fredag 24. februar 2012

En ordholden mann

- Du e' galen!

Det kommer spontant og fra hjertet. Kristin er nettopp blitt forelagt morgendagens planer. Opp av køya før fanden får skodd seg. Sykkeltur til Kluge øst for Ålgård, opp og ned på Fitjanuten, hjem igjen på trøkamelen. Dernest gudstjeneste i Gandkirken inkludert samtale med resten av redaksjonen i menighetsbladet. Det er noen uklare punkter vedrørende neste nummer. Så hjem, hive i seg en skive før barna bestikkes ut på tur til Vagleskogen med primus og Real turmat. Det høres da ut som en spenstig timeplan for søndagen?

Forsåvidt. Men Kristin kan ikke på noen måte forstå at et oppegående menneske kan finne på å stå opp før seks en søndag morgen for å hive seg ut på femten kilometer sykling - i februar - og deretter traske opp en gudsforlatt fjelltopp langt ute i ingenmannsland. Det er meldt snøvær og kuling i tillegg. Ka tenke du på? Tja. Argumentene hennes er jo greie nok. Men jeg har aldri gjort krav på å bli betraktet som normal. Sekken pakkes og nødvendig utstyr legges fram lørdags kveld. Hva er livet uten et eventyr nå og da?

Noe annerledes fortoner situasjonen seg morgenen etter. Naboen har fartet inn og ut av huset sitt halve natta, det er blitt smått med søvn, senga framstår som uimotståelig. Men med tanken på utstyret som ligger klart og turen til fjells vinner forstanden. En mann er en mann og et ord et ord. Det snør og gradestokken er et par hakk under null, farten langs veien er ikke som sommerstid. Dertil har vi en hustrig liten kuling, heldigvis i ryggen. Den kan jo fort skifte retning til hjemturen?

                                               Værforholdene på Høyland. Hm.....

Det er grålysning da jeg kommer til Skurve og setter sykkelen bak noen store høyballer i enden av jordet. Det har tatt én time å komme hit, snøen er en effektiv brems. Opphold i øyeblikket, fremdeles sur vind. Men utsynet mot Tindafjellet er bra som alltid. På med fjellstøvlene og så avsted.          

                    Jordene ved Skurve. Tindafjellet til høyre. Fitjanuten ligger bak dette.

Fitjanuten er Ålgårds might and pride. Folk kan snakke om Kongeparken og Gjesdal Gjestgiveri så mye de lyster, stedets virkelige perle ser du ved å skue østover, forbi Edlandsvatnet og Bollestad. Beskjeden høyde, det er sant. 476 meter er virkelig ikke noe å nevne i fjellsportsammenheng. Men toppen er et lokalt landemerke og rundskuet imponerende. Den er også en gjenganger i OK Ålgårds Vardejakt som vi har vært innom tidligere. Vel verd turen, det slår vi fast uten videre diskusjon. Løypa legges opp skaret nord for Tindafjellet, ned til myrpartiet øst for dette og så opp ryggen av selve nuten. Det er morske forhold i heia i dag. Føyka røsker over rabbene, vinden kaster meg ut av likevekt nå og da. Varden på toppen står og klaprer seg inn på Richters skala. Postkassa ved siden av er umulig å åpne. De siste dagers regn kombinert med nattens plutselige kulde har sementert lokket fast. Vi får klare oss uten skrøydebok i dag. I ly av varden lar det seg likevel gjøre å få tatt noen bilder av vinternaturen. Og utsikten er sannelig upåklagelig.

                                                  Røffe forhold i Tindaskaret.

                                                                   Toppvarden.

             Frostlandskap. Madlandsheia i bakgrunnen - Vådlandsknuten skimtes bakerst.


                                                    Hellandsmoen i vinterskrud.


                                                      Snøbyger over Skurve.

Det er ingen grunn til å trekke ut oppholdet på toppen i dag. Returen går samme vei. Vanligvis er en rundtur opplevelsesmessig langt å foretrekke men topografien gjør det vanskelig på Fitjanuten. Det er bratte skrenter de fleste steder, dessuten ligger Klugsvatnet som en effektiv sperre for tilbaketoget i sør og vest. Med en smule forsiktighet i de bratteste ispartiene er jeg tilbake ved sykkelen i løpet av en halvtime. Og på hjemveien har Mesta rukket å brøyte nesten alle sykkelveiene! Ikke dårlig.

                                                 En trofast væpner venter alltid.

Resten av dagen? Å joda! Ola prest går på stolen som en annen Petter Dass og legger ut så menigheten sitter ytterst på setene. Han har talegaver, den karen. Og om ettermiddagen kommer ungene seg ut ytterdøra, vi går til Vagleskogen, fyrer opp primusen og spiser middag ute til alles tilfredshet. Jammen har vi fått mye ut av dagen.

Det gjelder bare å starte tidlig.

Rutevalget:

                                                   Fitjanuten februar 2012.

lørdag 18. februar 2012

Kjøba hus?

Den som skal albue seg inn på boligmarkedet går livlige tider i møte. Det er livets største investering vi snakker om - økonomisk sett i hvert fall. Men huskjøp er betraktelig vanligere nå enn tidligere. Nesten alle havner før eller senere i denne situasjonen og som regel går det bra. Kristin og jeg har kjøpt bolig to ganger, begge ganger med heldig utfall, og vært på et tyvetalls visninger i alt. Uten å skryte kan vi vel påberope oss en viss erfaring med markedet. Men framfor alt har vi hatt anledning til å studere boligannonser i detalj og sammenligne dem med hva vi ser på visning. Her er det forsyne meg mye interessant å observere - sett sånn litt fra siden.

Annonsering, visning, salg og kontraktsinngåelse besørges nesten alltid av en mellommann: eiendomsmegleren. Det man først og fremst må vite er at megler helt og fullstendig er selgers mann. Megler og selger har en oppgave de går sammen om å løse: nemlig å lette kjøper for så mye gryn som overhodet mulig. Satt på spissen har vi her å gjøre med lovlige ransforsøk. Dette blir det ikke en gang lagt skjul på. Notar var en meget pågående aktør i bransjen inntil for få år siden. Med omfattende annonsering og aggressiv markedsføring gjorde de sitt beste for å leve opp til mottoet Vi gjør alt for å sikre deg høyest mulig pris for boligen din! Det faktum at firmaet plutselig forsvant fra eiendomsmarkedet tyder jo på at oppdragsgiverne tok dem på ordet. Intet salg - ingen kostnad er en annen slogan som burde få både selger og kjøper i alarmberedskap. Som selger kan du forvente at megler presser på for å selge under takst dersom boligen er tungsolgt. Som kjøper blir du presentert for prospekter og salgsdokumenter sminket og frisert i den grad at virkeligheten forsvinner i svadaen. Vårt viktigste råd her: Bruk hodet!

                                                Megler, selger og kjøpers penger.

Når vi kjenner til partenes innbyrdes posisjoner i dette spillet, er vi klare til å dykke ned i annonsejungelen. Eiendomsmeglerne har utviklet et eget språk fylt av koder man må kjenne til for å forstå hva man egentlig snakker om. En av dem er at positiv omtale er tatt ut i parodien. Blant annet stiger kvaliteten på boligen etter følgende skala: 1. Pen. 2. Fin. 3. Flott og 4. Herskapelig. Nevnes ingen av disse uttrykkene bør du se deg om etter noe annet. Husk også at negative adjektiver ikke forekommer i boligannonser. Ta for eksempel begrepet herskapelig preg som er en fin måte å si at boligen er ordinær på alle måter og ikke det minste herskapelig. Skulle huset virkelig være herskapelig i ordets rette betydning fremgår det av prisantydningen. Dersom denne overskrider syv millioner kroner tones nemlig superlativene ned. Prisen taler da for seg selv og man nøyer seg med beskrivelser som arkitekttegnet, ærverdig, sjelden mulighet, enestående sjanse og - som nevnt - herskapelig. Ordet eiendom vektlegges også mye mer i dette sjiktet, kanskje fordi potensielle kjøpere eier mye?

                                                             Herskapelig......

                                                    .....og herskapelig preg.

Man må ha klart for seg at bransjen tyner ordet enebolig for alt det er verdt og litt til. Og fint skal det være. Villa betyr frittliggende enebolig og sier ingenting om standarden. Bransjen spiller bevisst på vårt inntrykk av en villa som en stor, flott og påkostet bolig, gjerne avskjermet fra naboer. Det er slett ikke alltid tilfelle. Enebolig i rekke betyr rekkehus. Kjedet enebolig er også rekkehus der hver boenhet enten er litt forskjøvet i forhold til naboen eller har en carport imellom. Noen ganger har vi følelsen av at en enebolig defineres slik: fire vegger, tak og gulv. Pluss egen inngang.

Annonseteksten er én ting. Vel så viktig er det som ikke blir nevnt. Står det noe om biloppstilling eller parkering på egen grunn? Da kommer bilen til å stå for vind og væte året rundt. Garasje får du dersom garasje nevnes. Carport er ikke garasje. Blir parkering ikke nevnt er der ingen steder å sette bilen. To alternativer gjenstår: parkering i gata eller salg av vogna. Annonsen sier ingenting om badet? Da må det pusses opp. Utleieenhet i boligen? Hvis det ikke uttrykkelig står at denne er byggegodkjent er den ikke det og du risikerer å sitte med en hybel du ikke kan leie ut dersom kommune eller brannvesen kommer på døra. Sameie? Det vil si at huset eller blokka eies sammen med naboene, du må stille på sameiemøter og dugnader og det vil dessverre oppstå konflikter før eller senere. Se etter ord som avskjermet, tilbaketrukket, stille og rolig eller usjenert. Er ikke noe av dette nevnt må du takle støy, enten det nå gjelder trafikk eller festglade naboer.

                                                         Varsku her.....

For øvrig er verden alltid forskjønnet i boligannonser. Nabokrangler vet man ikke hva er. Skjulte feil og mangler eksisterer ikke. Det er alltid sol på verandaen og duften av nystekte boller stiger så å si opp fra prospektet. Kjekk, koselig, sjarmerende, innholdsrik og med sjel er kodeord for helt ordinære boliger, ofte en enebolig av eldre dato med omfattende behov for oppussing. Hva innholdsrik betyr kan man jo lure på. Ved overtakelse er huset alltid skåltomt, klart for å ta imot rapen man møysommelig har samlet seg. Stilfull hører med i denne kategorien men kan også betegne nyere, overprisede boliger med kruseduller, snirkler og utbygg ute og inne. Regn i alle tilfeller med en dryg malejobb. Landlige omgivelser  og flott utsikt er to andre faresignaler. Det er aldri bra når fokus forsøkes trukket bort fra selve boligen. Markedsføres boligen som landlig beliggende er sannsynligheten stor for øde beliggenhet med mangelfulle løsninger for vann og kloakk pluss dårlig dekning for mobil og bredbånd. Velholdt er en omskrivning for gammel. Hvor velholdt et hus er avhenger som kjent av øyet som ser. Vent deg ikke for mye. Må påregnes betyr helt nødvendig. Dette er det viktig å vite all den stund begrepet står sammen med ord som renovering eller oppussing. Må påregnes er et rødt flagg som signaliserer mye arbeid eller store utgifter, som regel begge deler. Med muligheter betyr en dårlig vedlikeholdt og gjerne halvferdig bolig, med potensiale er en variant av samme tema.Kjøper bør i ethvert tilfelle være av den kreative typen som ikke er redd utfordringer. Helst også i besittelse av en tykk lommebok. Enkel standard eller standard fra byggeår er nok et trinn ned i kvalitet, her må man være smart, nevenyttig og aller helst rik for å komme fra handelen sånn noenlunde intakt. Et hus med enkel standard bør bare vurderes kjøpt av ungkarer med fagbrev og arv i vente. Risikoen for at ekteskapet eller forholdet ryker i forsøket på å få orden på ruklet er skremmende høy.

De verste objektene på markedet kan selv et erfarent meglerhus vanskelig sminke opp. Det er ikke ofte man ser hus som renoveres, bærer preg av manglende vedlikehold eller krever modernisering, men når det skjer betyr det sanering. Prisantydning er da det selger forventer å få for tomta. Til dette må man plusse på utgifter til å rive skaberakket og kostnader til nytt hus. En tommelfingerregel her er å doble prisantydning, kanskje til og med tredoble den. Det avhenger av beliggenheten. En enkelt gang har vi sett adjektivet rivningsmodent bli brukt; det må ha vært i et av meglers bedre øyeblikk. Huset stod åpenbart ikke til å redde selv for den dyktigste tømmermann.

                                               Solrikt og usjenert med flott utsikt.

Det har oppstått en egen nisje i boligmarkedet spesielt beregnet på unge kjøpere, gjerne førstegangsetablerere. Annonser som sikter seg inn mot denne kundegruppen gjenkjennes best på et rølpete, ofte litt hjelpeløst språk. Muligens et forsøk på å møte ungdommene på hjemmebane? Uttrykk som attraktiv, rå, delikat, urban, pulserende og trendy er stikkordene her. Boligene som skal avhendes ligger som oftest nær sentrum med støy til alle døgnets tider som resultat (jfr. omskrivningen pulserende). Ofte er de nyoppførte eller nylig oppusset, spesielt hvis begrepet opptrer i annonseteksten. Felles for alle er at de er små og har den høyeste kvadratmeterprisen av alle boliger på markedet. Det er ikke uvanlig å betale opptil 2,5 MNOK og gjerne mer enn det for en førti kvadratmeters leilighet med ett soverom. Nettopp fordi de er så små ser ikke prisen så ille ut ved første øyekast. Og er man fersk i gamet er det lett å la seg blende.

Avstander i boligannonser måles som oftest i steinkast. Du kan regne med at selv verdens beste diskoskaster ikke er i nærheten av å kaste skiva så langt som megler anslår. Bare unntaksvis er et steinkast i meglerbransjen kortere enn èn kilometer. Kort vei er en annen lengdeenhet som for de flestes vedkommende betyr en biltur. Kort vei er i denne sammenhengen to til fire kilometer. Nær offentlig kommunikasjon betyr en lang spasertur til holdeplass for buss, trikk, tog eller T-bane når det da ikke er en omskrivning for rutebåt som har siste avgang kl. 21:30 i helgene. I alle fall må du regne med økt risiko for trafikkstøy. Fjordgløtt er en personlig favoritt: det betyr at havet kan skimtes - muligens - når man står på tå oppå mønet og klamrer seg til pipa. Regn ikke med å se det fra første eller andre etasje.

Vi kjenner til ett tilfelle der megler har presentert boligen slik den er, uten forskjønnelse av noen art: Grusom toroms til salgs på Grünerløkka. Pris kan diskuteres. Annonsen stod på trykk i Aftenposten på begynnelsen av 2000-tallet og vakte oppsikt over hele landet. Selger var lut lei visninger som ikke hodt hva annonsen lovet. Megler lot seg for en gangs skyld overtale og responsen uteble ikke. Det var fullt av fornøyde folk på visning som kom for å se ei rønne og hva som eventuelt kunne gjøres med den. Boligen var solgt dagen etter til en pris alle parter var fornøyde med. Tenk om vi kunne sett flere slike realistiske annonser! var tonen fra de besøkende.

Ja, tenk om......

lørdag 11. februar 2012

White-out

- Det blir tur til Vallresknuten på lørdag. Nistepakke, termos og gode nedrenn. Været spiller ingen rolle. Skrik ut, den som blir med. 

Mail sendt tirsdag ettermiddag.


Fra Greven høres det ikke et knyst. Migens er taus. De er forsåvidt unnskyldt; spebarnsfedre har ofte nok med å holde øynene oppe og kroppen i vertikalen på dagtid. Pliktene hjemme må settes først.

Stanley berømmer "et bra initiativ". Men han skal til Norefjell med sin nye interesse, reiser alt på torsdag. Godt, lykke på reisen. 

Cato er også stille. Men han slipper ikke så lett. Fordelen med nære venner er at man kan gi dem et par ekstra spark når det trengs. Og Catos ski har oppriktig talt et skrikende behov for å bli brukt. Et par dagers veltalenhet fra min side avgjør saken. Cato blir med. - Så blir det gjedna slutt på maset ditt. Ikke umulig, slett ikke.

På Giljastølen er det tre kalde grader og oppmuntrende store brøytekanter. Det er mer snø her enn i Madlandsheia. Vindstille og fine forhold, det er vel fem år siden vi tok den samme turen sist. Så kan det jammen være på tide.

                                                  Ser du Soria Moria-slottet?

Ved foten av skitrekket gjør vi holdt, vrenger opp fellene og fester dem til sålen. Herfra er det gode fire hundre høydemeter til toppen, med feller på er halve jobben gjort. Tiden det tar å få dem på er fort tjent inn igjen.

                               Det er brattere i virkeligheten! Platået skimtes bakerst.

Omtrent på høyde med toppen av skitrekket forlater vi preparert løype og går inn i skodda. Det går jevnt oppover, kompasset gir retningen: rett øst. Det er ingen mangel på snø; her er det skiføre til ut i mai. Skodda tetner oppover og når den verste stigningen er tatt tar vi en to minutters og legger inn posisjonen på GPS-en. Hvis denne sikten skal fortsette kan en slik satellittmarkering være gull verd på returen. Det er to nedganger fra platået, ellers er det stup og skrenter vi helst vil holde oss unna. Videre innover er det bare å stole på kompasset, kursen justeres med GPS. Kartet er til liten nytte. Vallresknuten er et langstrakt platå, under slike forhold er alle konturer visket ut og småvann usynlige. Det vanskeligste er alle skavlene. Bedømmelse av avstand og høyde er håpløst, alt er hvitt. Om det ikke var for navigeringen kunne vi like gjerne trasket med lukkede øyne. En god ting er det dog at vinden er svak. Ikke snør det mye heller. Varden er 1,5 km unna, med denne farten er vi framme om tre kvarters tid tid - om ikke det dukker opp en uventet skrent eller to da.

                                           Denne skavlen så vi først da vi raste utfor.

Det gjør det imidlertid. Vi står på et vann etter flaten å dømme, det kan anes en steil vegg foran oss. Kartet konsulteres, det må være det navnløse vannet nedenfor selve toppen. Veggen er umulig å forsere, i tillegg spøker ordet skred i bakhodet. Men det trenger vi jo ikke å nevne høyt. Hvis vi er der jeg tror må vi gå fem hundre meter nordover og omgå stupet fra nordvest. Vi skifter retning og siger av gårde igjen.

                                         Vi møter veggen. Avstanden er ca. tyve meter.

Og joda, antagelsen viser seg å være riktig. Noen hundre meter lenger nord jevner terrenget seg ut og sannelig kommer vi inn på noen halvt igjenføykede scooterspor. Nå har vi mammas hånd i lanken. Sporene viser seg å gå like til toppen. 10:45 er vi ved den nedisede varden. 1 t 45 minutter har gått siden vi startet, forholdene tatt i betraktning må det kalles godkjent. Etter en del plunder får vi åpnet den gjenfrossede postkassen også og fisket ut skrøydeboken.

                                                    Amundsen på Sydpolen.


                                                                  Scott......

                                         ....og så var det den "#¤%&/? postkassa!

Vi blir ikke lenge ved varden. Sju kuldegrader og laber bris kjennes i nesa. Etter å ha senket hver sin kopp med varm drikke og notert navnene i boka plugges skiene på igjen. Vi beslutter å følge scootersporene tilbake så langt det går. Egne spor vil være umulige å følge over is og skavler. Kompasset tilsier retning vestover, ellers er det å myse etter beltemønsteret i snøen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er usynlig på fem meters hold. Dertil skal balansen holdes i nedoverbakkene.

                                                - Er det bedre sikt der framme?

Men vi er heldige. Scootersporet lar seg følge like tilbake til nedgangen og etter hvert alpinbakken. Vi får anledning til å demonstrere vårt eminente utfortalent i selskap med en rekke alpinister som etter hvert har kommet seg i trekket og koster utfor på vei ned mot Giljastølvatnet. Det er en skam og skade at jeg som tross alt har gått en del på ski i årenes løp er så dårlig i nedoverbakke. For å bruke Ole Hallesbys ord: Det er en skjensel!

Dette til tross. Dagens tur har vært suveren. Dessuten er det alltid morsomt å trene på vanskelig navigering. Cato skal ha rikelig kred for tålmodigheten, jeg aner en mer avmålt entusiasme fra den kanten men ingen sure miner har vært å se. Han er velkommen på neste tur også.

Dagens rutevalg:

                            Vallresknuten februar 2012. Klikk for større versjon.


lørdag 4. februar 2012

Noen ganger er'e ålreit....

....noen ganger er'e helt ålreit!

Odd Børretzen


Det er kjekt å leve. Og noen dager er det ekstra kjekt. I dag er det slik. Jeg står og smører skiene på den store parkeringsplassen ved Madland. Swix Blue Extra i litt for tykke lag under midtpartiet mens spekulasjonen går på dagens løypevalg.  Målet er Vådlandsknuten, Madlandsheias toppunkt, inkludert i OK Ålgårds "Vardejakt". Snødybden er ikke all verden her nede men det må være betydelig mer i høyden. Det er seks kuldegrader, sno fra nord, snø i lufta og fine forhold. Hvilken rute velger man tro?

Det blir ruta rett opp lia nord for Dormålsnuten. Sommermerkingen er synlig her og der men ingen skispor er å se. Ikke til å undres over. Det er to mannsaldre siden Madlandsheia var Stavangerfolks førstevalg som turområde. 49 av 50 biler svinger inn til Brekko noen kilometer før parkeringsplassen her oppe. Til lysløype, gapahuk, pølser på termos og preparerte spor. Stedet for familier på tur og forretningsfolk med Sesilåmi i blikket. Ensomme ulver som undertegnede har hele heia i nord for seg selv. KFUM-hytta passeres, når var det folk der sist? Det er fremdeles lite snø over rabbene men nok til å holde styrefarten nedover mot Fisketjørna. Jeg stoler ikke helt på isen men vannet er mye lettere å følge enn den kronglete sommerstien i skogkanten. Det blir et kompromiss: jevn lunking i vannkanten. Det går unna selv om jeg må brøyte spor selv, snart er jeg ved østenden av vannet og dagens virkelige stigning starter. Blue Extraen under sålen samler såpass med kladder at det går rimelig greit oppover, glipptakene er ikke plagsomt mange. Passer godt all den stund fellene ble lagt igjen hjemme.

Omsider rundes kanten og jeg er oppe på den virkelige heia, over skoggrensa. Joda, her er det vinter. Et hvitt, frossent landskap dekket av snø, sno over kammer og rabber, dels islagt skare, dels dyp løssnø. Skydekket er tynt, her og der sees blå himmel, ja selv sola kikker fram nå og da. Bortsett fra vinden høres ikke en lyd. Jeg stopper i flere minutter, lytter - nei. Bare vinden som piper. Man opplever ikke det i en by, der er det alltid lyder som høres. Sånn sett er en slik heitur balsam for ørene. Men til saken: Vådlandsknuten rager nå som en pyramide i øst. En kort konferanse med kartet og terrenget foran meg avgjør rutevalget til topps. Halvannen time etter start klaskes hansken i varden på toppen. Utsynet er mektig tross overskyet vær og disig luft. Jeg spiser nista, drikker saft omdannet til slush mens jeg grunner på livets store spørsmål: hvordan kunne jeg glemme kameraet?! Nåvel. Vi retter den tabben på neste tur.

Turen videre går ned til og langs Store Vådlandsvatn. Her oppe er det tilstrekkelig snø og is tjukk nok til å krysse vannet. I sørenden av vannet bærer det over kanten og heller klønete kryssing ned den bratte lia til Tverromdalstjørna. Det er bare å innse det, jeg er en røten skikjører. Har aldri fått dreisen på telemarkteknikken. Godt ingen andre er til stede. Videre nedover Tverromdalen begynner moroa. Sommerstien er borte vekk under snøen, lia blir bare brattere og skogen desto tettere. Til slutt må skiene av. Resten av lia blir et basketak med kong Vinter der snøen bare unntaksvis ikke går til livet. Farten skal vi ikke snakke om. Det er forhold som dette Kristin betegner "for spesielt interesserte". Hun har et poeng.

Men alt har en ende. Hvitere enn Frosty the Snowman når jeg Gloppevatnet og mulighet for å gli fram på isen igjen. Kommer over haugen ved Lomsvik før kroppen tar ut sin rett etter kastelaget i Tverromdalen. Bilen er én kilometer og hundre høydemetre unna, likevel er det jamt stopp. Tre skiver og resten av safta må kastes inn i gapet for å komme gjennom den siste etappen. Rart det der. Morbror Sveinung har evnen til å gå tolv timer i jevnt driv uten mat i det hele tatt. Selv stopper jeg helt og fullstendig etter seks timer tilsvarende, da må det næring til for å komme videre. Men er der mat er det håp. Skivene virker umiddelbart, i friskt driv får jeg føttene til å lystre den siste kilometeren til bilen. Kjempetur som så ofte før. Skal vi prøve oss på Vallresknuten neste helg tro?

Her er kart og dagens rutevalg dersom noen er interessert. Klikk på kartet for større utgave.

                                                 Vådlandsknuten februar 2012.