Jurassic Park

- You want the best and you got the best! The hottest band in the world:
  KISS!!!

Kiss er et begrep i populærmusikken. De aller aller fleste, uavhengig av musikkinteresse, har hørt om dem. Selv min mor kan nynne til I Was Made For Lovin' You, ja, jeg tror min santen far har hørt at det skal finnes et band som kaller seg Kiss. Og da er de berømte! På godt og vondt har de preget rocken i nesten førti år og inspirert flere band og musikere enn man kan telle. Spørsmålet er om gruppa ikke heller bør betegnes som underholdningsindustri mer enn heavy metal. "Kiss is a brand, not a band!" har boss Gene Simmons uttalt og mye tyder på at han har rett. I hvert fall når vi ser på alle effekter og spin-offs utenom selve musikken.

Kiss kan på sett og vis sammenlignes med ligningsbøkene vi ble pushet til å pushe for det lokale idrettslaget i pre-internettsk tid. Det er enten elsk eller hat. Noen mellomting finnes ikke. Men i motsetning til den skamløse pengesladderen som dessverre gikk som varmt hvetebrød i Tysværs utkantstrøk (dette var altså før internett og gjennomgående riksvei) har Kiss noe å by på, tross alt. Seg selv. Og vi snakker her om fire av de største selvbildene på jordens overflate. Showet de farter rundt med er så gigantisk, så over-the-top at låta Larger Than Life fra Alive II (1977) passende nok betegner alt Kiss har gjort siden. Populariteten har gått i bølgedaler gjennom åtti- og nittitallet men blodfansen har alltid hatt en nesegrus beundring for de fire (PR-)kåte newyorkerne. Og helt siden gruppa fant ut at full pakke med sminke, show og stæsj er det som skal til for å sikre finansene er det det vi har fått. Kiss har nå vært på avskjedsturnè i snart femten år. Brød og sirkus til folket; allerede romerne visste hvordan man holder massene fornøyde.

Personlig har jeg næret varme følelser for Kiss (vel å merke på en veldig kameratslig måte) siden åtteårsalderen. Mor hadde for vane å ta med hjem diverse oppbyggelig lesestoff fra Haugesund Folkebibliotek og denne vårkvelden fulgte Dressed To Kill (1975) i kassettversjon med på lasset. Enten det var en ren glipp eller hva det var som stakk henne, nok er det, jeg var solgt fra første takt ut i Room Service. For et groove! Den dag i dag er låta blant mine favoritter og den har tålt tidens tann godt. Teknisk sett er ikke Kiss noe imponerende band men de har hatt en fenomenal teft for gode melodier og fengende hooks. Legg til en diger plateproduksjon og hvem vet hvor mange avholdte konserter og du har noe av grunnen til at gruppa fremdeles er blant de største i bransjen. Noe riktig må de ha gjort.

Det startet her.

Så når vi midthøstes 2012 får vite at Kiss kommer til Viking Stadion i juni 2013 er det kun èn riktig reaksjon: lense kontoen for 635 kroner og kjøpe billett. Kiss skal spille live praktisk talt i vår egen bakhage - hadde noen ymtet om dette på barneskolen ville vedkommende blitt ledd ut. Vi kan takke stupende platesalg over hele kloden for èn ting: gamle legender ser seg nødt til å få ræva opp av sengehalmen og komme seg ut på veien for å hanke gryn. De siste årene har vi hatt gleden av å overvære Iron Maiden, Deep Purple, AC/DC, Judas Priest og Motörhead. Nå er det Kiss sin tur, og i november kommer Black Sabbath til Telenor Arena dersom Ozzy & co fremdeles er i live da. Ved slike anledninger er det møteplikt! Johan, Stein Magnar, Anne Stine, John Olav og Anita m/ barn og ungdommer tar turen sørover for å få med seg begivenheten. Etter et meget hyggelig grillsamvær hjemme på terrassen befinner vi oss i Jåttåvågen sammen med godt tjue tusen andre gjester. Vi tar en VG og beskriver opplevelsen med terningkast, her er dommen:
 

Arena: 6

Viking Stadion er det beste konsertlokalet jeg til dag dato har vært på. Den svære scenen rammes inn av sittetribunene og skygger samtidig for kveldssola slik vi slipper den i øynene. Det er nok av sitteplasser til mindreårige og andre som av ulike grunner ikke kan stå seg gjennom en hel konsert og på matta er det plass til over tjue tusen mennesker, tilstrekkelig for de aller fleste konserter i et lite land som Norge. Selve matta er dekket av et tykt teppe som effektivt suger opp spy, øl, vin, urin og andre ting som publikum finner det for godt å slippe fra seg, mer om dette nedenfor. Teppet er et ti ganger bedre underlag for skrotten enn for eksempel betongen på Valle Hovin i Oslo. Fem timer på konsert der og du er totalt ødelagt. Vi har noen fæle minner fra Dire Straits i '91.... Høyttalerriggene er plassert slik at lyden kommer i stereo og lydbildet synes å være bra uansett hvor man står. I hvert fall er det inntrykket mens vi beveger oss fra inngangen mot mikseriggen under oppvarmingen. Sperregjerder er satt opp på strategiske steder for å unngå for mye trykk fra massene, i det hele tatt begynner man å få rutine i hvordan konserter skal gjennomføres i Jåttåvågen. Så har man da også erfaring fra begivenheter som Bob Dylan, Roger Waters og REM å bygge på.

Publikum: 2

Rølp!! Så, der fikk jeg sagt det. Hvis lørdagens publikum virkelig representerer tverrsnittet av regionens befolkning er det ingen igjen av oss om femti år. Greit, vi er på konsert, vi forventer ikke stillferdige nattverdsgjester rundt alterringen men skal vi derfor tolerere uavbrutt knuffing, skubbing, dulting, dytting og albuing? Stod vi på feil plass, rett ved lysløypa til ølteltet? Hvor mange ølglass som suste gjennom lufta skal være usagt, jeg sluttet å telle da vi passerte ti. Og øl kan tross alt vaskes av etterpå, men all rødvinsskvalpingen.... Sigarettrøyk blåst rett opp i fjeset? Sorry lad, flytt deg om du mistrives. Jeg kan i farten ikke huske å ha vært på noen konsert der folk i den grad gir bengen i alle andre. Høy stemning som varer når Kiss entrer scenen redder en svak toer på terningen. Skjerpings Stavanger!

Oppvarming: 4

De lokale heltene Ingenting og Kvelertak har fått æren av å varme opp folkehavet og ingen skal ta dem på innsatsen. Vi nådde bare de to siste låtene fra Ingenting men de gjorde på ingen måte skam på hjembyen Sandnes. Kvelertak har jeg ikke noe forhold til og får det heller ikke etter denne kvelden men de seks svette mannfolkene på scenen gjør det de kan med en ikke imponerende lyd og en publik mer opptatt av å krangle med naboen. Av kveldens følge hører jeg at Kvelertak er blant hjemmerockens rising stars og fra det de viste lørdag er det visst vel fortjent.

Låtvalg: 4

Backkatalogen til Kiss er den største siden Beatles med et mulig unntak for Abba. Problemet blir at altfor mange hits må utelukkes. Snaue to timer strekker ikke til for å inkludere alt vi bør høre. Vi minner i all beskjedenhet om at Bruce Springsteen er jevngammel med våre venner på scenen og han gir jernet i tre og halv time.... Tidsramma gjør at vi er noenlunde fornøyde med setlista. Åpningen med Psycho Circus er dristig, relativt anonym som den er, men det er glemt når Shout It Out Loud allerede er neste låt ut. Let Me Go, Rock'n Roll er en personlig favoritt og låta passer Gene Simmons' malmrøst som hånd i hanske. I Love It Loud er muligens gruppas beste åttitallslåt og en fin hyllest til avdøde Eric Carr som erstattet originalbatterist Peter Criss i 1981. Et par svakere låter av nyere dato passerer før vi igjen er på høyden med undervurderte Heaven's On Fire og kremlåta Deuce fra debuten. Eric Singer og Tommy Thayer improviserer friskt på komboen Shock Me / Outta This World før Gene Simmons spytter blod og farer til værs i all sin selvbevisste vrede på God Of Thunder. Morsomt at denne låta som på mange måter er Gene faktisk er skrevet av Paul Stanley. Klassikerne Lick It Up, Love Gun og Rock And Roll All Night avslutter settet mens evergreenene Detroit Rock City, I Was Made For Lovin' You og Black Diamond utgjør desserten. Alt i alt er vi tilfredse med menyen men utelatelse av C'mon And Love Me er det ikke tilgivelse for - og hvor ble det av Beth? Eric Singer - æh - synger bra nok til å gjøre ære på dette paradenummeret from those glory days. Igjen: lær av Springsteen!

 

Band: 4

Kiss er Kiss og har alltid vært mer show enn show-off. Så lenge vi vet det og ikke forventer teknikken til Yngwie Malmsteen eller kreativiteten til Led Zeppelin er alt i orden. Men det må sies: uten Peter Criss og Ace Frehley er Kiss i beste fall Kis. Eric Singer er en langt bedre mann bak bøttene enn den forsiktig sagt begrensede Criss. Doble basstrommer ville vært utenkelig i hans dager. Leadgitarist Tommy Thayer gjør slett ikke skam på låtmaterialet - han er solid og tro mot Kiss' musikalske formel og det er ham de andre lener seg på utover i konserten. Men likevel. Kiss var kreativt sett utvilsomt på sitt beste på syttitallet og soundet fra den gang lar seg ikke gjenskape uten originalbesetningen. Særlig ikke uten Ace Frehley. Han var gruppas eneste skikkelige musiker og hadde dette udefinerbare medfødte som hever en gitarist fra good til great. Det er påfallende at Thayer ikke på noe tidspunkt avviker fra Frehleys riff og soloer i løpet av konserten, det må tas som en stilltiende aksept av Frehleys geni. Ikke uten grunn ble han av bladet Guitar World kåret til en av rockens aller mest innflytelsesrike gitarister for noen år siden. Tommy Thayer er ikke der. Men så lenge det er større sjanse for at Dave Mustaine skal forlike seg med James Hetfield enn at Ace skal finne nåde for Simmons og Stanley må vi ta situasjonen som den er. I så måte er Thayer og Singer trolig det beste valget for Kiss.



Tommy til venstre, Ace til høyre - tilsynelatende no bad feelings.

 

De nyss nevnte herrene Simmons og Stanley er de ubestridte og strengt tatt ikke altfor sympatiske gründerne av bandet. De eier navnet, bandet, låtkatalogen og sminkepersonaene og har full kontroll med alt som har med Kiss å gjøre: fra setliste til merchandise, for ikke å snakke om økonomien. Thayer og Singer er hired guns på åremålskontrakter og ser ut til å avfinne seg godt med det. Mye kunne vært sagt om det utenommusikalske men vi lar det ligge. Simmons og Stanley har allverdens rutine og vet nøyaktig hva som skal til for å tekkes et kresent publikum (som vi altså ikke fant på Stadion). Som frontmann er det Stanleys jobb å massere massene mellom låtene og han gjør det upåklagelig selv om bronkitten han sliter med hemmer ham litt. Rytmegitaren hans er det heller ikke noe å si på selv om han vel ofte overlater riff og overganger til kollega Thayer. Bassist Simmons er stødig som alltid, han redder seg på at låtmaterialet er så kjent at det kan plankes i søvne når han gestikulerer, peker, rekker tunge og vagger rundt som den brumlebjørnen han er på scenen. Og for en del publikummere er det nok aldeles likegyldig om Kiss spiller noe i det hele tatt. De er kommet for å se maskene, kostymene og skuespillet som er Kiss, og de får det de ber om.



Simmons og Stanley. Partners in crime - eller var det forretninger?

Show: 6

Hva annet? Jeg gjentar meg selv her: Kiss er show. Vi får kjempeedderkopp med heis opp og ned, heisearmer utover publikum, fyrverkeri, pyro, bazooka(!), flammer, blodspytting, ildsluking og de mest outrerte kostymene siden Dame Edna. Pauls ankomst til mikseriggen via slengdisse er et originalt påfunn og nå kan vi skryte av at vi har stått mindre enn ti meter fra Paul Stanley! Nesten jevngodt med håndhilsing. Full pott!


Ord blir overflødige.

Vokal: 4
Kiss er et av få band uten fast vokalist. Stanley er hovedsangeren men han har alltid alternert med de andre medlemmene, særlig Simmons. Og midt oppi alle effektene er det lett å overse at Gene Simmons faktisk har en god stemme. På sitt beste minner han om salig Ronnie James Dio og det sier litt. Helt klart mer behagelig å høre på enn Stanleys anstrengte tenor som for tiden er ytterligere redusert på grunn av sykdom. Love Gun klarer han simpelthen ikke i kveld og Heaven's On Fire reddes av koringen til de andre. Trommis Singer slipper til på avslutningsnummeret Black Diamond og han trenger ikke skamme seg over prestasjonen. Også Tommy Thayer viser seg å synge bra på sitt særnummer Shock Me.

Tekster: 6/0
Tja. Karakteren avhenger av ståsted. Hvis man som jeg lar seg imponere av hvor mange tekster det går an å skrive om ett og samme tema og i tillegg ser dem som en del av helheten er det klart at Kiss imponerer. Simmons er sannsynligvis den eneste mannen over seksti år som kan slippe unna fra en låt som Christine Sixteen uten å måtte møte i retten. For folk uten noe forhold til bandet og konseptet er det straks vanskeligere. Det er egentlig fullt forståelig at Kiss ikke er innvilget noen stjerne i Hall Of Fame. "You're good-looking and you're looking like you should be good...". Dere skjønner selv.

Totalt: 5
Vi glemmer den dårlige publikumsopplevelsen og lar oss blende av det største rock'n roll-sirkuset i bransjen. Kiss gjør en bra konsert og skal ikke lastes for en kjedelig bronkitt på vokalsiden eller at fyrverkeriet blekner i den lyse sommerkvelden. Gode låter, rutinerte artister, et glimrende show og en flott konsertarena gjør kvelden til en minneverdig opplevelse. Takk for oss!

Fornøyde gjester fra nord!