Målet nådd

- Ja, Bynuten Erlend, den sko det nå ha vore gildt å sjå....og du he visst vore der?

- Nevn en dag, så drar vi!

Det e' løye med det. For folk oppvokst på flate Jæren i miljøer langt unna Turistforeningen er det ikke ofte det faller naturlig å styrte til fjells når sjansen er der. Man blir gjerne sett på som litt spesiell om slike lyster skulle komme for dagen. Men Bynuten er det nå tross alt noe spesielt ved. Godt kjent i folks omdømme, høyeste punkt i Sandnes som den er. Viden kjent for praktfull utsikt, relativt lett adkomst med merket sti like til topps. Men en aldri så liten utfordring om man nå ikke er så vant med å føte seg i ulendt terreng. Likevel, det sko verkele' ha vore gildt....

- Ja, hva sier du, skal vi ta turen på lørdag?

Wenche er ei dame som på ingen måte er lettskremt. Dertil har hun stahet og vilje for to. Forslaget jeg kommer med, nærmest for å føle litt på stemningen, aksepteres på flekken. To på tur er langt bedre enn én på tur, for ikke å snakke om  ingen tur..... Den opprinnelige forutsetningen om godvær er etter hvert jekket ned til oppholdsvær, og da dagen kommer er Wenche så gira at været ikke spiller noen rolle lenger. Min forsiktige antydning om at turen godt kan utsettes, småregn og vind som det er, blir kontant avfeid. - Me ska på tur! Basta! Med en slik innstilling er halve turen gjort allerede.

Vi treffes ved Edlandsvatnet på motorsykler lørdag morgen. Sekker, niste og turklær i sidekoffertene, telt til kjøredressene, termoser og nødproviant. Dette kan ikke gå galt. En solid ekstrabonus er det unektelig å kjøre MC til Seldalsheia, utgangspunktet for turen. Fra tidligere vet jeg om et fint sted for teltet ikke langt fra parkeringsplassen og samtidig usynlig fra veien. Av med kjøreklær, hansker og hjelmer og på med det som teller: turstøvler og Gore-Tex. Det er regn i lufta og mer i vente, men yr.no har gitt et halvt løfte om lettere vær i ettermiddag.



Dagens garderobeskap.

Og et kvarter etter ankomst er vi klare til å gå. Wenche er forventningsfull:


- Ska me gå??

Det skal vi. Over bekken, gjennom en flokk med nysgjerrige kviger og vi er i siget. Første del av turen er grei og lett på god kjerrevei, siden går den umerkelig over i grovere traktorvei med rullestein men retningen er gitt: mot øst og Bynuten. Det er da kjekt!

Det høstes.

En drøy kilometer senere er vi oppe på høyden og skulle nå ha sett Flatafjellet med Bynuten bakenfor. Men skodda setter en stopper for det. Vel, den skuffelsen er til å bære, temperaturen er fin, motet høyt og yret i lufta absolutt til å leve med. Vi forlater traktorveien og beveger oss for Wenche sin del ut i jomfruelig terreng.

Ut i det ukjente.

Det lakker over stein og myr, praten går lett og kilometerne legges bak oss. Det er virkelig morsomt å ha følge, man blir fort litt av en einstøing av stort sett å traske alene i haug og hei. Wenches trivelige gemytt og positive innstilling er en velkommen avveksling. Været er fortsatt som da vi startet: vått..... men ser vi en lysning i vest?



- Æg trur godvéret kjæme!

Vi starter etter hvert på stigningen opp mot Storatjørn og Bynutens rygg. Lysningen vi mente å skimte viser seg å være en illusjon man dessverre så ofte opplever på Vestlandet. Det tetner heller mer og regnet tiltar. Samma søren, vi nærmer oss platået i hvert fall!



Snart over kanten!

Ved siste korte kneik før vi kommer opp på toppryggen bestemmer vi oss for en matstopp. Her er det godt ly for vinden, aldri å forakte. Ekstra gensere kommer på, luer og så er det tid for noe varmt fra termosen. Det er viktig, regnet kjøler godt og bedre blir det nok ikke på den snaublåste ryggen over oss.

Så er det tid for toppstøtet. Wenche har fått det blikket i øynene jeg har sett før: fremad! Ja, det mangler ikke mye nå. Derimot er det skikkelig surt her oppe, kuling rett i mot og drivende regn over rabbene. Noen i yr.no har ikke fortjent lønna si denne uka, dette er ikke været som ble meldt. Men det går for det samme nå, det er fem hundre meter igjen og selv om vi ikke kan se varden vet vi jo at den er der. Det vil si: jeg vet det. Wenche må ta mitt ord for det, det kan være en viss forskjell under de rådende forhold.

Men joda, vi når toppen. Til varden, skrøydebok og liten kuling i lovart. Dette kan vi være bekjent av!

Wenche Yes!

Rain Man 

 Returen er som alltid litt lettere enn oppgangen. Ruta kjenner vi, de glatte bergpartiene forseres greit og vinden avtar nedi skoglia. Vi treffer på et par andre vandrere nedenfor Bynutryggen, de er motet på toppen til tross for været og det faktum at vi har vært der ser ut til å anspore til ekstra innsats. Wenches støvler henger dessverre ikke helt med i svingene siste halvpart av strekket, gamle og glatte som de er gir de liten støtte til ankler og legger. Men gi seg den dama? Aldri! Vonde bein har ingen merkbar effekt på humøret der i gården, derimot legges det planer for kjøp av fottøy etter mer moderne snitt. Jeg bidrar gjerne med råd i så måte. Siste biten er rene direktøretappen, kjerrevei i nedoverbakke er ingen utfordring for oss nå. Syklene står der vi satte dem, teltet er ikke plyndret og jammen letter det ikke opp da det er dags for å få på seg kjøremunduren. Vi takker og bukker. En ekstra sving med hatten til Wenche som våget seg ut i det ukjente med en i denne sammenhengen fremmed mann. Ikke alle hadde gjort det, respekt! Og velkommen tilbake på tur.

Ringen sluttet

Knut Stabell er et navn de fleste fjellfanter vil nikke gjenkjennende til. Sammen med Eivind Røyne er han den store guru når det gjelder landets 2000-meters-topper. Knut var oppom alle sammen i løpet av et kalenderår, etter eget utsagn uten å stresse for mye. Han var også den første til å høste alle 2000-metere i Rondane på ett døgn. Det er ti av dem i alt og han brukte 12 t 40 min på turen. Etter denne bedriften er det blitt en sport blant spenstige toppnerder å gjøre det samme og helst på bedre tid enn mesteren selv. Gjeldende og meget uoffisielle bestenotering pr. juli 2009 er 11 t 24 min. Fremragende prestasjoner, det må vi ha lov til å si.

Og da gir konklusjonen seg selv: Dersom Knut og de andre kanonene kan harve over samtlige 2000-metere i Rondane i løpet av et halvt døgn....

...da bør det være mulig å ta Vassfjøra og Skorafjellet i Ulvik som en rundtur i løpet av én dag!

Et tilbakeblikk: Vassfjøra er et av de mest markante fjell på Vestlandet. En kjempemessig bergnabb nord for det lille tettstedet Ulvik ved Hardangerfjorden. Høyden i seg selv er ikke all verden: 1633 m.o.h. kvalifiserer til en beskjeden 25. plass blant Hordalands fjelltopper. Det er terrenget som gjør fjellet fryktinngytende og ettertraktet. Fjellet er uinntagelig fra de fleste kanter. Bratte stup utgjør vestre, søndre og østre kant. Fra nord bestiges toppen relativt enkelt, skjønt det også der er bratte partier. Evige snøfonner på topplatået kan være harde og glatte sent i sesongen. Belønningen er en utsikt det ikke finnes mange av på Vestlandet. Når det er sikt. Nettopp det er mangelvare i de traktene. Vassfjøra og for den del hele regionen er blant de mest nedbørrike områdene i landet. Skodde er regelen, ikke unntaket. Man skal vite hva man gjør når man legger ut på tur til slike steder. Vassfjøra er en lang og strabasiøs tur hvor man så kommer fra. Vinterstid tar man den vanligvis som en lang skitur fra Kaldevasshytta et stykke fra Bergensbanen. Innfall via Slondalen og Mjølfjell er mulig både vinter og sommer. Sommerruten fra Ulvik går vanligvis via Miningane i det vanskelige partiet i vest. Samme hvilket utgangspunkt: er man heldig med været er dette en av de mest praktfulle fotturene man kan gjøre i Norge.

Tips: klikk på et hvilket som helst bilde og du får dem opp som screenshow.

                  Vassfjøra sett fra Nipahøgdi. @ Arnt Flatmo, www.westcoastpeaks.com.

De siste elleve årene har Vassfjøra vært det fjellet - skal vi si Fjellet - jeg aller helst ønsket å bestige. To mislykkede forsøk ligger allerede i bagasjen. Første forsøk var i 2000. Fellestur med Bergen Turlag, vi la ut fra Kaldevasshytta klokka 14 (i mars måned) med en dårlig værmelding i vente. Selvfølgelig måtte turen avbrytes ikke lenge etter. Vi fikk med oss Øykjafonn på returen, skjønt det var spøkje nok slik som været røk opp. I tretten minusgrader, kuling og snøfokk ramlet vi inn hyttedøra i halv sjutiden, svært glade for å være i hus. Det var det. Ny fellestur i 2001. Denne gangen nådde vi sørenden av Skipadalsvatnet, et par av oss hadde sågar startet oppstigningen til platået før turleder beordret vendereis. Han innså fornuftig nok at ikke alle i følget hadde kapasitet til å nå toppen den dagen. Vi formelig følte hvordan fjellet pekte nese til oss der vi snudde og tok tilbake mot horisonten og toget på Uppsete.

Siden den gang har to ting stått klart: 1. Vassfjøra skal bestiges. 2. Det må gjøres alene, eventuelt med en røynd kamerat. Spørsmålet har vært når. Siden siste forsøk har man stiftet familie, man har flyttet til Sandnes, i det hele tatt har mye skjedd i årene siden. Fjellturer har det blitt, bevares, men helst i sørligere strøk. Det er et godt stykke fra Sandnes til Ulvik. Det var utvilsomt enklere den tid man bodde i Bergen.

Men etter revansjen på Hallingskarvet i 2011 er turen nå kommet til Vassfjøra. Det ser ut til at triumfene kommer sånn omtrent elleve år etter fiaskoene. Statistikken tilsier altså suksess i 2012. Hvem er så aktuelle som ledsagere? Det er tre kandidater det kan bli snakk om: Torgrim var med til Solfonntaggen i fjor. En villmann i ordets rette forstand, aldri et kjedelig øyeblikk med ham. Mannen har imidlertid et stort talent for sykling og er nå innlemmet i den eksklusive kretsen av ryttere som dominerer mosjonsrittene på Vestlandet. Der snakkes det karbonrammer, kadens, høyprofilhjul, kjørestyrke, spurtegenskaper og treningsleire på Gran Canaria. Fjellturer er aktuelt kun i den grad det klaffer med oppkjøring til neste ritt. Altså adjø til Torgrim. Videre har vi Terje. Flere turer har vi hatt sammen som turledere. En entusiast fra Trøndelag, pålitelig og rutinert. Opptatt på annet hold; imidlertid låner han velvillig ut stegjernene sine til turen. Takk Terje. Heldigvis har vi Sveinung i bakhånd. Han beviste sine kvaliteter på Hallingskarvet i fjor. Seig, sterk og utholdende med glimt i øyet. Dessuten har han oppriktig lyst til å være med. Det er et privilegium å ha med en slik makker til fjells.

Det blir mye prat om Vassfjøra dette, hva så med Skorafjellet? Jo, det er Ulviks nest høyeste fjell og danner sammen med storebror i øst en naturlig hestesko ved Ulvikapollen. Arnt Flatmo, mannen bak nettstedet http://www.westcoastpeaks.com/, snakker varmt om Skorafjellet. Han forteller levende om 2003-bestigningen av dette fjellet på nevnte nettsted og drøfter samtidig muligheten av å ta begge toppene på samme dag. Etter å ha lest turrapporten hans fødtes det en idé i hausen. Skulle det da ikke være mulig å gjøre alvor av begge samtidig, forutsatt godvær og tidlig start? Fra idé til ferdig produkt tar det ofte lang tid, i oljebransjen ofte mangfoldige år, hvilket vi også ser her. Men omsider er timen kommet og stunden er inne. Sveinung og jeg sitter igjen på Bergensbanen, lokaltoget til Myrdal, og gleder oss til helga. Det er oppholdsvær ute, Raundalseggi er faktisk fri for skodde; kan dette holde til lørdag kveld i det minste? I samme kupé sitter et livlig selskap av bergenske skolebarn og om mulig mer høyrøstede mødre, på vei til Mjølfjell Fjellstove etter hva vi erfarer i samtale med et par av dem. En konduktør av prøyssisk herkomst holder kustus på oss alle og sørger for at stemningen ikke tilter fullstendig. " Vi kommår til Ørnebærget om ti minutter. Der skal dokker av! Hele gjængæn!"

Toget bremser og stopper opp, vi reiser oss i uvisse. Her er det bare skog og ur, skal vi av her da? Prøysseren lemper oss skånselløst ut: "Stiæn ned te fjællstuæn starter der bortæ ved tunnælåpningæn. Se opp for togæ. God tur!" Vi står praktisk talt midt i jernbanesporet, et parti med grus kan kanskje minne om en perrong. Toget går, vi lusker bort på anvist sted i håp om å finne en nedgang til dalen nedenfor.

                                                   King's Cross chapter Norway.

Og sannelig, ved en liten grind går det faktisk et tråkk nedover. Etter kort tid detter vi så å si ned i tunet til Mjølfjell Fjellstove til allmenn munterhet blant den stedlige befolkningen. Vi hilser kort og går videre. Rallarvegen følges et kort stykke til vi tar av en sidevei og går inn i Slondalen. Dette er utgangspunktet for turen, nå er vi i gang.

Slondalen er en vakker stølsdal, ikke helt ulik Valldalen i Røldal i tiden før den ble demt ned. Et restaurert sel med flere flotte små driftsbygninger passeres halvveis i dalen; en stund til når vi enden av Slondalsvatnet og nok en klynge med seterhus. Det blir åpenbart stølt her ennå. Vi går en snau kilometer til og inne i botnen, ganske nær starten av stigningene, settes teltene opp. Det mørkner, greit å komme i posen.

Lørdag morgen er vi på beina halv ni. Vassfjøra er det selvfølgelige førstemålet. Det går lett og greit opp til Kvannjolvatnet, litt regn i lufta men ikke mer enn ventendes. Og sikten er god! Oppe på flatene ved Kvannjolvatnet kommer Reinskardnuten til syne, fortoppen til Vassfjøra. Selve kongen er skjult i skyene men hvem vet, kanskje dukker den fram etter hvert? Småregnet har gitt seg, hyggelig nok. Vi putrer over haug og hammer, tempoet er som det skal være helt til sørenden av Kvannjolvatnet. Der er det stopp. Et vassdrag, uanselig nok til å bli oversett på kartet, brysker seg med diger vannføring. Her blir det ikke lett å komme over. Rekognosering oppover og nedover gir intet resultat. Elva er for dyp og strykene for strie, det vil si: ett sted kan den hoppes - muligens. Vi vurderer situasjonen. Bykset er drygt men det kan gå med skikkelig tilsats - om det ikke var for den dårlige landingsplassen på motsatt side. Skrånende vått fjell med mose på. Går det galt havner vi i stryket og dukker opp tjue-tretti meter nedenfor. Hva er alternativet? Kartet konsulteres. Det blir å gå rundt hele Kvannjolvatnet, en omvei på tre kilometer. Det er noen skrenter og stup på nordsiden men de kan omgås ved å bevege seg opp og ned i lia. Her er nok intet valg. Vi snur og går tilbake i egne spor. Vi har da dagen for oss og Vassfjøra skal ikke være så enkel bestige. Det vet vi av erfaring. Hvordan var det Nils Bjørgås uttrykte det? "Eit vonbrot eller to gjer berre sigeren så mykje større". Klok kar, Bjørgås.

                               Betraktninger underveis: Hvor svingende går beste rute??

Men omveien viser seg å være bedre enn fryktet. Det går et ganske bra tråkk rundt vannet på nordsiden som leder oss utenom stup og uføre. Sauene vet hva de gjør. I nordøst vades elva fra Fløyelsvatni enkelt, det er nesten alltid mye lettere i innløp enn i utløp. På med bukse, sokker og støvler og så bærer det opp ryggen av Reinskardnuten like til topps. Det er oppholdsvær og fabelaktig utsikt, en forsmak på hva vi har i vente oppe hos kongen. Bildene under taler for seg.

                          Reinskardnuten. Vassfjøra til venstre, Skorafjellet til høyre.

                      Fornøyd Sveinung. Teltene befinner seg i dalføret bakerst til høyre...

Svånå er en irriterende hump, anlagt sørøst for Reinskardnuten en gang i tidenes morgen med formål å ergre fettet av vandrere på vei til Vassfjøra. Først ned i Reinskardet, så opp og over kuperte flyer og fonner før Svånå gir deg et siste spark bak i nedgangen til vann 1396 ved Vassfjøras fot. Bildet under gir en antydning om hvor bratt denne nedgangen er. Vi går med ti-femten meters avstand for å unngå å sende løsgrus og stein i hodet på hverandre. Selv glir jeg i den bratte snøfonna og rauser seksti meter nedover før jeg greier å stanse. Her er man prisgitt et kaldt hode og gode støvlehæler. Watch your step Sveinung, nede i skaret blir det mat, sjokolade og te for vel utført arbeid så langt.

                                       Nedgangen til vann 1396. Ikke snuble nå!

Etter en styrkende lunsj setter vi inn støtet på Vassfjøras rygg. Det går greit å komme seg opp på platået og deretter går det i jevnt sig over stein og fonner. Det er en del snø men ikke på langt nær så mye som kartet indikerer. Jevn og fin er den å gå på også, ikke på noe tidspunkt får vi bruk for stegjernene som er tatt med for sikkerhets skyld. Isbreene i Norge er helt klart på retur, det så jeg på Breifonn i fjor også. Utsikten til Hardangerjøkulen og Hallingskarvet er prima og blir bare bedre jo lenger fram og opp vi kommer. Nærmere målet har vi aldri vært.

                                                    Den forjettede varden.

Så står vi der, fire timer og tjue minutter etter avgang. Endelig! Det er stort. Rundskuet kan slå sterkere folk enn oss i bakken. Her ser vi de nevnte Hallingskarvet og Hardangerjøkulen, Ramnabergnuten, Langvatnet og Onen. Nipahøgdi, Storeflåtten, Hårteigen og Hardangerviddaplatået prominerer i sør. Ulvik og Hardangerfjorden ligger langt der nede. Lenger bak sees Folgefonna. Videre mot vest dominerer Skorafjellet med Mjølfjellet bakenfor, vi ser Stølsheimen og Storskavlen i Aurland. Er det Hurrungane som kan skimtes helt mot horisonten? Makeløst. Kort og godt makeløst. Vi går et stykke fram, helt på kanten av stupet for virkelig å suge inn den berømte Vassfjørautsikten. Priviligert er ordet nå.

                                                                Framme!

                                                   Hardangerjøkulen i øst.

                                            Onen! Osafjorden skimtes til høyre.

                                    Ulvikfjorden. Storeflåtten kneiser i det fjerne.

                                      Nipahøgdi i forgrunnen med Jøkulen bakerst.

Etter å ha forlystet øynene inntil det uanstendige diskuteres returen. Skorafjellet blunker skjelmsk til oss tvers over dalen. Vil hun ta oss i favn? Sveinung er ikke uvillig, tid har vi nok av og beina er gode. Da er det egentlig bare å rulle avgårde. Helt enkelt å komme dit er det ikke. Ruta går der Vassfjøra tillater. Først tilbake i egne spor over ryggen til lunsjplassen. Deretter over og rundt før omtalte Svånå og opp til sørveggen på Reinskardnuten. Her går det en naturlig passasje rundt nuten og bratt nedover til platået mellom Skreppenuten, Kvannjolvatnet og Reinskardnuten. Til høyre har vi nuten, til venstre det bunnløse svelget ned mot Ljoneskrulen og foran oss en utsikt til å dø for. Det blir tid til en matbit på slettene nedenfor Gommahaugen, sola finner det for godt å stikke innom noen minutter mens vi sitter der. Du verden.

                    Ljoneskrulen ved passering Reinskardnuten. Vassfjøra bak til venstre.

                         Kvannjolvatnet sett fra sørøst. Skorafjellet bakerst til venstre.

Så går det bratt opp skaret før det dreies skarpt mot sør over kanten og vi går inn i de lange seige stigningene mot Skorafjellet. Såtaskavlen passeres på veien, også denne langt mer oppdelt og flakvis enn kartet tilsier. Men mye snø likevel. Det er tungt å gå lengre strekk på snøfonn, man må finne en rytme som passer, feste blikket mot horisonten og sørge for at akillessenene ikke belastes for monotont. Ellers er terrenget greit å gå i, store vidder, slake stigninger, ødemark på alle kanter. Nettopp slike områder det er kjekt å gå i.

                                                        Såtaskavlen er dryg.

Innsats lønner seg. Nye tre og en halv time har gått og vi står på toppen av Skorafjellet. Utsynet er faktisk like bra her, om ikke bedre? Her har vi 360 graders utsyn, på Vassfjøra tok fjellryggen sikten i nord. Vi puster ut, knekker en sjokoladeplate. Kan man ha det bedre?

                                                         Ja! Jeg er fornøyd.

                                        Reinskardnuten og Vassfjøra sett fra Skorafjellet.

Klokka er blitt 17:10, vi skotter på hverandre. Mjølfjellet kneiser i nord, ikke avskrekkende langt unna. Skal vi gjøre et forsøk på den også? Det er tid nok før mørket faller på. Vi er i støtet og bestemmer oss for Mjølfjellet som avslutning på dagen.

               Enorm merkestein nord for Såtaskavlen. Bemerk steinmønsteret omkring.

Det går rake veien over topp 1448 ned mot skaret mellom Skorafjellet og Mjølfjellet, noe bratt på slutten. Underveis skisseres en rute opp Mjølfjellets sørside i samarbeid med kart og klokke. Det er bratt men forserbart terreng og fremdeles tid med tanke på dagslys. Nødlinger er plassert på strategiske steder viser det seg, og de geleider oss hele veien til toppvarden. En behagelig overraskelse. Det begynner å kjennes i beina nå og da er det vanskeligere å konsentrere seg om navigeringen. Vi når toppen etter tre kvarters klyving og gange fra skaret. Herfra har vi panoramaview til Raundalseggi i retning Voss. Den er en het kandidat til en senere tur. Lønahorgi og Raundalen sees selvsagt også, pluss samtidig utsyn til dagens tre tidligere topper. Flott å se!

                                   Utsyn over til Vassfjøra og Skorafjellet m/Såtaskavlen.

                                                    Raundalseggi i retning Voss.

Klokka er kvart på sju, det er på tide å tenke på nedstigningen. Ennå er det fem kilometer til leirplassen inkludert nedgangen til skaret, skumringen kommer allerede litt over åtte med så skyet vær som nå. Vel nede i skaret følges en gammel driftesti ned elvedalen som utvider seg mer og mer. Terrenget åpner seg, lyng, gras og buskas ønsker velkommen tilbake, til og med en moltetue dukker opp nederst ved brua. Vi tar desserten før middag i dag. Så over elva og rabbene på andre siden til teltene, kaffe og Real Turmat. Ska sei det smaker med posemiddag og å strekke seg ut på liggeunderlaget ved primusen! Ja, bildene under oppsummerer vel dagen:

                                                                      - Joda!

Epilog:

Regnet bryter løs i det vi tørner inn for kvelden. Vi sovner til maskingeværilden mot teltduken og våkner til en syndeflod av vann ned alle fjellsider. Snakk om timing! Siden vi har gjort unna alle mål som var satt før turen river vi leiren og lunter tilbake til Raundalen og et tidligere tog til Bergen. Etter en trivelig ettermiddagslunsj på kjøkkenet til Sveinung og Elisabeth venter transportetappen hjem til Sandnes der jeg svinger inn døra nøyaktig 21:00 søndag kveld. Alt tima og tilrettelagt. Takk for turen Sveinung!

Valgt rute: