Det kommer spontant og fra hjertet. Kristin er nettopp blitt forelagt morgendagens planer. Opp av køya før fanden får skodd seg. Sykkeltur til Kluge øst for Ålgård, opp og ned på Fitjanuten, hjem igjen på trøkamelen. Dernest gudstjeneste i Gandkirken inkludert samtale med resten av redaksjonen i menighetsbladet. Det er noen uklare punkter vedrørende neste nummer. Så hjem, hive i seg en skive før barna bestikkes ut på tur til Vagleskogen med primus og Real turmat. Det høres da ut som en spenstig timeplan for søndagen?
Forsåvidt. Men Kristin kan ikke på noen måte forstå at et oppegående menneske kan finne på å stå opp før seks en søndag morgen for å hive seg ut på femten kilometer sykling - i februar - og deretter traske opp en gudsforlatt fjelltopp langt ute i ingenmannsland. Det er meldt snøvær og kuling i tillegg. Ka tenke du på? Tja. Argumentene hennes er jo greie nok. Men jeg har aldri gjort krav på å bli betraktet som normal. Sekken pakkes og nødvendig utstyr legges fram lørdags kveld. Hva er livet uten et eventyr nå og da?
Noe annerledes fortoner situasjonen seg morgenen etter. Naboen har fartet inn og ut av huset sitt halve natta, det er blitt smått med søvn, senga framstår som uimotståelig. Men med tanken på utstyret som ligger klart og turen til fjells vinner forstanden. En mann er en mann og et ord et ord. Det snør og gradestokken er et par hakk under null, farten langs veien er ikke som sommerstid. Dertil har vi en hustrig liten kuling, heldigvis i ryggen. Den kan jo fort skifte retning til hjemturen?
Det er grålysning da jeg kommer til Skurve og setter sykkelen bak noen store høyballer i enden av jordet. Det har tatt én time å komme hit, snøen er en effektiv brems. Opphold i øyeblikket, fremdeles sur vind. Men utsynet mot Tindafjellet er bra som alltid. På med fjellstøvlene og så avsted.
Jordene ved Skurve. Tindafjellet til høyre. Fitjanuten ligger bak dette.
Fitjanuten er Ålgårds might and pride. Folk kan snakke om Kongeparken og Gjesdal Gjestgiveri så mye de lyster, stedets virkelige perle ser du ved å skue østover, forbi Edlandsvatnet og Bollestad. Beskjeden høyde, det er sant. 476 meter er virkelig ikke noe å nevne i fjellsportsammenheng. Men toppen er et lokalt landemerke og rundskuet imponerende. Den er også en gjenganger i OK Ålgårds Vardejakt som vi har vært innom tidligere. Vel verd turen, det slår vi fast uten videre diskusjon. Løypa legges opp skaret nord for Tindafjellet, ned til myrpartiet øst for dette og så opp ryggen av selve nuten. Det er morske forhold i heia i dag. Føyka røsker over rabbene, vinden kaster meg ut av likevekt nå og da. Varden på toppen står og klaprer seg inn på Richters skala. Postkassa ved siden av er umulig å åpne. De siste dagers regn kombinert med nattens plutselige kulde har sementert lokket fast. Vi får klare oss uten skrøydebok i dag. I ly av varden lar det seg likevel gjøre å få tatt noen bilder av vinternaturen. Og utsikten er sannelig upåklagelig.
Røffe forhold i Tindaskaret.
Toppvarden.
Det er ingen grunn til å trekke ut oppholdet på toppen i dag. Returen går samme vei. Vanligvis er en rundtur opplevelsesmessig langt å foretrekke men topografien gjør det vanskelig på Fitjanuten. Det er bratte skrenter de fleste steder, dessuten ligger Klugsvatnet som en effektiv sperre for tilbaketoget i sør og vest. Med en smule forsiktighet i de bratteste ispartiene er jeg tilbake ved sykkelen i løpet av en halvtime. Og på hjemveien har Mesta rukket å brøyte nesten alle sykkelveiene! Ikke dårlig.
Resten av dagen? Å joda! Ola prest går på stolen som en annen Petter Dass og legger ut så menigheten sitter ytterst på setene. Han har talegaver, den karen. Og om ettermiddagen kommer ungene seg ut ytterdøra, vi går til Vagleskogen, fyrer opp primusen og spiser middag ute til alles tilfredshet. Jammen har vi fått mye ut av dagen.
Det gjelder bare å starte tidlig.
Rutevalget:
Fitjanuten februar 2012.
Så ut som en frisk tur ja.Du e galen så kan finna på å dra ut i sånt et snøver! ;)
SvarSlettDet er nok en type galskap som ikke kan kureres...
SvarSlett