Melankoli forbi

Konserter med Jan Eggum hører ikke til livets lyse stunder. Tvert imot. Visesangeren fra Bergen har gjort et levebrød av å levere auditiv sorg. Kvalitet så det holder, bevares, men ikke det du hører på rett etter Livin' La Vida Loca. Eggums musikk er den naturlige muzak i alle gravøl. Denne depresjonenes greve er aktuell med nytt trippelalbum. Kjærlighet & Ærlighet. 60 sanger Eggum - fem timer i moll - kan man komme gjennom slikt uten å ta skade? I forbindelse med slippet legger han reiseruta innom Sandnes. Og Cato er på hugget - dette må vi ha med oss! Tja, hvorfor ikke? Selvsagt slår jeg til. Hengeørene til tross, Eggum er slett ingen dårlig musiker. Et snev av selvironi kan også spores i mange av låtene og det er aldri en ulempe. Spesielt ikke fra en bergenser.

                                                                  Akk ja........

Men forberedelser er viktige før en slik påkjenning. Det gjelder å psyke seg ned på forhånd skal ikke kontrasten til det daglige bli for stor. Man lytter til Eggums backkatalog og Dimmu Borgirs "Alt lys er svunnet hen". Emo-kulturen sjekkes ut på Internett. Man leser klimapanelets årsrapport og Aftenbladets værmelding, pløyer Edgar Allan Poe og gransker domsord av profeten Jeremia. Det hjelper. To timer før konserten er sinnsstemningen preget av svart fortvilelse. Man ankommer kulturhuset i samme stemning som Napoleon under tilbaketoget fra Moskva. Hvis noen ler i kveld blir det i hvert fall ikke meg.

Og så viser det seg at mannen er morsom!? Det går én sang ut i konserten, det går to og Eggumen står der og serverer blødmer på løpende bånd. Han ser faktisk ut til å kose seg. Publikum er til og med i godt humør! Hva skal dette bety, har ikke fyren et rykte å ivareta? Jovisst. "Ryktet fortæller at du æ-ælsker me-eg..." skarres det fornøyd fra scenen over en ikke altfor sur gitar. Vår modne sidedame sukker henført og stirrer lystent  opp mot vår mann der framme. Vi håper i det lengste at dette er startvansker, et midlertidig feilskjær, og at stemningen snart vil dale som junior etter en hyrdestund. Langt ifra. "Eg trænger en å vååkne meæ..." - denne bergenske Tom Jones blunker frekt til rosene på første rad. Det vil vi tro, han som lander tjuefem år yngre damer og dertil ei som Kaia Huuse... Vi liker ikke å innrømme det men denne mann av Huuse har åpenbart noe å fare med når det gjelder kvinnetekke. Evig eies kun et dårlig rykte sies det, kan hemmeligheten ligge der?

                                       - Eg har en favorittnevrose - det e' hypokondri.....

Eggum er storform, drar den ene låta etter den andre, vitser og ler. Bandet følger opp. Bassisten bukter seg som en kobra, er fullstendig med i musikken. Karianne Arntzen er gjestevokalist på noen av sangene. Og publikum er med på notene. Cato og Kristin inkludert. Det nikkes og smiles i radene, man nynner med på refrengene. Det er ikke annet å gjøre enn å kaste alle fordommene over bord og nyte gladjazzen vi blir servert. - Dokker ve-et, eg e egentlig kjænt for mælankoli, men det è vanskelig å hollæ på det imagæ når man står på scenæn med Øystein Sundæ" blir vi forklart. He he, men kunne du ikke hostet opp det tidligere da Eggum?! Blir det en dipp mot slutten, et bedemannspreg på de siste låtene? Nei, dette er en gjennomført livlig aften. På 'an igjen. Alarmen går og En natt forbi er hitene vi får på slutten av settet før Eggum og kara takker av og forsvinner bak teppet til en slurk vann før ekstranumrene.

Avslutningen med en oppspritet jazzversjon av Heksedans, noen solide riff i B-dur og allsang i salen parkerer ettertrykkelig alle forestillinger om Eggum som en trist figur. Vi tasser fornøyde ut i høstkvelden.  -Kjempekonsert! Den beste eg har hørt på lenge! proklamerer Kristin fornøyd. Cato støtter opp og jeg kan bare si meg enig. En virkelig bra konsert. Og jeg skal aldri mer la forutinntattheten styre. I hvert fall ikke når det gjelder musikk.

Svar på tiltale

- Om man inte blir kåt av att se en stötstångmotor ta två slag nedan och senn ett upp, då är man fan inte MC-interesserad, det kan jag sega.

Stellan Egeland, VM-vinner i motorsykkelbygging


Det er i grunnen merkelig. Motorsykkelførere blir ofte sett på som samfunnets originaler. En sær gjeng med ryggmerker, beina fram og armene opp. Rare mennesker. For folk utenfor MC-miljøet er saken grei. Motorsyklister deles inn i to kategorier. De kriminelle og de tvilsomme. De med litt større peiling opererer med ytterligere to nivåer: de som kjører Harley og røkla for øvrig. Mer er det ikke nødvendig å vite. Vil folk endelig kjøre seg i hjel på disse brumlende selvmordsmaskinene så la dem få lov. Det minsker jo antallet på landets riksveier neste sesong.

Jeg kjører motorsykkel. Det har etter hvert vist seg nødvendig å forklare - forsvare - hvorfor jeg gjør det. Skyldes det utelukkende en tidlig førtiårskrise? Et ubevisst ønske om en rask død? - Du ser da ikke ut som noen motorsyklist, Erlend! -  fikk jeg høre av en kollega. Neivel?

Genuin MC-interesse vekkes ofte tidlig. I mitt tilfelle i niårsalderen. Jeg var med min far i en nå nedlagt bilforretning på Frakkagjerd hjemme i Tysvær. Hva han skulle der og hva butikken ellers inneholdt er fullstendig visket vekk fra minnet, for der stod den. En enorm, kromglitrende motorsykkel langs den ene langveggen. Besøket kunne like gjerne vært i går, så tydelig husker jeg scenen. Rød, med svart sadel og fornikling overalt.  Jeg husker den som over all måte stor, et monster på to hjul. Der og da tok jeg beslutningen: en slik en skal jeg også kjøre en gang. Samme hvor lenge det blir til, en dag er det jeg som kjører denne doningen på veien.

Det ironiske, nesten tragiske, er jo min fars rolle i det hele. Det mest MC-fiendtlige mennesket på den nordlige halvkule. Stakkars mann! Han tok med seg sønnen sin på bytur for å være hyggelig, til denne dag uvitende om hvilket frø han uforvarende sådde i poden. Et forsiktig fremstøt fra min side da attenårsdagen nærmet seg, om ikke det kunne være en idé å spe på B-en i førerkortet med en A i tillegg, ble møtt med drepende taushet. Fulgt av en kort latter. Kommentarer var i det hele tatt overflødige. MC-Avisa og Bladet Motorsykkel var tvilsom lektyre i vårt hus, på grensen til smusslitteratur. Under sterk tvil var de tillatt å lese så lenge far slapp å se dem. Han er ikke blitt mildere stemt med årene i så henseende. Jeg var oppriktig bekymret for hjertet hans den dagen det gikk opp for ham at ikke bare hadde sønnen tatt A-lappen, men også skaffet seg sykkel på egenhånd. I utgangspunktet er det grenser for hvor store kameler man kan sluke mothårs, men det er utrolig hva som går når det ikke er noe alternativ.... 

I ettertid er jeg kommet til at den utstilte sykkelen må ha vært en tidlig utgave av Honda Gold Wing. Ribbet for kåpe, kofferter og annet stæsj som nå er standard på sykler i den kategorien. Men et imponerende kjøretøy den dag i dag, og en etterspurt klassiker blant samlere.

                                                                 Triggeren.

Det ble ingen Gold Wing på meg da det omsider kom en sykkel i garasjen. Men en rød Honda ble det. Transalp gjør sannelig nytten den også.

                                                       The dream made flesh.

Affiniteten for rødt går forresten igjen i familien. Min hardt prøvede far handlet en rød Saab i '74 da familien økte i antall. Og Audun har nettopp fått en flunkende dyprød Felt som sitt transportmiddel. Vi koster på oss et bilde av den også:

                                                             Auduns stolthet.

- Men kor e' MIN sykkel henne då?? - spør Ingvild skuffet. Hun har stilt seg opp ved siden her og ser svært forurettet ut. Har jeg glemt henne? Beklager bassemor! Her har vi  doningen din:

                                                  Ingvilds ditto. Med passasjer.

Hvem er det så som kjører motorsykkel i dag? La oss stille spørsmålet fra en annen vinkel: hvem kjørte for tretti år siden? Jo, det var stort sett ungdom i opprør. Unge rebeller med pottesveis og en generell "Fuck you!"-attitude til establishmentet. Og la oss være ærlige: det er mye de samme som kjører i dag - tretti år eldre. Lærjakka er byttet ut med Rukka tekstildress og refleksvest, hockeyen er avløst av måne, langfingeren er skiftet ut med blasert dekadanse, rypa bakpå er blitt en middelaldrende tante. Og caféraceren er borte til fordel for luksussleder som Harley-Davidson og BMW 1200 GS Adventurer. MC-miljøet på 2000-tallet har slitt med et utvetydig gubbepreg og mange godværssyklister. Den jevne fører i dag er en velbeslått mann på femti med eget hus, hytte på Sørlandet og SUV i garasjen i tillegg. Imaget er på ingen måte hva det var.

Men det er lys i tunnelen. Førerskolene rapporterer om flere ungdommer enn på lenge som tar A-førerkortet. Antallet unge på lettvektere (125 cc) øker år for år. På racingbanen er de dyktigste førerne nå stort sett under tretti. Og på klubbkveldene til Holy Riders er det stadig 18-20-åringer innom, og de kommer fast. Yngstemann i laget hos oss er Maria på åtte år som kommer sammen med bestemor på klubben. Visst er det ettervekst!

Utvalget av motorsykler på markedet er da også enormt. 334 forskjellige modeller er i år tilgjengelige hos norske forhandlere. Dertil kommer rundt 6000 brukte motorsykler i alle prisklasser som til enhver tid er til salgs. Det er altså mye å velge i for interesserte.

Det store hinderet er førerkortet. Prisen på den etterlengtede plastbiten er med tiden blitt så høy at bare den fungerer som en effektiv sperre for unge kandidater. Når billappen omsider er i lomma, er det rett og slett ikke grunker igjen til å føye til A-en - for ikke å snakke om sykkel! Men så kan heller ikke opplæringen i dag sammenlignes med hva som krevdes i 1981. Den gangen holdt det å møte opp hos Biltilsynet, avlegge teorieksamen, kjøre et kvarters tid med sensor i bil bak, og kostet det 800 kroner totalt ble du snytt på handelen. I 2011 er ti ordinære kjøretimer et absolutt minimum, uansett elevens dyktighet. Som oftest blir det mange flere. Dertil kommer fire timer banekjøring, fire timer langkjøring, obligatorisk teorikurs, kjøretentamen, repetisjonstimer i påvente av oppkjøring..... Kronene ruller og timene går. Selve førerprøven er nitti minutters svetting med sensor på baksetet der alle aspekter ved kjøringen skal demonstreres. Tabbekvoten er lav. To feil av middels grad og du ønskes velkommen tilbake neste måned etter å ha hostet opp nye 3500 kroner til stat og kjøreskole. Det finnes lettere og billigere oppgaver å gi seg i kast med.

Til gjengjeld er de ferske motorsyklistene bedre til å kjøre enn noen gang. Den omfattende opplæringen er et resultat av bevisst satsing på å få ned ulykkestallene på veien, og det har hjulpet. Statistisk sett har det aldri vært så trygt å kjøre motorsykkel som nå, og det i en tid da det er registrert flere motorsykler i landet enn noen gang tidligere. Det nytter!

Vi kan ikke unnlate å nevne MC-klubbene. Media og folk flest kjenner bare til de såkalte 1 %-klubbene Bandidos, Hells Angels og Outlaws. Spaltemetre settes av til en helt marginal fraksjon av MC-miljøet som sjelden er å se på veiene. Dermed skygges det for en skog av entusiaster som samles i klubbhus over det ganske land. Bare i Norge er det omkring 600 klubber! Her mekkes og mingles det, det drikkes kaffe, radles, kjøres tur, skrytes og knyttes vennskap. I det hele tatt drives det mye godt sosialt arbeid i miljøet. Ja, medlemskap i MC-klubb har piskadausen ført til både giftermål og barn. Så galt kan det gå gitt. Senior MC er landets største klubb med avdelinger både i sør og nord, tett fulgt av Holy Riders. Skal én enkelt klubb trekkes fram må det nok bli Likevel MC. Dette er en klubb for handikappede som med utrolig oppfinnsomhet, vilje og håndlag trosser sine fysiske ulemper og kjører motorsykkel - likevel!

Så for å avslutte der vi begynte: hvorfor kjører jeg motorsykkel? Tja, for det første er det fantastisk morsomt. Bilkjøring er og blir en traurig plikt i forhold. Les for øvrig innlegget en gang til. Og ellers lytter vi til nabo Pers visdomsord fra Kawasakien:

- Heh, e' det nåken grunn då??

Nei nettopp! Bortsett fra opplevelsen?

Seminarblues

- Når du reise på seminara, (....) så lere du någe nytt så du får meir eller mindre nytte av...

Seminarblues, Tønes

Hvem er det som frivillig står opp 5:00 en onsdagsmorgen? Jo, det er næringslivets grå eminenser. Hverdagslivets riddere som har et fly å rekke på Sola 07:00. Det er seminar på Voss i dag og i morgen, oppstart 10:30. Kaffe og grovbrød? Bring it on, sammen med gårsdagens avis. Budet har ikke kommet ennå. Kristin og ungene sover ennå. Gid det var meg.

På sykkelen 05:45. Eksentrisk som jeg er blir det trøkamelen heller enn taxi til flyplassen. Sekken tynger litt men det gir vi blaffen i. Morgenen er praktfull, skodda gir det hele et kittelsensk preg. Som om draugen skulle stige opp fra myra hvert øyeblikk. Helt stille, ingen er ute ennå. Noe slikt som dette må ha gitt Grieg inspirasjonen til sin "Morgenstemning". Men han satt nok ikke på sykkelen.

Flyavgang 07:00 som planlagt. Kollegene er også med, vi sitter spredt rundt i kabinen bak hvert vårt Dagblad. Det er ennå i tidligste laget for de store konversasjoner. Flyvertinnen smiler profesjonelt der hun langer ut Norwegians tørre rundstykke. Jaja. Avreise med buss fra Flesland presis klokka åtte. Først når vi svinger innom Åsane for å laste opp våre bergenske kolleger blir det liv i leiren. Brått skarres og summes det som i et annet kaffeslabberas. Bergenserens store fortrinn er at han eller hun automatisk står for konversasjonen. Selv kan man lene seg tilbake, kaste inn et "jaha" eller "sier du det?" her og der og ellers ta det med ro. Veldig greit for oss som ikke er så pratsomme.

10:15. Park Hotell Vossevangen. Vakker bygning, flotte omgivelser. Godvær også faktisk. Voss er en fin plass. Lange blikk sendes mot Hanguren som kneiser mot himmelen rett nord for sentrum. Der oppe går det flotte turstier videre til Lønahorgi (1410 m) i nord. Høyeste toppen i mils omkrets, et landemerke i egnen. Utsikten skal være enorm, turen dit er en klassiker. Men ikke denne gangen, å nei var det likt. Der Pflicht ruft. Man siger ned på stolen med et sukk, konsentrerer blikket mot podiet og storskjermen. Altså:  "Global need for building competence: Kaskadering av strategiske mål skal sikre god sammenheng med forretningens behov samt lokalt eierskap til vår globale styrende dokumentasjon og nødvendige verktøy, representert ved bindeleddet mellom brukerorganisasjonen og prosesseierfunksjonen......". Det blir en lang dag dette her.

- Snart e det lønsj ja, snart e det lønsj....

12:00. Lunsjbuffét. Et syn for guder. Alt hva magen begjærer er representert på hvite fat. Varm mat, kald mat, koldtbord, salatbar... Et vellevnet grensende til skjørlevnet. Men det er godt med mat, det er løgn å si noe annet. 

- Så ska me setta oss i grouppe og løysa arbeidsoppgava....

Ingen grupper i dag. Programmet er pakket med presentasjoner. Den ene kollegaen avløser den andre. Mye av det er da interessant nok. Vi får foredrag om nye metoder innen faget, feltstudier, erfaringer. Foredragsholderne er entusiastiske fagfolk som gir oss førstehånds innblikk i hva som skjer ved fronten. 

- Så kjeme det gjedna inn ein toulling som skal ounnerhålla.....

De som fører oss til bords om kvelden er en hardingfelist og en på gitar. Musikalske gjøglere med humør. Et artig og uventet innslag.

                                                           Våre middagsverter.

Ikke noe å si på middagen heller. Kjempebuffét med både øl og vin. Tre bonger til manns er da virkelig i rauseste laget? Det er tross alt oppmøte 8:30 i morgen tidlig, i utgangspunktet i noenlunde edru tilstand. Firmaet gjør det åpenbart godt for tiden. Etterpå er det mingling ved baren i stadig høyere stemning.  Jeg holder meg bevisst i bakgrunnen og køyer nokså tidlig. A-mennesker er og blir kjedelige personer om kvelden. Festbremser i følge noen, javel, gjerne det....

Men det betaler seg dagen etter. Våken og opplagt 7:30, glad og fornøyd til frokost. En rask spasertur blir det også tid til før seminaret fortsetter.

- Der fær du gratis mad og drikka.....

Hotellet er rause med forfriskningene. Det vanker både mineralvann, lapper og kake i pausene. Selv kjører jeg vannvogna. Lunsjen holder garantert til i kveld, kanskje sågar til i morgen.

- Og alt det han he sagt fær du med deg heim i någen tjokke perma....

Ja - og nei. Hver eneste slide som er presentert er lagt inn digitalt på firmaets nettverk. Ti presentasjoner, Over 200 sider fagstoff. Det blir litt å lese gjennom i etterkant.

 ...og dei kan du ha på nattbordet, seie han....

Vi nøyer oss med å pløye gjennom stoffet i ledige stunder i arbeidstiden. Tar fort et par uker.

....men eg vil heller tella på seaue for å få sova!

Noe av det kan brukes som sovetabletter, utvilsomt....

- Og når tio e' oude, og du egentlig sko våre heima.....

...så er SAS 35 minutter forsinket fra Flesland. En bagatell, javel, men ergerlig likevel. Vi får omsider opplyst at det skyldes tåke på Værnes som har påvirket hele flightplanen på Vestlandet. Jo, vi kjenner da til fenomenet. Hjemme har det ikke vært sikt siden søndag kveld. Helt som å være tilbake på fjellet. Er det blitt bedre nå tro?

- Det ska ble godt å koma heim te ungar og kå - åna.....

Det blir det! Hjemturen på sykkelen går i praktfullt måneskinn, vindstille og klart. En fin avslutning på to dager litt utenom det vanlige. Hjemme igjen 19:55. Honey, I'm home.... Og der er ungene! Hei, har det skjedd noe spennende?

Vi takker Tønes som har fulgt oss på avstand disse to dagene. Her er "Seminarblues" framført på Viseklubben i Stavanger:

http://topsy.com/vimeo.com/18962122?allow_lang=en

Svart humor

"Y'know, if we burn down the churches, the government builds 'em up again. Using OUR tax money!"

Abbath, Immortal

Det er festlig med black metal. Helt sant. Av alle stiler og genrer i musikken er det ingenting - med et mulig unntak for Øystein Sunde - som får fram latteren i den grad som svartmetall.

Det har seg slik: Man må framstå så truende, mørke og djevelske som overhodet mulig for å bli tatt seriøst av kollegene. Man tar i så man sprekker. Og når dette kombineres med (som oftest) ung alder og en ikke overdreven selvinnsikt snubler man i terskelen og det hele blir bare komisk. La oss bla gjennom noen bilder hentet fra diverse booklets i platesjappenes svarte hylle:

                                                 For ALLER SISTE GANG....

                                         Aggressor, din tosk! Du glemte parykken!

                                                           Apenes konger.

                                Vadestøvler, sydvest og filètkniv - hvor er fiskestanga?

Men unntak finnes. Olve Eikemo i Immortal - mest kjent som Abbath - har en selvironi man ikke finner for ofte i bransjen. Han er svartmetallens svar på Motörheads Lemmy Kilminster, en hurragutt med nagler og liksminke. Nyt dette fantastiske intervjuet, hentet fra Reality Check TV: 

http://www.youtube.com/watch?v=ORey8ZYyaQU

I black metal er det særdeles viktig med psevdonymer, eller aliasnavn. Det er ikke helt uvanlig i andre sammenhenger heller, men i denne bransjen er det obligatorisk. Ingen fremadstormende musikksatanist kan være bekjent av sitt eget døpenavn. Og egentlig kan vi jo forstå det. Klart det er fristende å kalle seg Demonaz Doom Occulta når ens foreldre var så kjipe å gi en navnet Harald. Sinister Minister X klinger bedre enn Amund. Sven-Atle går det tretten på dusinet av men det er bare én Erkekjetter Silenoz. Herr Bukkefot gir også klar beskjed om ideologisk ståsted. Har man litterære interesser, i tillegg til børst og blasfemi, kaller man seg selvsagt Lex Icon (Store Norske?). Og hva i alle dager skal man gjøre når man går rundt og faktisk heter Christian i dette selskapet? Man trygler folkeregisteret om å skifte navn til Varg. Min personlige favoritt  er likevel Det Skal Du Drite I!  fra forlengst oppløste Kvikksølvguttene. Kort, konsist og rett på sak. Det er sånn vi vil ha det.

Det hender at helheten glipper for de mørke apostler. Et utilsiktet streif av lys slipper inn i krypten. Det tar seg liksom ikke riktig ut å stå oppført som Stian Aarstad i selskap med Shagrath, Silenoz og Tjodalv. Det blir et stilbrudd. Samme innvending har vi forresten mot bandet Satanic Rites, som debuterte med skiva Which Way The Wind Blows. Skuffelsen er ikke til å unngå. Så har vi Dimmu Borgir. For et par år siden ble det full skjæring innad i bandet. Vokalisten og gitaristen sparket ut bassisten og syntheren (eller omvendt, avhengig av hvem du spør). Man skulle jo tro at disse Lucifers elever ville påkalt sin store boss for å hevne seg på motparten. Noen trusselutvekslinger, voodoo-ritualer, en og annen knust vindusrute, et oppgjør på tørre nevene er hva vi hadde forventet før det hele stilnet av. I stedet har krangelen endt i retten - to år etterpå - som et spørsmål om penger, der partene er representert ved sine respektive skrankeadvokater!  Ikke til å undres at trommisen pakket batteriet sitt og gikk opp i alt ståket. Hotel Cæsar blir peanøtter i forhold.

I det hele tatt er det påfallende hvor streite de selverklærte mørkemennene er til daglig. Fenriz i Darkthrone jobber i Posten. Gitaristen i samme band er assistent i skolefritidsordningen. Frontmann Sigurd i Satyricon driver med vinproduksjon og har egen spalte i bladet FHM. Kona til Mayhems Hellhammer er sekretær i Lillestrøm Sportsklubb. Og Ihsahn i Emperor underviser i gitarspill på Notodden, er gift med SV's ordførerkandidat og har fått kommunens hederspris for sitt "kulturelle virke i inn- og utland".

Det har rent mye vann i elva siden Øystein Aarseth definerte black metal som "et miljø som folk skal FRYKTE og HATE!".  Til gjengjeld må vi nå regne svartmetallerne blant Norges morsomste entertainere. Ikke noe dårlig bytte spør du meg.

Oppsummert: Har du lite å gjøre en kveld, få tak i en av de gamle platene til Emperor, Mayhem eller Darkthrone. Børst støvet av CD-spilleren, sett deg til rette, nyt musikken - for ikke å glemme bookleten! Du kommer ikke til å angre.