Nativity in black

- Det var STORT å sjå Tony Iommi live!

- Ja, nå kan me døy i fred.

Stein Magnar og Erlend på vei ut av Telenor Arena

Det er med metal som med mye annet: noen når lengre enn andre. Hvor mange som har stuet elgitaren inn på kottet etter å ha innsett manglende talent og mangel på tid skal være usagt; vi tar nok ikke for hardt i når vi setter minst tjue knuste drømmer på hver betingede suksess. Veien til platekontrakt og penger på bok er ekstremt trang, særlig i en sjanger som setter så høye krav til teknikk og musikalitet. Det er langt lettere i - hva skal vi si - grener der kravene ikke er fullt så strenge. Justin Bieber, hører du etter??

Men noen klarer det. Det finnes dem som gjør et levebrød ut av hard musikk og av dem er det et knippe artister som virkelig blir kjente. Vi tar oss tid til en høyst subjektiv rangering:

Nivå 4 inneholder navn som Accept, Alice In Chains, Bathory, Cathedral, Dimmu Borgir, Dream Theatre, Pantera, Paradise Lost, Pearl Jam, Saxon og Thin Lizzy. Alle er berømte og har levert kvalitet over tid. Hva var death metal uten Death? Hvor hadde høysåtene og spandexen vært uten Helloween? Vi kunne nevnt mange andre men plassen tillater det ikke. Ingen nevnt, ingen glemt.

Steget til nivå 3 er stort. Ytterst få klarer det men Aerosmith, Def Leppard, Dio, Judas Priest, Motörhead, Nirvana, Queensrÿche, Rainbow og Slayer kom gjennom nåløyet. Venom og Celtic Frost utviklet ekstremmetallen med alle dens avarter. Vi er sjåvinistiske og slenger med norske Darkthrone og Emperor i denne klassen. Fanden i vold med resten!

Inngangsbilletten til nivå 2 kan sammenlignes med Jehovas Vitners fabuleringer om de 144 000 utvalgte til himmelfarten. Vi snakker AC/DC, Deep Purple, Guns'N'Roses, Iron Maiden og Kiss. Den som spør hvorfor nettopp disse gruppene rangeres så høyt har aldri hørt så mye som fire takter heavy metal. Noen vil inkludere Ozzy Osborne som soloartist og Alice Cooper på denne hylla.

Men pallen er besatt en gang for alle:

For det første: Led Zeppelin, som meislet ut hardrocken. De etterfulgte The Beatles som hoffleverandører av legendarisk musikk. Alle albumene de gav ut holder usedvanlig høy kvalitet og framfor alt hadde de vett til å gi seg på topp! Gruppa oppløste seg selv etter John Bonhams død i 1980. I 2007 spilte de tre gjenlevende medlemmene èn enkelt gjenforeningskonsert i London der inngangsbillettene kostet $ 14 700 stykket. Det verste er at Led Zeppelin faktisk var verdt det.

For det andre: Metallica, som med sitt talent og sin profesjonalitet maktet å bringe metalen til folket. De fire første platene står som ....kremt.... i musikkhistorien og ingen vil finne på å bestride kvaliteten. Deres femte plate, høydepunktet "The Black Album", var den første HM-plata som nådde ut til Hvermansen. At gruppa i senere tid har mistet både kreativitet og talent, for ikke å snakke om at Lars Ulrich snarest burde komme seg tilbake til tennisbanen, er ikke nok til å rive dem ned fra den delte tronen.

Og framfor alt: Black Sabbath -  Birminghams bullring brummies som skapte genren. Uten Black Sabbath ingen heavy metal. Uten Tony Iommi ville gitarriff vært identisk med Jimi Hendrix sin bluesbaserte gitaronani (Sorry Jimi - du fortjener legendestatusen men innen heavy...??). Det slår meg der vi står foran miksepulten i Telenor Arena denne novemberkvelden hvor mye vi har å takke Bill Ward, Geezer Butler, Tony Iommi og Ozzy Osbourne for. Vil vi noen gang få anledning til å gjøre det personlig?

War Pigs

- All right!! Are'ya ready?? Ozzys hese røst runger i høyttalerne samtidig som lysene slukkes. Vi skvetter formelig til. Klokka er bare 20:50 og det er en snau halvtime siden oppvarmingsbandet Uncle Acid rømte banen. Er vi alt i gang? O'yes! Sceneteppet heves samtidig som War Pigs innledende uling drønner gjennom høytalerriggen. De står der alle: Ozzy flankeres av Butler til venstre og Iommi til høyre med innleide Tommy Clufetos litt hevet på trommeriggen i bakgrunnen. En svær, flerdelt videoskjerm danner bakteppet der vi ser bandmedlemmene i nærbilde med løpende videosekvenser etter hvert som låtene spilles. Det enorme gjennomgangsriffet bølger gjennom hallen, lyden er utmerket, publikum spente til tusen - dette må da bli bra!?

Omsider!

Into The Void

Master Of Reality er albumet der Black Sabbath fant fram til signatursoundet som har fulgt dem siden. Into The Void er sammen med Children Of The Grave kremlåtene på et gjennomført kjempealbum. Det er rart at såpass ukomplisert og enkel musikk som fremføres her kan låte så überfett. Men god musikk trenger ikke nødvendigvis kreve virtuositet, hør bare på Purples Smoke On The Water. På nittitallet hadde musikkavisa Puls en lang artikkel om Sabbaths platekatalog der MOR ble beskrevet slik: "...aldri har Tony Iommis gitardur vært seigere og mer demonisk, aldri har Ozzy gumlet mer infernalsk på teitere tekster...". Det første kan vi i hvert fall skrive under på, det siste er jeg mer tvilende til etter å ha hørt Headless Cross. Men det er en annen historie.

Under The Sun
Etter å ha vært lettere starstruck under de første to låtene begynner vi å summe oss tilstrekkelig til å ta bandet i nærmere øyensyn. Karene er forbløffende diskret antrukket i sort casual og kunne for den del glidd ubemerket inn i et hvilket som helst styremøte. Clufetos skiller seg ut med sine tatoveringer og Fred Flintstone-look, ellers er det blasert eleganse i frontlinja. Ikke mange gitarister slipper unna med navnet sitt brodert i kjempebokstaver på gitarselen men en musiker av Iommis format har lov til det. Under The Sun er muligens Sabbaths mest anarkistiske låt og ved siden av Snowblind det vi får høre fra bandets fjerde skive Volume 4. "I just believe in myself 'cause noone else is true!" Ozzy er selvsikker som aldri før; dette prinsippet har han fulgt nøye.

Mondène modne herrer

Snowblind
I 1972 stod Black Sabbath solid på felgen etter tre år på fylla. Sitat Iommi: - Vi var fire enkle arbeiderklassegutter fra en av de fattigste byene i England, sendt ut i verden på første klasse....Vi gikk helt bananas! Sprit og ødelagte hotellrom var nå èn ting, verre var kanskje kokainavhengigheten alle fire medlemmene slet med i større eller mindre grad. - I would say that even worse than the booze was our addiction to coke - which we sniffed, we never shot up! Iommis refleksjoner i ettertid kan sammenlignes med Bill Clintons I did not have sex with that woman! men faktum er at Snowblind beskriver den tiltagende håpløsheten og forfallet i gruppa på en sår og ettertenksom måte. Helt klart en av Butlers sterkeste tekster og merkelig nok leverte gruppa som forventet både på Volume 4 og spesielt etterfølgeren Sabbath Bloody Sabbath. Det må ha kostet mer enn det smakte. 

Age Of Reason
Ozzy er en vandrende selvmotsigelse. Hvordan kan det ha seg at han med rette regnes som en av de beste frontmennene i bransjen? Han kan ikke synge, har en forferdelig diksjon, er fysisk sett nesten vrak etter årevis med børst og dop og skulle etter alle legejournaler for lengst vært under torva. Dagens unge kjenner ham best som tøffelhelt på TV og det ryktes at kona Sharon er Black Sabbaths egentlige ryggrad. Rockens svar på Tante Sofie har holdt Ozzy i ørene siden 1982 og sies å være den eneste personen Tony Iommi virkelig frykter.  Mens jeg funderer på dette holder selvsamme Ozzy hele Telenor Arena i sin hule venstrehånd, høyrehånda klamrer seg til mikrofonstativet og forhindrer ham fra å falle sammen. Vi bøyer oss dypt, John Michael Osbourne, hva du ellers måtte mangle har du dette udefinerbare i deg som betyr suksess! Age Of Reason er ny av året og gjør seg slett ikke bort i et sett som faktisk inneholder en del låter fra nyutgitte "13". Tor Gunnar har allerede handlet inn plata, det blir vel til at jeg gjør det samme.

The Osbournes.

Black Sabbath
Tritonusintervallet var kjent i middelalderen som diabolus in musica: det forbudte tretonersintervallet med ters og septim i akkorden som visstnok skulle lokke hinmannen fram fra dypet. I moderne tid har Black Sabbath udødeliggjort begrepet med G - C# som det bærende elementet i Black Sabbath. Fremdeles er versjonen med Dio på Live Evil den beste etter mitt beskjedne skjønn men bevares: det er mye knask å hente i kveld også fra denne kvintessensielle Sabbathlåta. Bandet legger seg opp til studioversjonen i en nesten forbløffende grad. Ozzy synger falskt til og med på de samme stedene. Vi får ikke Live Evils fete akustiske gitarintro men Iommi og Butlers samspill på siste tredjedel er verdt inngangsbilletten alene. Hvordan er det mulig for èn gitar og èn bass å lage en slik lydvegg? Brutalt!

Detunet gitar kreves!

Behind The Wall Of Sleep
Hovedtyngden av kveldens sett er lagt på de tre første albumene Black Sabbath, Paranoid og Master Of Reality. Vel og bra men vi hadde meget vel hørt noe fra de senere Sabbath Bloody Sabbath og Sabotage, mer om dette nedenfor. Når det er sagt, har vi et hyggelig gjenhør med Behind The Wall Of Sleep som er en av de sterkere komposisjonene på debutalbumet. I dag virker det utrolig at plata ble spilt inn på to dager og kostet mindre enn seks hundre pund å lage. Det hadde imidlertid sin naturlige forklaring: gruppa hadde minimalt med penger og måtte gjøre seg fort ferdige. Derav den rå og upolerte lyden: albumet er spilt inn live i studio stort sett på første take og med få overdubs. At det likevel har tålt tidens tann så godt skyldes selvsagt den høye kvaliteten på låtmaterialet.

N.I.B.
Utallige forslag på hva N.I.B. egentlig står for er lansert opp gjennom årene. Nærmest kom kanskje tributealbumet Nativity In Black, utgitt i 1994, med tolkninger av Sabbathklassikere fra mange forskjellige notabiliteter. I følge gruppa selv er N.I.B. simpelthen et kallenavn på originaltrommis Wards bart, a pen-nib moustache som Geezer Butler uttrykte det. Låta introduseres med Bassically, Butlers berømte wah-wah-solo, for sin tid en svært uvanlig effekt. Hovedriffet i N.I.B. er blant Sabbaths beste der noe av kruttet skyldes at bassen følger gitaren som en skygge. Så enkelt kan det være.

End Of The Beginning
Nok en ny låt og joda, slett ikke verst! Dyster og tung musikk slik vi liker det, særlig er samspillet bass-gitar anbefalelsesverdig. Butlers bassriffs i midtpartiet hever låta ytterligere. Nok et bevis på at Black Sabbath er som gammel vin av beste kvalitet: de taper seg ikke med årene. Fullt godkjent.

Fairies Wear Boots
Det er opplest og vedtatt at Paranoid er Black Sabbaths beste album men det er med all due respect ikke sant. Joda, albumet inneholder War Pigs, Iron Man og tittelkuttet men utover det er det variabel kvalitet på materialet. Fairies Wear Boots er grei nok men heller ikke mer. Kan vi være freidige nok å foreslå å skifte den ut med noe fra Sabbath Bloody Sabbath eller Sabotage på resten av turnèen? De nevnte kongealbum er uforståelig nok utelatt fra setlista - rett og slett utilgivelig. De står fremdeles som noe av det beste som er skrevet innen rocken. Kan det ligge noen ukjente kontraktsbetingelser til grunn her?

Rat Salad
Iommi kjører noen licks i starten før han bukker seg ut til høyre og overlater scenen til Bill Wards erstatter bak bøttene: Tommy Clufetos. I originalversjon er Rat Salad en heller uinteressant filler på klassiske Paranoid, antagelig inkludert for å bringe et heller kort album opp i en noenlunde anstendig varighet. I kveld et nødvendig avbrekk for å gi Ozzy den pausen han trenger for å stå løpet ut. Med sitt hår, skjegg og semittiske utseende er Clufetos ikke ulik en ung Yassir Arafat - men det er nok tvilsomt om den avdøde palestinske lederen noen gang opptrådte offentlig i bar overkropp. Det får være som det vil med det. Mannen kan i hvert fall traktere slagverket og de doble basstrommene sørger for ekstra trøkk i en komposisjon oversett av de fleste utenom die-hardsene.

- A one, a two......

 Iron Man
Clufetos gjør seg ferdig og Ozzy kommer tassende inn på scenen igjen med partners in strings: Butler og Iommi, hakk i hæl. Iommi drar kisteriffet som innleder Iron Man og hallen rister av vellyd. Når det gjelder Anthony Frank Iommi: hva skal vi si om denne mannen som ikke alt er sagt? Han er en av de mest respekterte nålevende musikere uansett sjanger og har inspirert hver eneste metallurg siden 1970. Uten overdrivelse: absolutt alle. Problemet er nær sagt at Iommi laget det som var å lage av fete riff på syttitallet, alle som kom etter har i det store og hele hatt skissen foran seg å jobbe etter. Han holdt Black Sabbath oppegående i de vanskelige årene fra 1983 fram til gjenforeningen i 1997 og skrev fremragende musikk sammen med så forskjellige personligheter som Ian Gillan, Tony Martin og Ronnie James Dio. Bladet Metal Hammer satte Iommi aller øverst i deres kåring av store rockgitarister, foran legender som Slash og Jimmy Page, med begrunnelsen "...in the end, there is no way to deny that Tony Iommi is THE fucking man!". Sir, we salute you!

The man.

God Is Dead?
Det er greit at spørsmålet stilles så får man i det minste svart: Gud lever i aller beste velgående. Skal man dømme etter Iommis krusifiks rundt halsen og korsene på gitarhalsen og scenemonitorene tyder mye på at der Riffmeister har kommet til samme konklusjon selv. God Is Dead? er nok den sterkeste låta på årets nye plate "13": umiskjennelig Sabbathsk med nifs, mollpreget gravstemning tilsvarende det vi finner på Black Sabbath, The Sign Of The Southern Cross, Disturbing The Priest, When Death Calls og Virtual Death. Ingen gjør dette bedre enn Black Sabbath. Band som Paradise Lost og Cathedral blir veike kopier i forhold.

Dirty Women
Tøvete, halvpornografiske filmsnutter i bakgrunnen som liksom skal illustrere låttittelen skygger heldigvis ikke for det faktum at Geezer Butler er en bauta av en bassist. Han er en av meget få på sitt instrument som umiddelbart gjenkjennes på stil og sound (Lemmy og Steve Harris er de to andre). Dirty Women er höjdaren på ellers nokså bleke Technical Ecstacy fra 1976. Solopartiet i midten er groovy som bare det og Butler briljerer bak Iommis lead. Med en gitarist som Iommi i rekkene ville de aller fleste band naturlig latt bassen innta "gulvposisjonen", fundamentet gitaren bygger på, men Butler er dyktig nok til å funkle teknisk samtidig som han fungerer som den rytmegitaristen Sabbath ikke har. Det kalles talent.

One man and his bass.

Children Of The Grave
Kolossale Children Of The Grave avslutter konserten i Telenor Arena denne kvelden. Vi har et lite håp om å få servert mer før det er slutt men tyvsjekking på nettet tidligere på dagen indikerer at dette er siste låt før ekstranumrene. Children.... er en av få låter fremført av samtlige Sabbath-lineups gjennom årene. Det tyder jo på at bandet selv innser hvilken kongelåt dette er. Teksten er sterkt krigskritisk, med hensikt skrevet som en protest mot den pågående Vietnamkrigen tilbake i 1970. Geezer Butler har ikke fått kreditten han skal ha som tekstforfatter, i det store og hele er Sabbaths tekster langt mer samfunnsengasjerte enn hva vanlig er for genren. Kiss vil vi ikke en gang nevne i samme åndedrag.

Encore:
Paranoid
Vi blir avspist med ett ekstranummer - kom an Ozzy, du hadde greid et par låter til! - men så lenge dette er Paranoid får det være tilgitt. Queensrÿche i Folken i oktober gadd ikke levere en eneste ekstralåt, det er jo skandaløst! Nå, men innledningen med åpningsriffet til Sabbath Bloody Sabbath er en artig vri på gruppas største schläger. Det er tendenser til allsang i hallen, Paranoid har dette merkelige ved seg at den aldri blir slitt og utbrukt. Et sikkert tegn på en sann klassiker. Karene gir full gass og vel så det på svanesangen, det er vel så at de innerst inne er kjent med at dette kan være siste gang de er på veien. Ozzy, Tony og Geezer er i midten av sekstiårene alle sammen og som nevnt tidligere: et hardt liv setter spor. Men la det være sagt: den som etterlater seg en slik arv som disse tre har ikke levd forgjeves. Nu hvil dere gutter og takk for innsatsen, i hvert fall fram til neste konsert i Amsterdam 28. november!

Jurassic Park

- You want the best and you got the best! The hottest band in the world:
  KISS!!!

Kiss er et begrep i populærmusikken. De aller aller fleste, uavhengig av musikkinteresse, har hørt om dem. Selv min mor kan nynne til I Was Made For Lovin' You, ja, jeg tror min santen far har hørt at det skal finnes et band som kaller seg Kiss. Og da er de berømte! På godt og vondt har de preget rocken i nesten førti år og inspirert flere band og musikere enn man kan telle. Spørsmålet er om gruppa ikke heller bør betegnes som underholdningsindustri mer enn heavy metal. "Kiss is a brand, not a band!" har boss Gene Simmons uttalt og mye tyder på at han har rett. I hvert fall når vi ser på alle effekter og spin-offs utenom selve musikken.

Kiss kan på sett og vis sammenlignes med ligningsbøkene vi ble pushet til å pushe for det lokale idrettslaget i pre-internettsk tid. Det er enten elsk eller hat. Noen mellomting finnes ikke. Men i motsetning til den skamløse pengesladderen som dessverre gikk som varmt hvetebrød i Tysværs utkantstrøk (dette var altså før internett og gjennomgående riksvei) har Kiss noe å by på, tross alt. Seg selv. Og vi snakker her om fire av de største selvbildene på jordens overflate. Showet de farter rundt med er så gigantisk, så over-the-top at låta Larger Than Life fra Alive II (1977) passende nok betegner alt Kiss har gjort siden. Populariteten har gått i bølgedaler gjennom åtti- og nittitallet men blodfansen har alltid hatt en nesegrus beundring for de fire (PR-)kåte newyorkerne. Og helt siden gruppa fant ut at full pakke med sminke, show og stæsj er det som skal til for å sikre finansene er det det vi har fått. Kiss har nå vært på avskjedsturnè i snart femten år. Brød og sirkus til folket; allerede romerne visste hvordan man holder massene fornøyde.

Personlig har jeg næret varme følelser for Kiss (vel å merke på en veldig kameratslig måte) siden åtteårsalderen. Mor hadde for vane å ta med hjem diverse oppbyggelig lesestoff fra Haugesund Folkebibliotek og denne vårkvelden fulgte Dressed To Kill (1975) i kassettversjon med på lasset. Enten det var en ren glipp eller hva det var som stakk henne, nok er det, jeg var solgt fra første takt ut i Room Service. For et groove! Den dag i dag er låta blant mine favoritter og den har tålt tidens tann godt. Teknisk sett er ikke Kiss noe imponerende band men de har hatt en fenomenal teft for gode melodier og fengende hooks. Legg til en diger plateproduksjon og hvem vet hvor mange avholdte konserter og du har noe av grunnen til at gruppa fremdeles er blant de største i bransjen. Noe riktig må de ha gjort.

Det startet her.

Så når vi midthøstes 2012 får vite at Kiss kommer til Viking Stadion i juni 2013 er det kun èn riktig reaksjon: lense kontoen for 635 kroner og kjøpe billett. Kiss skal spille live praktisk talt i vår egen bakhage - hadde noen ymtet om dette på barneskolen ville vedkommende blitt ledd ut. Vi kan takke stupende platesalg over hele kloden for èn ting: gamle legender ser seg nødt til å få ræva opp av sengehalmen og komme seg ut på veien for å hanke gryn. De siste årene har vi hatt gleden av å overvære Iron Maiden, Deep Purple, AC/DC, Judas Priest og Motörhead. Nå er det Kiss sin tur, og i november kommer Black Sabbath til Telenor Arena dersom Ozzy & co fremdeles er i live da. Ved slike anledninger er det møteplikt! Johan, Stein Magnar, Anne Stine, John Olav og Anita m/ barn og ungdommer tar turen sørover for å få med seg begivenheten. Etter et meget hyggelig grillsamvær hjemme på terrassen befinner vi oss i Jåttåvågen sammen med godt tjue tusen andre gjester. Vi tar en VG og beskriver opplevelsen med terningkast, her er dommen:
 

Arena: 6

Viking Stadion er det beste konsertlokalet jeg til dag dato har vært på. Den svære scenen rammes inn av sittetribunene og skygger samtidig for kveldssola slik vi slipper den i øynene. Det er nok av sitteplasser til mindreårige og andre som av ulike grunner ikke kan stå seg gjennom en hel konsert og på matta er det plass til over tjue tusen mennesker, tilstrekkelig for de aller fleste konserter i et lite land som Norge. Selve matta er dekket av et tykt teppe som effektivt suger opp spy, øl, vin, urin og andre ting som publikum finner det for godt å slippe fra seg, mer om dette nedenfor. Teppet er et ti ganger bedre underlag for skrotten enn for eksempel betongen på Valle Hovin i Oslo. Fem timer på konsert der og du er totalt ødelagt. Vi har noen fæle minner fra Dire Straits i '91.... Høyttalerriggene er plassert slik at lyden kommer i stereo og lydbildet synes å være bra uansett hvor man står. I hvert fall er det inntrykket mens vi beveger oss fra inngangen mot mikseriggen under oppvarmingen. Sperregjerder er satt opp på strategiske steder for å unngå for mye trykk fra massene, i det hele tatt begynner man å få rutine i hvordan konserter skal gjennomføres i Jåttåvågen. Så har man da også erfaring fra begivenheter som Bob Dylan, Roger Waters og REM å bygge på.

Publikum: 2

Rølp!! Så, der fikk jeg sagt det. Hvis lørdagens publikum virkelig representerer tverrsnittet av regionens befolkning er det ingen igjen av oss om femti år. Greit, vi er på konsert, vi forventer ikke stillferdige nattverdsgjester rundt alterringen men skal vi derfor tolerere uavbrutt knuffing, skubbing, dulting, dytting og albuing? Stod vi på feil plass, rett ved lysløypa til ølteltet? Hvor mange ølglass som suste gjennom lufta skal være usagt, jeg sluttet å telle da vi passerte ti. Og øl kan tross alt vaskes av etterpå, men all rødvinsskvalpingen.... Sigarettrøyk blåst rett opp i fjeset? Sorry lad, flytt deg om du mistrives. Jeg kan i farten ikke huske å ha vært på noen konsert der folk i den grad gir bengen i alle andre. Høy stemning som varer når Kiss entrer scenen redder en svak toer på terningen. Skjerpings Stavanger!

Oppvarming: 4

De lokale heltene Ingenting og Kvelertak har fått æren av å varme opp folkehavet og ingen skal ta dem på innsatsen. Vi nådde bare de to siste låtene fra Ingenting men de gjorde på ingen måte skam på hjembyen Sandnes. Kvelertak har jeg ikke noe forhold til og får det heller ikke etter denne kvelden men de seks svette mannfolkene på scenen gjør det de kan med en ikke imponerende lyd og en publik mer opptatt av å krangle med naboen. Av kveldens følge hører jeg at Kvelertak er blant hjemmerockens rising stars og fra det de viste lørdag er det visst vel fortjent.

Låtvalg: 4

Backkatalogen til Kiss er den største siden Beatles med et mulig unntak for Abba. Problemet blir at altfor mange hits må utelukkes. Snaue to timer strekker ikke til for å inkludere alt vi bør høre. Vi minner i all beskjedenhet om at Bruce Springsteen er jevngammel med våre venner på scenen og han gir jernet i tre og halv time.... Tidsramma gjør at vi er noenlunde fornøyde med setlista. Åpningen med Psycho Circus er dristig, relativt anonym som den er, men det er glemt når Shout It Out Loud allerede er neste låt ut. Let Me Go, Rock'n Roll er en personlig favoritt og låta passer Gene Simmons' malmrøst som hånd i hanske. I Love It Loud er muligens gruppas beste åttitallslåt og en fin hyllest til avdøde Eric Carr som erstattet originalbatterist Peter Criss i 1981. Et par svakere låter av nyere dato passerer før vi igjen er på høyden med undervurderte Heaven's On Fire og kremlåta Deuce fra debuten. Eric Singer og Tommy Thayer improviserer friskt på komboen Shock Me / Outta This World før Gene Simmons spytter blod og farer til værs i all sin selvbevisste vrede på God Of Thunder. Morsomt at denne låta som på mange måter er Gene faktisk er skrevet av Paul Stanley. Klassikerne Lick It Up, Love Gun og Rock And Roll All Night avslutter settet mens evergreenene Detroit Rock City, I Was Made For Lovin' You og Black Diamond utgjør desserten. Alt i alt er vi tilfredse med menyen men utelatelse av C'mon And Love Me er det ikke tilgivelse for - og hvor ble det av Beth? Eric Singer - æh - synger bra nok til å gjøre ære på dette paradenummeret from those glory days. Igjen: lær av Springsteen!

 

Band: 4

Kiss er Kiss og har alltid vært mer show enn show-off. Så lenge vi vet det og ikke forventer teknikken til Yngwie Malmsteen eller kreativiteten til Led Zeppelin er alt i orden. Men det må sies: uten Peter Criss og Ace Frehley er Kiss i beste fall Kis. Eric Singer er en langt bedre mann bak bøttene enn den forsiktig sagt begrensede Criss. Doble basstrommer ville vært utenkelig i hans dager. Leadgitarist Tommy Thayer gjør slett ikke skam på låtmaterialet - han er solid og tro mot Kiss' musikalske formel og det er ham de andre lener seg på utover i konserten. Men likevel. Kiss var kreativt sett utvilsomt på sitt beste på syttitallet og soundet fra den gang lar seg ikke gjenskape uten originalbesetningen. Særlig ikke uten Ace Frehley. Han var gruppas eneste skikkelige musiker og hadde dette udefinerbare medfødte som hever en gitarist fra good til great. Det er påfallende at Thayer ikke på noe tidspunkt avviker fra Frehleys riff og soloer i løpet av konserten, det må tas som en stilltiende aksept av Frehleys geni. Ikke uten grunn ble han av bladet Guitar World kåret til en av rockens aller mest innflytelsesrike gitarister for noen år siden. Tommy Thayer er ikke der. Men så lenge det er større sjanse for at Dave Mustaine skal forlike seg med James Hetfield enn at Ace skal finne nåde for Simmons og Stanley må vi ta situasjonen som den er. I så måte er Thayer og Singer trolig det beste valget for Kiss.



Tommy til venstre, Ace til høyre - tilsynelatende no bad feelings.

 

De nyss nevnte herrene Simmons og Stanley er de ubestridte og strengt tatt ikke altfor sympatiske gründerne av bandet. De eier navnet, bandet, låtkatalogen og sminkepersonaene og har full kontroll med alt som har med Kiss å gjøre: fra setliste til merchandise, for ikke å snakke om økonomien. Thayer og Singer er hired guns på åremålskontrakter og ser ut til å avfinne seg godt med det. Mye kunne vært sagt om det utenommusikalske men vi lar det ligge. Simmons og Stanley har allverdens rutine og vet nøyaktig hva som skal til for å tekkes et kresent publikum (som vi altså ikke fant på Stadion). Som frontmann er det Stanleys jobb å massere massene mellom låtene og han gjør det upåklagelig selv om bronkitten han sliter med hemmer ham litt. Rytmegitaren hans er det heller ikke noe å si på selv om han vel ofte overlater riff og overganger til kollega Thayer. Bassist Simmons er stødig som alltid, han redder seg på at låtmaterialet er så kjent at det kan plankes i søvne når han gestikulerer, peker, rekker tunge og vagger rundt som den brumlebjørnen han er på scenen. Og for en del publikummere er det nok aldeles likegyldig om Kiss spiller noe i det hele tatt. De er kommet for å se maskene, kostymene og skuespillet som er Kiss, og de får det de ber om.



Simmons og Stanley. Partners in crime - eller var det forretninger?

Show: 6

Hva annet? Jeg gjentar meg selv her: Kiss er show. Vi får kjempeedderkopp med heis opp og ned, heisearmer utover publikum, fyrverkeri, pyro, bazooka(!), flammer, blodspytting, ildsluking og de mest outrerte kostymene siden Dame Edna. Pauls ankomst til mikseriggen via slengdisse er et originalt påfunn og nå kan vi skryte av at vi har stått mindre enn ti meter fra Paul Stanley! Nesten jevngodt med håndhilsing. Full pott!


Ord blir overflødige.

Vokal: 4
Kiss er et av få band uten fast vokalist. Stanley er hovedsangeren men han har alltid alternert med de andre medlemmene, særlig Simmons. Og midt oppi alle effektene er det lett å overse at Gene Simmons faktisk har en god stemme. På sitt beste minner han om salig Ronnie James Dio og det sier litt. Helt klart mer behagelig å høre på enn Stanleys anstrengte tenor som for tiden er ytterligere redusert på grunn av sykdom. Love Gun klarer han simpelthen ikke i kveld og Heaven's On Fire reddes av koringen til de andre. Trommis Singer slipper til på avslutningsnummeret Black Diamond og han trenger ikke skamme seg over prestasjonen. Også Tommy Thayer viser seg å synge bra på sitt særnummer Shock Me.

Tekster: 6/0
Tja. Karakteren avhenger av ståsted. Hvis man som jeg lar seg imponere av hvor mange tekster det går an å skrive om ett og samme tema og i tillegg ser dem som en del av helheten er det klart at Kiss imponerer. Simmons er sannsynligvis den eneste mannen over seksti år som kan slippe unna fra en låt som Christine Sixteen uten å måtte møte i retten. For folk uten noe forhold til bandet og konseptet er det straks vanskeligere. Det er egentlig fullt forståelig at Kiss ikke er innvilget noen stjerne i Hall Of Fame. "You're good-looking and you're looking like you should be good...". Dere skjønner selv.

Totalt: 5
Vi glemmer den dårlige publikumsopplevelsen og lar oss blende av det største rock'n roll-sirkuset i bransjen. Kiss gjør en bra konsert og skal ikke lastes for en kjedelig bronkitt på vokalsiden eller at fyrverkeriet blekner i den lyse sommerkvelden. Gode låter, rutinerte artister, et glimrende show og en flott konsertarena gjør kvelden til en minneverdig opplevelse. Takk for oss!

Fornøyde gjester fra nord!

 

Finsekampanje

Som hardtarbeidende skattebetaler er det visse restriksjoner på når man kan kaste alt til side og dra til fjells. Med ansvar for to røvere i tolvårsalderen begrenses anledningene ytterligere. Er man dertil gift med en ellers utmerket dame som dessverre ikke liker friluftsliv er friske fjellsprell noe som virkelig må planlegges. På det området har enslige en stor fordel. Men de færreste av oss får i pose og sekk og det gjelder også meg. Til gjengjeld lærer man å sette pris på de turene man får. Selv søkkvåte helger med 48 timer regn mottas som en gave fra oven. Hardangerjøkulen er det siste gjenværende fjellet på lista over tidligere avbrutte forsøk. Toppstøtet med Bergen Turlag i april 2000 (tretten gode år siden!) endte i skodde og snøfokk ved Jøkulhytta èn drøy kilometer fra toppunktet. Den gangen ble det tur til Kjeldebu i stedet, hyggelig nok det men likevel ikke det samme. Så for å rette opp i gamle feil og mangler er helga 26.-28. april avsatt allerede i januar. Best å komme eventuelle "prioriteringer" i forkjøpet og skulle sola kikke fram er det en kjempebonus. Uka før planlagt avreise er været på fjellet utrivelig stabilt i hele Sør-Norge med snøstorm hver skapte dag. Faktisk så ille at to skiløpere tragisk nok stryker med i nærheten av Haukeliseter.  Men det er et værvindu lørdag 27. april, varslet fra fem dager før i tid, og det ser jammen meg også ut til å vare! Dagen før avreise: fremdeles storm på Finse og fremdeles godvær lørdag, nå faktisk fra fredag kveld. Yr.no pleier å være gode på korttidsvarslene, kan dette holde stikk? Det får bære eller briste. Buss- og togbillett handles, fri fra jobben avtales. I verste fall får jeg studere innholdet i bokhylla på Finsehytta i påvente av toget tilbake søndag.

Selskap? Ikke denne gangen. Torgrim har frekkhetens nådegave og stjal simpelthen Jøkulen i løpet av årets drømmepåske mens en annen stakkar var på jobb. Det ble så lenge å stå på Finse og vente på Oslotoget og kjæresten lød unnskyldningen etterpå. Og Terje var uheldig og kinket ryggen helga før avreise. To avbud på rappen var ikke planlagt men slik er situasjonen. Venneløs men slett ikke motløs bærer det i vei mot Bergen (regn!) og videre på toget østover. På Voss er det oppholdsvær. Oppover Raundalen gløtter sola fram - ja min sann! Har noen i værvarslingen fortjent lønna si denne måneden?

Jada! På Finse er det sol, blå himmel og nesten vindstille. Slike forhold kan altså forekomme her i traktene! Fem kuldegrader, skarpt føre og blide turmennesker. I all hast lempes brorparten av bagasjen inn i skistallen på Finsehytta, kun det viktigste som spade, underlag, genser, vindsekk og litt mat og drikke blir med far ut i felten. Det mørkner ikke før klokka ni, kursen legges over Finsevatnet mot Jøkulen som tårner seg i horisonten. Det er vel for seint på dagen til å satse på toppstøt i kveld men det skader aldri å gjøre seg kjent med vei og terreng. Også Roald Amundsen la ut depoter på forhånd før han og mannskapet i sin tid la i vei mot Sydpolen. Og kvelden er aldeles for fin til å sitte inne i.

Appelsinhytta er passert

Det går forbløffende raskt over skavlene. Ruta opp til platået er oppkjørt med snøscooter og kvistet, nesten for enkel å følge! Appelsinhytta passeres, fem minutter bevilges til montering av feller og på dette tidspunktet begynner idèen om å nå toppen allerede i kveld å dukke opp. To og en halv time sa bestyreren på hytta og avgangen var så sein som 18:10 men i følge kartet er toppen ikke avskrekkende langt unna. Dette må da la seg gjøre? Jeg bestemmer meg for å peise på videre til klokka er åtte. Det er seineste tidspunkt for å snu skal jeg være nede igjen før det blir mørkt. Med fellene på er glipptak historie, nå er det kondisjonen som avgjør. Været er strålende, enkelte skybanker sees på toppen men de er flyktige og er ikke noe hinder. Særlig ikke med disse sporene å gå i.

Middalsbreen forseres, det dreies til venstre forbi Kongsnuten, motbakkene er lange men det går i jevnt driv opp på Blåisen før de virkelige stigningene opp mot Jøkulhytta. Hardangerjøkulen er mange steder sprekkbelagt og krever ofte aktsomhet samt flere i følge men så lenge kvisteløypa følges er man trygg som i stua hjemme. Et stykke oppe i kneika tas to minutter og noen bilder mot nord og Bergensbanen langt der nede. Trøste oss for en utsikt! 

Panorama mot Hallingskarvet

Stigningen er drygere enn jeg husker den men Jøkulhytta nås allerede 19:25. Var det slik Amundsen følte det for godt hundre år siden da han passerte Shackletons vendepunkt bare 180 km fra Sydpolen? Toppen nås i kveld, det er ikke tvil lenger. En god kilometer i slak stigning gjenstår. Lange stavtak og en sjokoladebit fra brystlomma, vi er der snart nå....

Toppen!

Og så står man der 19:40, 1863 m.o.h. på nunataken som er Hordalands tak. Yes! Horisonten skannes 360 grader, sikten hemmes litt av frostrøyk mot øst men er tilstrekkelig til å fastslå at dette må være toppunktet. For å være sikker hentes GPS-en fram og ruta gås ytterligere to hundre meter bort til det forhåndsprogrammerte waypunktet som markerer grensen mellom Eidfjord og Ulvik. Da er Jøkulen behørig senket. Kvisteløypa fortaper seg i horisonten på platået. Turistforeningen har fast rundløype over Jøkulen via Dyrhaugane tilbake til Finsehytta. Den kunne det vært morsomt å følge men tiden strekker dessverre ikke til i kveld. Klokka har passert åtte, det er tolv-tretten minusgrader og på tide å tenke retur, samme trasè tilbake. Rent for galt at Torgrim og Terje ikke er her. 640 høydemeter sammenhengende nedkjøring.....teknisk suverene som de er hadde de feid nedover fjellsiden som et  snøras og stått på Finsevatn før ti minutter var gått. Tanta til Beate må derimot krysse i svære Z-er, uten stil, uten eleganse inntil kortene kastes og resten av bratthenget løpes til fots. Det er enda godt at ingen ser det. Fra Kongsnuten går det bedre, bakkene slakner og Finsevatn går naturligvis på beste vis, paddeflatt som det er. Inn hyttedøra 20:45, det er tid for klesskifte og mat.

Peisestua på Finsehytta en kveld sent i april er et studium verdt for den som heller observerer enn konverserer. Her får vi nemlig et meget representativt utvalg av medlemsmassen til DNT. De obligatoriske rødvinsdamene legger beslag på vindusplassene og er umulige å overse med sin høylytte sk(r)åling. Kameratgjengen i tyveårene ved langbordet har brettet ut kartet og diskuterer ivrig dagens  veivalg over Jøkulen, antall kilometer tilbakelagt, oppdatering av Facebook, taulengder og søndagens værmelding - gi deg, vi greier vel seksten sekundmeter motvind? Noen ølhunder i førtiårsalderen tar dyktig for seg av barmenyen - Finse har eget øl og mikrobryggeri - og diskuterer vareutvalget med kjennermine. Barnefamilier ser vi flere av. Finsehytta er blant foreningens største og med plassering så å si i jernbanesporet er den ettertraktet for den yngre garde. Barna er i det hele tatt en selvfølgelig og vel ansett del av klientellet, forventningsfulle og spente på helgen. Et og annet ungt par observeres, opptatt av hverandre og ellers lite annet. Til slutt skal vi ikke glemme de seige og ofte tilårskomne entusiastene. De er ikke så mange og sitter spredt; de gjenkjennes best på sin ettertenksomme flegma og uforstyrrede ro. Personer med en  mannsalders turerfaring, ofte alene, gjør ikke mye ut av seg: store ord og fakter er ikke nødvendig. Det er som om fjellet selv har preget dem. Slike folk er det alltid noe å lære av. Jeg kommer i snakk med en av dem: han gir gode råd om Jøkulen, rutevalg til avsidesliggende nuter og når det lønner seg å starte fottursesongen her i området. Kjekke ting å ta med seg.

Sovesal er med respekt å melde en blandet fornøyelse. Den siste natterangleren velter ned i køya halv to. Helt om dagen, helt om natta..... Sidemannen drar tømmer i den grad at tanken om å befri ham fra lidelsene med en egnet pute virker som en aktuell løsning utpå morgensiden. Men alt dette er glemt klokka sju. Det er om mulig enda bedre vær, ti minusgrader og helt vindstille. Du slette tid! Det står mellom Ramnabergnuten eller komboen Flakavassnutane/Omnsbreen i dag. Etter å ha konferert med kartet og returbilletten velges sistnevnte alternativ. Bergenstoget går halv fem og Ramnabergnuten er en dryg dagstur. Det blir mindre stress med Omnsbreen som ligger nærmere. Og etter å ha senket Finsehyttas utmerkede frokost og to glass appelsinjuice settes skroget i bevegelse nordover, mot Klemsbu.

Mot Omnsbreen

Etter noen få kilometer forlates kvisteløypa og kart/kompass tas i bruk for beste rute til Såtehjellane som er dagens første mål. Såtehjellane er egentlig en samlebetegnelse på området nordvest for Finse. Det domineres av den langstrakte Omnsbreen som nå vinterstid ikke kan skjelnes fra terrenget for øvrig. Bildene under taler for seg:

Marsipankaker i søkk og kav

Tilbakeblikk mot Hardangerjøkulen

Føret utenfor løype er ganske tungt men fremdriften er grei og det er heldigvis lite is på rabbene. Det tyder på minusgrader stort sett i hele år - ved smelting på dagtid og påfølgende frost om natta blir det isete og skumle forhold, typisk for mai.  Toppen av Såtehjellane nås uten større problemer enn en tiltagende tørst - en snau liter saft på termos virker å være i minste laget.



Såtehjellane. Vargebreen til venstre i bakgrunnen.


Distansen fra Såtehjellane til Flakavassnutane er 3,80 km i luftlinje og på en dag som denne er hvert fraspark ren nytelse. En varm takk sendes Vårherre som øser godvær utover oss nettopp den dagen det gjelder. Har vi fortjent det? Kvisteløypa fra Finse krysses og under slike forhold er det bare morsomt å lage sine egne spor selv om det er tyngre. Oppgangen til Flakavassnutane er enkel nok, lang motbakke riktignok men slikt bygger karakter. Og styrke. Nettopp i dette området var det vel Svein og jeg famlet oss fram for snart tretten år siden i forsøket på Skarvet på langs. Uten videre erfaring eller kjennskap til området, dårlig utstyrt, dårlig vær og ingen planlegging på forhånd. Egentlig ren flaks at det gikk bra med oss den gangen. Det er et sant ord at av skade blir man klok.


Motgang adler mannen.

På Flakavassnutane blir det en halvtimes rast i sola. Rundskuet er til å gråte av - i positiv forstand. Hallingskarvet, Reineskarvet, Jøkulen, Skoma, Hallingdal, Vassfjøra, Hurrungane i det fjerne. Det kalles luksus.

Varden på Flakavassnutane befinner seg et sted inni her.

Hallingskarvet sett rett vestfra.



Reineskarvet skimtes langt der bak - inne i Buskerud.

Tanta til Beate dukker fram igjen i det jeg lager et imponerende plogskjær med hodet først i bratthenget ned mot Sanddalsvatnet. Det tar noe tid å samle sammen knokler, staver og ski og riste snøen ut av ører og briller. Igjen er det godt å være uten publikum men bli ikke overmodig nå, gutt! Du bør helst tilbake igjen i ett stykke. Ruta tilbake kommer etter hvert inn på kvisteløypa fra Kyrkjedøri og en god del skiløpere påtreffes. Deriblant en av gutta fra Dagens Næringslivs Tour de Finance. Korrekt antrukket i kondomdress, racingski, fluorpulver og rumpetaske. Men solkrem har han ikke med seg. Mens han låner flaska mi kommer det fram at han er leder i en større bedrift (Dagens Næringsliv igjen...), en av veteranene i Skarverennet og er på vei til Geilo langs samme trasè, nedenfor Hallingskarvet. I så fall er det grunn til anerkjennelse: distansen fra Finse er 55 kilometer og de oppkjørte sporene fra sist helg har stormen feid vekk for lenge siden. I dette været og mange timer igjen av dagen klarer han det nok. 

Turen avsluttes på Finse stasjon i god tid før toget til Bergen ankommer. Den som ikke blir inspirert til tur etter å ha sett bildene over kan ikke reddes når det gjelder manglende naturinteresse. Denne helgen skal i hvert fall jeg leve lenge på!

Valgt rute fredag:

Valgt rute lørdag: