Frafjordskatten

- Finnes det større jordiske nytelser enn å stikke pailabbene inn i et par nyvaskede Ulvangsokker?

Torgrim er fornøyd med livet

Driftige kamerater med genuin interesse for friluftsliv er et av livets undervurderte goder. Heldige er de som får oppleve det - jeg er en av dem. Torgrim har hatt vett til å la sykkelen stå etter sesongslutt. I stedet har han tatt opp igjen loffing rundt i Rogalandsnaturen og straks peker Stutaryggen i Hjelmelandsheiene seg ut som et passe hårete høstmål. Traversen over ryggen skal visstnok være en særdeles sjelden foreteelse, lokalkjente folk har i farten ikke hørt om noen som har gjort den. Neivel, noen må være de første, har Erlend lyst til å være med i løpet av høstferien? Lyst? Toskete spørsmål besvares ikke, i stedet pakkes sekken og 13. oktober settes som D-dag. 

Men vinteren spiller ikke på lag denne gangen. Vanligvis pleier snøen å holde seg over 1100 - 1200 meter til et godt stykke ut i november. Ikke så i 2012. Dagene før avreise meldes det om godt med snø ned mot fem hundre høydemeter inne i Ryfylke. Nyvene i pannen blir bare dypere idét jeg studerer kartet for femte gang den 11. Ruta er lang og kronglete og går opp i nesten tusen meters høyde. Vi kan regne med ti timers dagslys - maksimalt - og erfaringene med å labbe i nysnø er delte, forsiktig sagt. Farten vil gå betraktelig ned, vi risikerer å bakse til over knærne i løssnø og risikoen for å vrikke både det ene og det andre øker proporsjonalt. Og som sagt, mørket faller på allerede sju om kvelden. En telefon til Torgrim avgjør saken. Han har mange utestående turmål på to do-lista som ligger nærmere kysten. - Hva sier du om Frafjordhatten?

Ja, kort og godt. Frafjordhatten er Frafjordbygdas might and pride, en mektig fjellformasjon i heiene mellom Frafjord og Espedal. I godvær finnes det knapt et bedre utsiktspunkt sør for Stavanger. Beskjeden høyde til tross (815 m.o.h.), utsynet er enormt. Alt er synlig, for å låne et uttrykk fra Transparency International. Her ser man Stavanger, Bokn, Jæren, Selvikstakken, Bynuten, Madlandsheia, Forsand, fjord og fjell og det meste av dalstroka innafor. Torgrim har ikke hatt gleden av å stå på toppen ennå, jeg var der i 2007 og tåler godt en tur til. Jo, Frafjordhatten må det bli.

Så derfor trasker vi opp Bjødnalia ved Molaug lørdag morgen med skreppa på ryggen og forventninger i blikket. Praten går om løst og fast der vi passerer livlige bekker, løvskog i høstfarger og nysgjerrige kalver som ikke er satt på bås ennå. Det blåser friskt, tyder det på kuling oppe over tregrensa?



Lovende så langt!



Veien gir seg selv.

Langfoss light.

Høst og fina veret.

Etter tre kvarter eller så ligger det flate slake heiområdet nordover mot Røssdalen og Espedal foran oss. Vi går på historisk grunn; ikke rent få unggutter har i årenes løp småsprunget strekket både nordgående og sørgående for å treffe kjæresten i nabobygda. I tidligere tider var det fast tradisjon for ungkarene i Espedal å hente koneemner i Frafjord og vice versa. Uten veiforbindelse og en fjord som ofte var i barskeste laget høst og vinter var det raskere og sikrere å sprinte over heia til den utkårede. Derav navnet Kjærlighetsstien. Men Torgrim og jeg har ikke amorøse hensikter i dag. Derimot har vi fått Hatten i siktet.



Stølsvatnet med Bukkaknuten bak.



Frafjordhatten til venstre i horisonten.

Været er strålende men det er utvilsomt høstdags, mye lauv er borte fra trærne. Dessuten er vi over tregrensa nå og kulingen kjennes. Luer og hansker må på i det vi siger over rabbene mot Murtedalstjørna og den siste stigningen opp mot Hatten. Vel oppe på ryggen ligger vi tretti grader ut av loddlinja for å holde noenlunde stø kurs mot varden, vinden blåser oss nå og da ut av likevekt.

Og etter to timers vandring er vi framme. Fram med genser, niste og varm drikke. Varden gir noenlunde le mot vinden men etter ti minutter i ro er vi likevel frosne til margen. Temperaturen kan ikke være mer enn tre grader over nullpunktet. Pyttene rundt om er islagte, her har det vært kuldegrader i natt.



Hold på hatten på Hatten!

   

Valevatnet og Lauvvatnet.

 

Tilbakeblikk mot Fornastølsvatnet.




Mot Dypingsknuten.

Veien videre går i felles overenskomst i retning Dypingsknuten. Torgrim har lyst til å knekke den i samme rennet og kan jeg nekte ham det? Nesten nede ved Flæetjørn treffer vi på tre unge menn fra Sunnmøre. Uten kart men med flust av pågangsmot har de tenkt seg til Hatten de også, vi gir dem tips om veien videre. Og rett etter snubler vi sannelig over to blomstrende damer i sin beste alder, har hele bygda tenkt seg til fjells i dag? Uansett, kjekt å se folk med de rette interesser. Ruta etterpå byr på morsomme utfordringer, vi går utenom alt av stier og må ta skrentene som de faller seg.

Et tilbakeblikk. Vi krysset i sikksakk ned denne knausen.

Ryggen opp mot Dypingsknuten er scrambling av enkleste sort. Kort, grei og enkel. Teltplasser av første klasse passerer vi mange av.

Bedre tomt finner du ikke.

Og ikke lenge etter er Dypingsknuten nådd. Ola, jeg og schäferen Leo var her for noen år siden i regnpisk og skodde. Så det er altså slik det ser ut her:

Fra Dypingsknuten. Valevatnet og Frafjordhatten.

Nedgangen til Dybingen og turstien til Øyren går i det vi kaller "inspirert terreng". Bratt som fy. Men med unntak for Torgrim, som må stoppe opp en stund og komme seg da han hører at undertegnede liker opera, går alt bra og vi når stien uten større mén. Et sjokk nå og da bør en sterk mann tåle.

Inspirert nedgang.

Veien videre er bare eplepai med pisket krem. En ren nytelse. Den sørvendte skråningen ned mot Frafjorden er lun nok til at staselige eiker og annen varmekjær skog kan vokse og nå imponerende størrelse. Det er da ikke mange steder i Rogaland det vokser trær av et slikt kaliber?



Et kunstverk i forbifarten.

De siste fire kilometrene går på asfaltvei og gir et fint innsyn i bygda. Hovednæringene later til å være jordbruk, hytteturisme og spa. Vi passerer to tilbud om oljemassasje, pilatestrening og yoga med én kilometers mellomrom. Næringsvettet er det visst ingenting å si på her. Framme ved bilen treffer vi sannelig igjen på de to blomstene fra heia og Torgrim, den reven, tilbyr dem galant nok skyss til Øyren der bilen deres står. Det skal ofte lite til for å gjøre inntrykk....

Og vel hjemme venter en varm dusj, Kristins nydelige pizza, kaffe og sannelig min hatt disker ikke han Audun opp med egenprodusert smuldrepai etter skoleoppskrift! En slik dag blir aldri feil. Takk til alle!

Rutevalget:

Målet nådd

- Ja, Bynuten Erlend, den sko det nå ha vore gildt å sjå....og du he visst vore der?

- Nevn en dag, så drar vi!

Det e' løye med det. For folk oppvokst på flate Jæren i miljøer langt unna Turistforeningen er det ikke ofte det faller naturlig å styrte til fjells når sjansen er der. Man blir gjerne sett på som litt spesiell om slike lyster skulle komme for dagen. Men Bynuten er det nå tross alt noe spesielt ved. Godt kjent i folks omdømme, høyeste punkt i Sandnes som den er. Viden kjent for praktfull utsikt, relativt lett adkomst med merket sti like til topps. Men en aldri så liten utfordring om man nå ikke er så vant med å føte seg i ulendt terreng. Likevel, det sko verkele' ha vore gildt....

- Ja, hva sier du, skal vi ta turen på lørdag?

Wenche er ei dame som på ingen måte er lettskremt. Dertil har hun stahet og vilje for to. Forslaget jeg kommer med, nærmest for å føle litt på stemningen, aksepteres på flekken. To på tur er langt bedre enn én på tur, for ikke å snakke om  ingen tur..... Den opprinnelige forutsetningen om godvær er etter hvert jekket ned til oppholdsvær, og da dagen kommer er Wenche så gira at været ikke spiller noen rolle lenger. Min forsiktige antydning om at turen godt kan utsettes, småregn og vind som det er, blir kontant avfeid. - Me ska på tur! Basta! Med en slik innstilling er halve turen gjort allerede.

Vi treffes ved Edlandsvatnet på motorsykler lørdag morgen. Sekker, niste og turklær i sidekoffertene, telt til kjøredressene, termoser og nødproviant. Dette kan ikke gå galt. En solid ekstrabonus er det unektelig å kjøre MC til Seldalsheia, utgangspunktet for turen. Fra tidligere vet jeg om et fint sted for teltet ikke langt fra parkeringsplassen og samtidig usynlig fra veien. Av med kjøreklær, hansker og hjelmer og på med det som teller: turstøvler og Gore-Tex. Det er regn i lufta og mer i vente, men yr.no har gitt et halvt løfte om lettere vær i ettermiddag.



Dagens garderobeskap.

Og et kvarter etter ankomst er vi klare til å gå. Wenche er forventningsfull:


- Ska me gå??

Det skal vi. Over bekken, gjennom en flokk med nysgjerrige kviger og vi er i siget. Første del av turen er grei og lett på god kjerrevei, siden går den umerkelig over i grovere traktorvei med rullestein men retningen er gitt: mot øst og Bynuten. Det er da kjekt!

Det høstes.

En drøy kilometer senere er vi oppe på høyden og skulle nå ha sett Flatafjellet med Bynuten bakenfor. Men skodda setter en stopper for det. Vel, den skuffelsen er til å bære, temperaturen er fin, motet høyt og yret i lufta absolutt til å leve med. Vi forlater traktorveien og beveger oss for Wenche sin del ut i jomfruelig terreng.

Ut i det ukjente.

Det lakker over stein og myr, praten går lett og kilometerne legges bak oss. Det er virkelig morsomt å ha følge, man blir fort litt av en einstøing av stort sett å traske alene i haug og hei. Wenches trivelige gemytt og positive innstilling er en velkommen avveksling. Været er fortsatt som da vi startet: vått..... men ser vi en lysning i vest?



- Æg trur godvéret kjæme!

Vi starter etter hvert på stigningen opp mot Storatjørn og Bynutens rygg. Lysningen vi mente å skimte viser seg å være en illusjon man dessverre så ofte opplever på Vestlandet. Det tetner heller mer og regnet tiltar. Samma søren, vi nærmer oss platået i hvert fall!



Snart over kanten!

Ved siste korte kneik før vi kommer opp på toppryggen bestemmer vi oss for en matstopp. Her er det godt ly for vinden, aldri å forakte. Ekstra gensere kommer på, luer og så er det tid for noe varmt fra termosen. Det er viktig, regnet kjøler godt og bedre blir det nok ikke på den snaublåste ryggen over oss.

Så er det tid for toppstøtet. Wenche har fått det blikket i øynene jeg har sett før: fremad! Ja, det mangler ikke mye nå. Derimot er det skikkelig surt her oppe, kuling rett i mot og drivende regn over rabbene. Noen i yr.no har ikke fortjent lønna si denne uka, dette er ikke været som ble meldt. Men det går for det samme nå, det er fem hundre meter igjen og selv om vi ikke kan se varden vet vi jo at den er der. Det vil si: jeg vet det. Wenche må ta mitt ord for det, det kan være en viss forskjell under de rådende forhold.

Men joda, vi når toppen. Til varden, skrøydebok og liten kuling i lovart. Dette kan vi være bekjent av!

Wenche Yes!

Rain Man 

 Returen er som alltid litt lettere enn oppgangen. Ruta kjenner vi, de glatte bergpartiene forseres greit og vinden avtar nedi skoglia. Vi treffer på et par andre vandrere nedenfor Bynutryggen, de er motet på toppen til tross for været og det faktum at vi har vært der ser ut til å anspore til ekstra innsats. Wenches støvler henger dessverre ikke helt med i svingene siste halvpart av strekket, gamle og glatte som de er gir de liten støtte til ankler og legger. Men gi seg den dama? Aldri! Vonde bein har ingen merkbar effekt på humøret der i gården, derimot legges det planer for kjøp av fottøy etter mer moderne snitt. Jeg bidrar gjerne med råd i så måte. Siste biten er rene direktøretappen, kjerrevei i nedoverbakke er ingen utfordring for oss nå. Syklene står der vi satte dem, teltet er ikke plyndret og jammen letter det ikke opp da det er dags for å få på seg kjøremunduren. Vi takker og bukker. En ekstra sving med hatten til Wenche som våget seg ut i det ukjente med en i denne sammenhengen fremmed mann. Ikke alle hadde gjort det, respekt! Og velkommen tilbake på tur.

Ringen sluttet

Knut Stabell er et navn de fleste fjellfanter vil nikke gjenkjennende til. Sammen med Eivind Røyne er han den store guru når det gjelder landets 2000-meters-topper. Knut var oppom alle sammen i løpet av et kalenderår, etter eget utsagn uten å stresse for mye. Han var også den første til å høste alle 2000-metere i Rondane på ett døgn. Det er ti av dem i alt og han brukte 12 t 40 min på turen. Etter denne bedriften er det blitt en sport blant spenstige toppnerder å gjøre det samme og helst på bedre tid enn mesteren selv. Gjeldende og meget uoffisielle bestenotering pr. juli 2009 er 11 t 24 min. Fremragende prestasjoner, det må vi ha lov til å si.

Og da gir konklusjonen seg selv: Dersom Knut og de andre kanonene kan harve over samtlige 2000-metere i Rondane i løpet av et halvt døgn....

...da bør det være mulig å ta Vassfjøra og Skorafjellet i Ulvik som en rundtur i løpet av én dag!

Et tilbakeblikk: Vassfjøra er et av de mest markante fjell på Vestlandet. En kjempemessig bergnabb nord for det lille tettstedet Ulvik ved Hardangerfjorden. Høyden i seg selv er ikke all verden: 1633 m.o.h. kvalifiserer til en beskjeden 25. plass blant Hordalands fjelltopper. Det er terrenget som gjør fjellet fryktinngytende og ettertraktet. Fjellet er uinntagelig fra de fleste kanter. Bratte stup utgjør vestre, søndre og østre kant. Fra nord bestiges toppen relativt enkelt, skjønt det også der er bratte partier. Evige snøfonner på topplatået kan være harde og glatte sent i sesongen. Belønningen er en utsikt det ikke finnes mange av på Vestlandet. Når det er sikt. Nettopp det er mangelvare i de traktene. Vassfjøra og for den del hele regionen er blant de mest nedbørrike områdene i landet. Skodde er regelen, ikke unntaket. Man skal vite hva man gjør når man legger ut på tur til slike steder. Vassfjøra er en lang og strabasiøs tur hvor man så kommer fra. Vinterstid tar man den vanligvis som en lang skitur fra Kaldevasshytta et stykke fra Bergensbanen. Innfall via Slondalen og Mjølfjell er mulig både vinter og sommer. Sommerruten fra Ulvik går vanligvis via Miningane i det vanskelige partiet i vest. Samme hvilket utgangspunkt: er man heldig med været er dette en av de mest praktfulle fotturene man kan gjøre i Norge.

Tips: klikk på et hvilket som helst bilde og du får dem opp som screenshow.

                  Vassfjøra sett fra Nipahøgdi. @ Arnt Flatmo, www.westcoastpeaks.com.

De siste elleve årene har Vassfjøra vært det fjellet - skal vi si Fjellet - jeg aller helst ønsket å bestige. To mislykkede forsøk ligger allerede i bagasjen. Første forsøk var i 2000. Fellestur med Bergen Turlag, vi la ut fra Kaldevasshytta klokka 14 (i mars måned) med en dårlig værmelding i vente. Selvfølgelig måtte turen avbrytes ikke lenge etter. Vi fikk med oss Øykjafonn på returen, skjønt det var spøkje nok slik som været røk opp. I tretten minusgrader, kuling og snøfokk ramlet vi inn hyttedøra i halv sjutiden, svært glade for å være i hus. Det var det. Ny fellestur i 2001. Denne gangen nådde vi sørenden av Skipadalsvatnet, et par av oss hadde sågar startet oppstigningen til platået før turleder beordret vendereis. Han innså fornuftig nok at ikke alle i følget hadde kapasitet til å nå toppen den dagen. Vi formelig følte hvordan fjellet pekte nese til oss der vi snudde og tok tilbake mot horisonten og toget på Uppsete.

Siden den gang har to ting stått klart: 1. Vassfjøra skal bestiges. 2. Det må gjøres alene, eventuelt med en røynd kamerat. Spørsmålet har vært når. Siden siste forsøk har man stiftet familie, man har flyttet til Sandnes, i det hele tatt har mye skjedd i årene siden. Fjellturer har det blitt, bevares, men helst i sørligere strøk. Det er et godt stykke fra Sandnes til Ulvik. Det var utvilsomt enklere den tid man bodde i Bergen.

Men etter revansjen på Hallingskarvet i 2011 er turen nå kommet til Vassfjøra. Det ser ut til at triumfene kommer sånn omtrent elleve år etter fiaskoene. Statistikken tilsier altså suksess i 2012. Hvem er så aktuelle som ledsagere? Det er tre kandidater det kan bli snakk om: Torgrim var med til Solfonntaggen i fjor. En villmann i ordets rette forstand, aldri et kjedelig øyeblikk med ham. Mannen har imidlertid et stort talent for sykling og er nå innlemmet i den eksklusive kretsen av ryttere som dominerer mosjonsrittene på Vestlandet. Der snakkes det karbonrammer, kadens, høyprofilhjul, kjørestyrke, spurtegenskaper og treningsleire på Gran Canaria. Fjellturer er aktuelt kun i den grad det klaffer med oppkjøring til neste ritt. Altså adjø til Torgrim. Videre har vi Terje. Flere turer har vi hatt sammen som turledere. En entusiast fra Trøndelag, pålitelig og rutinert. Opptatt på annet hold; imidlertid låner han velvillig ut stegjernene sine til turen. Takk Terje. Heldigvis har vi Sveinung i bakhånd. Han beviste sine kvaliteter på Hallingskarvet i fjor. Seig, sterk og utholdende med glimt i øyet. Dessuten har han oppriktig lyst til å være med. Det er et privilegium å ha med en slik makker til fjells.

Det blir mye prat om Vassfjøra dette, hva så med Skorafjellet? Jo, det er Ulviks nest høyeste fjell og danner sammen med storebror i øst en naturlig hestesko ved Ulvikapollen. Arnt Flatmo, mannen bak nettstedet http://www.westcoastpeaks.com/, snakker varmt om Skorafjellet. Han forteller levende om 2003-bestigningen av dette fjellet på nevnte nettsted og drøfter samtidig muligheten av å ta begge toppene på samme dag. Etter å ha lest turrapporten hans fødtes det en idé i hausen. Skulle det da ikke være mulig å gjøre alvor av begge samtidig, forutsatt godvær og tidlig start? Fra idé til ferdig produkt tar det ofte lang tid, i oljebransjen ofte mangfoldige år, hvilket vi også ser her. Men omsider er timen kommet og stunden er inne. Sveinung og jeg sitter igjen på Bergensbanen, lokaltoget til Myrdal, og gleder oss til helga. Det er oppholdsvær ute, Raundalseggi er faktisk fri for skodde; kan dette holde til lørdag kveld i det minste? I samme kupé sitter et livlig selskap av bergenske skolebarn og om mulig mer høyrøstede mødre, på vei til Mjølfjell Fjellstove etter hva vi erfarer i samtale med et par av dem. En konduktør av prøyssisk herkomst holder kustus på oss alle og sørger for at stemningen ikke tilter fullstendig. " Vi kommår til Ørnebærget om ti minutter. Der skal dokker av! Hele gjængæn!"

Toget bremser og stopper opp, vi reiser oss i uvisse. Her er det bare skog og ur, skal vi av her da? Prøysseren lemper oss skånselløst ut: "Stiæn ned te fjællstuæn starter der bortæ ved tunnælåpningæn. Se opp for togæ. God tur!" Vi står praktisk talt midt i jernbanesporet, et parti med grus kan kanskje minne om en perrong. Toget går, vi lusker bort på anvist sted i håp om å finne en nedgang til dalen nedenfor.

                                                   King's Cross chapter Norway.

Og sannelig, ved en liten grind går det faktisk et tråkk nedover. Etter kort tid detter vi så å si ned i tunet til Mjølfjell Fjellstove til allmenn munterhet blant den stedlige befolkningen. Vi hilser kort og går videre. Rallarvegen følges et kort stykke til vi tar av en sidevei og går inn i Slondalen. Dette er utgangspunktet for turen, nå er vi i gang.

Slondalen er en vakker stølsdal, ikke helt ulik Valldalen i Røldal i tiden før den ble demt ned. Et restaurert sel med flere flotte små driftsbygninger passeres halvveis i dalen; en stund til når vi enden av Slondalsvatnet og nok en klynge med seterhus. Det blir åpenbart stølt her ennå. Vi går en snau kilometer til og inne i botnen, ganske nær starten av stigningene, settes teltene opp. Det mørkner, greit å komme i posen.

Lørdag morgen er vi på beina halv ni. Vassfjøra er det selvfølgelige førstemålet. Det går lett og greit opp til Kvannjolvatnet, litt regn i lufta men ikke mer enn ventendes. Og sikten er god! Oppe på flatene ved Kvannjolvatnet kommer Reinskardnuten til syne, fortoppen til Vassfjøra. Selve kongen er skjult i skyene men hvem vet, kanskje dukker den fram etter hvert? Småregnet har gitt seg, hyggelig nok. Vi putrer over haug og hammer, tempoet er som det skal være helt til sørenden av Kvannjolvatnet. Der er det stopp. Et vassdrag, uanselig nok til å bli oversett på kartet, brysker seg med diger vannføring. Her blir det ikke lett å komme over. Rekognosering oppover og nedover gir intet resultat. Elva er for dyp og strykene for strie, det vil si: ett sted kan den hoppes - muligens. Vi vurderer situasjonen. Bykset er drygt men det kan gå med skikkelig tilsats - om det ikke var for den dårlige landingsplassen på motsatt side. Skrånende vått fjell med mose på. Går det galt havner vi i stryket og dukker opp tjue-tretti meter nedenfor. Hva er alternativet? Kartet konsulteres. Det blir å gå rundt hele Kvannjolvatnet, en omvei på tre kilometer. Det er noen skrenter og stup på nordsiden men de kan omgås ved å bevege seg opp og ned i lia. Her er nok intet valg. Vi snur og går tilbake i egne spor. Vi har da dagen for oss og Vassfjøra skal ikke være så enkel bestige. Det vet vi av erfaring. Hvordan var det Nils Bjørgås uttrykte det? "Eit vonbrot eller to gjer berre sigeren så mykje større". Klok kar, Bjørgås.

                               Betraktninger underveis: Hvor svingende går beste rute??

Men omveien viser seg å være bedre enn fryktet. Det går et ganske bra tråkk rundt vannet på nordsiden som leder oss utenom stup og uføre. Sauene vet hva de gjør. I nordøst vades elva fra Fløyelsvatni enkelt, det er nesten alltid mye lettere i innløp enn i utløp. På med bukse, sokker og støvler og så bærer det opp ryggen av Reinskardnuten like til topps. Det er oppholdsvær og fabelaktig utsikt, en forsmak på hva vi har i vente oppe hos kongen. Bildene under taler for seg.

                          Reinskardnuten. Vassfjøra til venstre, Skorafjellet til høyre.

                      Fornøyd Sveinung. Teltene befinner seg i dalføret bakerst til høyre...

Svånå er en irriterende hump, anlagt sørøst for Reinskardnuten en gang i tidenes morgen med formål å ergre fettet av vandrere på vei til Vassfjøra. Først ned i Reinskardet, så opp og over kuperte flyer og fonner før Svånå gir deg et siste spark bak i nedgangen til vann 1396 ved Vassfjøras fot. Bildet under gir en antydning om hvor bratt denne nedgangen er. Vi går med ti-femten meters avstand for å unngå å sende løsgrus og stein i hodet på hverandre. Selv glir jeg i den bratte snøfonna og rauser seksti meter nedover før jeg greier å stanse. Her er man prisgitt et kaldt hode og gode støvlehæler. Watch your step Sveinung, nede i skaret blir det mat, sjokolade og te for vel utført arbeid så langt.

                                       Nedgangen til vann 1396. Ikke snuble nå!

Etter en styrkende lunsj setter vi inn støtet på Vassfjøras rygg. Det går greit å komme seg opp på platået og deretter går det i jevnt sig over stein og fonner. Det er en del snø men ikke på langt nær så mye som kartet indikerer. Jevn og fin er den å gå på også, ikke på noe tidspunkt får vi bruk for stegjernene som er tatt med for sikkerhets skyld. Isbreene i Norge er helt klart på retur, det så jeg på Breifonn i fjor også. Utsikten til Hardangerjøkulen og Hallingskarvet er prima og blir bare bedre jo lenger fram og opp vi kommer. Nærmere målet har vi aldri vært.

                                                    Den forjettede varden.

Så står vi der, fire timer og tjue minutter etter avgang. Endelig! Det er stort. Rundskuet kan slå sterkere folk enn oss i bakken. Her ser vi de nevnte Hallingskarvet og Hardangerjøkulen, Ramnabergnuten, Langvatnet og Onen. Nipahøgdi, Storeflåtten, Hårteigen og Hardangerviddaplatået prominerer i sør. Ulvik og Hardangerfjorden ligger langt der nede. Lenger bak sees Folgefonna. Videre mot vest dominerer Skorafjellet med Mjølfjellet bakenfor, vi ser Stølsheimen og Storskavlen i Aurland. Er det Hurrungane som kan skimtes helt mot horisonten? Makeløst. Kort og godt makeløst. Vi går et stykke fram, helt på kanten av stupet for virkelig å suge inn den berømte Vassfjørautsikten. Priviligert er ordet nå.

                                                                Framme!

                                                   Hardangerjøkulen i øst.

                                            Onen! Osafjorden skimtes til høyre.

                                    Ulvikfjorden. Storeflåtten kneiser i det fjerne.

                                      Nipahøgdi i forgrunnen med Jøkulen bakerst.

Etter å ha forlystet øynene inntil det uanstendige diskuteres returen. Skorafjellet blunker skjelmsk til oss tvers over dalen. Vil hun ta oss i favn? Sveinung er ikke uvillig, tid har vi nok av og beina er gode. Da er det egentlig bare å rulle avgårde. Helt enkelt å komme dit er det ikke. Ruta går der Vassfjøra tillater. Først tilbake i egne spor over ryggen til lunsjplassen. Deretter over og rundt før omtalte Svånå og opp til sørveggen på Reinskardnuten. Her går det en naturlig passasje rundt nuten og bratt nedover til platået mellom Skreppenuten, Kvannjolvatnet og Reinskardnuten. Til høyre har vi nuten, til venstre det bunnløse svelget ned mot Ljoneskrulen og foran oss en utsikt til å dø for. Det blir tid til en matbit på slettene nedenfor Gommahaugen, sola finner det for godt å stikke innom noen minutter mens vi sitter der. Du verden.

                    Ljoneskrulen ved passering Reinskardnuten. Vassfjøra bak til venstre.

                         Kvannjolvatnet sett fra sørøst. Skorafjellet bakerst til venstre.

Så går det bratt opp skaret før det dreies skarpt mot sør over kanten og vi går inn i de lange seige stigningene mot Skorafjellet. Såtaskavlen passeres på veien, også denne langt mer oppdelt og flakvis enn kartet tilsier. Men mye snø likevel. Det er tungt å gå lengre strekk på snøfonn, man må finne en rytme som passer, feste blikket mot horisonten og sørge for at akillessenene ikke belastes for monotont. Ellers er terrenget greit å gå i, store vidder, slake stigninger, ødemark på alle kanter. Nettopp slike områder det er kjekt å gå i.

                                                        Såtaskavlen er dryg.

Innsats lønner seg. Nye tre og en halv time har gått og vi står på toppen av Skorafjellet. Utsynet er faktisk like bra her, om ikke bedre? Her har vi 360 graders utsyn, på Vassfjøra tok fjellryggen sikten i nord. Vi puster ut, knekker en sjokoladeplate. Kan man ha det bedre?

                                                         Ja! Jeg er fornøyd.

                                        Reinskardnuten og Vassfjøra sett fra Skorafjellet.

Klokka er blitt 17:10, vi skotter på hverandre. Mjølfjellet kneiser i nord, ikke avskrekkende langt unna. Skal vi gjøre et forsøk på den også? Det er tid nok før mørket faller på. Vi er i støtet og bestemmer oss for Mjølfjellet som avslutning på dagen.

               Enorm merkestein nord for Såtaskavlen. Bemerk steinmønsteret omkring.

Det går rake veien over topp 1448 ned mot skaret mellom Skorafjellet og Mjølfjellet, noe bratt på slutten. Underveis skisseres en rute opp Mjølfjellets sørside i samarbeid med kart og klokke. Det er bratt men forserbart terreng og fremdeles tid med tanke på dagslys. Nødlinger er plassert på strategiske steder viser det seg, og de geleider oss hele veien til toppvarden. En behagelig overraskelse. Det begynner å kjennes i beina nå og da er det vanskeligere å konsentrere seg om navigeringen. Vi når toppen etter tre kvarters klyving og gange fra skaret. Herfra har vi panoramaview til Raundalseggi i retning Voss. Den er en het kandidat til en senere tur. Lønahorgi og Raundalen sees selvsagt også, pluss samtidig utsyn til dagens tre tidligere topper. Flott å se!

                                   Utsyn over til Vassfjøra og Skorafjellet m/Såtaskavlen.

                                                    Raundalseggi i retning Voss.

Klokka er kvart på sju, det er på tide å tenke på nedstigningen. Ennå er det fem kilometer til leirplassen inkludert nedgangen til skaret, skumringen kommer allerede litt over åtte med så skyet vær som nå. Vel nede i skaret følges en gammel driftesti ned elvedalen som utvider seg mer og mer. Terrenget åpner seg, lyng, gras og buskas ønsker velkommen tilbake, til og med en moltetue dukker opp nederst ved brua. Vi tar desserten før middag i dag. Så over elva og rabbene på andre siden til teltene, kaffe og Real Turmat. Ska sei det smaker med posemiddag og å strekke seg ut på liggeunderlaget ved primusen! Ja, bildene under oppsummerer vel dagen:

                                                                      - Joda!

Epilog:

Regnet bryter løs i det vi tørner inn for kvelden. Vi sovner til maskingeværilden mot teltduken og våkner til en syndeflod av vann ned alle fjellsider. Snakk om timing! Siden vi har gjort unna alle mål som var satt før turen river vi leiren og lunter tilbake til Raundalen og et tidligere tog til Bergen. Etter en trivelig ettermiddagslunsj på kjøkkenet til Sveinung og Elisabeth venter transportetappen hjem til Sandnes der jeg svinger inn døra nøyaktig 21:00 søndag kveld. Alt tima og tilrettelagt. Takk for turen Sveinung!

Valgt rute:

Ordets helter

Som sønn av en forhenværende bibliotekar blir det gjerne til hyppige besøk på Sandnes bibliotek. For der finnes det mye interessant. Skatter venter i hver reol. Vi lesehester gjenkjennes lettest på statueposituren: stående rett opp og ned, hodet foroverbøyd, lett måpende med blikket festet i den oppslåtte boka, døve og blinde for verden. Jeg har opplevd å komme til meg selv en halvtime senere, ukjent med hva som har skjedd i lokalet i mellomtiden. Det må være en medfødt svakhet.

Den boka jeg ble stående med på siste bibliotekbesøk var Jakob Sande: Ein diktar og hans miljø. Støvtørt og kjedelig sier du? Pah! Jakob Sande var en av Norges mest ramsalte lyrikere. De som har lest noen av diktene hans husker dem siden. Ingen kunne i samme infame grad som han beskrive folk, situasjoner og menneskelig dårskap. Hvem kan glemme et dikt som To Bønder? Eller møtet med tater-Elias på høstmartna'n? For ikke å snakke om betraktningene rundt Lots hustru, ja du verden... Sande hadde en sjelden evne til å presentere menneskene omkring seg, gjerne karikert og overdrevet, i utrolig få ord. Og det han skrev ble lest også i samtiden. Sande var og er landets mest kjente nynorske lyriker. Det er det gode grunner for.

Mindre kjent er det at Sande også forsvarte de svake i samfunnet. Oppvokst i en priviligert posisjon i et lite bygdesamfunn i de harde førkrigsårene, der Janteloven var grunnlov og bygdesnakket domstol, så og hørte han hvordan folk ble hundset med og gikk til grunne. Fordi de på en eller annen måte skilte seg ut fra hopen. Det han opplevde skrev han siden ned og formet i ord på en måte som ble husket for ettertiden. Barnet på legd, den ensomme gamle, drankeren, alenemoren, originalen på siden: alle disse har han skildret vàrt og forsiktig med stor medfølelse. Bare en stor kunstner greier det på en troverdig måte.

Men han er ikke alene. Arne Garborg våget nakken mot slutten av attenhundretallet da han i bøker som Mannfolk og Hjå ho mor viste hvordan utnytting av kvinner og barn var en bærende del av datidens samfunnsstruktur. Det kostet ham jobben og ryktet. Henrik Ibsen fikk smake noe av det samme da han gav ut Gjengangere. En svinsk bok i følge landets førende menn. Avsløringen av dobbeltmoralen og hykleriet i borgerskapet var tung å fordøye. På trettitallet kom Gabriel Scott med De vergeløse. En hardere knyttneve i solar plexus er vel ikke servert av noen norsk forfatter. Scotts rystende skildring av vanskjøtsel, mishandling og misbruk av vergerådsbarn startet en samfunnsdebatt som først i de siste år ser ut til å ha fått en slags slutt. At det var den milde og saktmodige Gabriel Scott, den stillferdige Sørlandsdikteren, som hadde mot til å løfte fram et til da fullstendig fortiet samfunnsproblem skal ikke noen av oss glemme.

Svenske Jan Guillou er mest kjent for Arn-trilogien og trettenbindsserien om etterretningsagenten Carl Gustaf Hamilton. Men han slo gjennom i 1981 med Ondskan (norsk oversettelse: Ondskapen), en velskrevet og nesten kvalmende vond selvbiografi om ondskapens opprinnelse. Vold avler vold. Ondskan var en viktig årsak til at internatskolen Solbacka ble nedlagt og skoleledelsen gransket i rettsvesenet.

Det skrevne ord har stor makt. Ikke uten grunn er forfattere og diktere blant de første som blir arrestert når totalitære regimer tar makten. Fremdeles er russeren Aleksandr Solsjenitsyn et kjent navn for mange mennesker. Hans dagboknotater og brevveksling gjennom mange år som Stalins fange ble til det monumentale verket GULAG-arkipelet, beskrivelsen av Sovjetsystemets fangeleirer. Mansur Rajih er omtalt flere ganger i Stavanger Aftenblad. Poeten fra Jemen kom til Rogaland i 1998 etter femten år i fengsel for å ha kritisert myndighetene i det lukkede hjemlandet. Visesangeren Victor Jara var en av de første Augusto Pinochet fikk pint livet av etter kuppet i Chile i 1973. Jara ble brutalt myrdet. Men sangene og diktene hans lever videre, lenge etter at Pinochet og regimet hans er borte. Ikke minst har Lillebjørn Nilsen bidratt til å gjøre Victor Jara kjent i Skandinavia.

Her hjemme har vi fått flere skriftlige tankevekkere de siste årene. Niels Christian Geelmuyden var uforsiktig nok til å portrettere Børre Knudsen på en sympatisk og likefram måte i biografien En prest og en plage (1988). Slikt gjør man ikke ustraffet i et samfunn hvor ytringsfriheten står sterkt så lenge man mener det samme som flertallet. Geelmuyden har hatt vanskeligheter med å få utgitt bøkene sine etterpå. Arnfinn Nordbø, sanger og predikant i Norsk Luthersk Misjonssamband, kom ut av skapet i 2008 etter årelange sjelekvaler. I Betre død enn homofil (2009) beskriver han prosessen forut og ikke minst hetsen fra miljøet etterpå. Over natta ble han spedalsk og persona non grata, en person verken familie eller tidligere venner ville ha noe med å gjøre lenger. Jon Gangdal er kjent som en stødig fjellklatrer. Han lyktes blant annet i å bestige Mount Everest i 2005. Men det viktigste han har gjort er å skrive historien om Christoffer Kihle Gjerstad, åtteåringen som ble slått i hjel av stefaren sin samme år. En ting er selve mordet. Gangdal peker ikke minst på hvorfor og hvordan dette kunne skje. Hvilke mekanismer inntrer når alle omkring lukker øynene og - som Pilatus - toer hendene? Hvor ligger ansvaret?

Mange av de viktige bøkene er det vondt å lese. Nettopp derfor er det viktig å lese dem. Et miljø der ingen snakker, ingen bryr seg, ingen spør og ingen vil vite er maktmenneskenes sfære. Da kan overgrepene og utnyttingen fortsette. Historien har altfor mange eksempler på det.

Så et bibliotekbesøk er tiden verd. Finner du den rette boka blir du stående lenge. Da kan man leve med at personalet prikker en på skulderen: - Unnskyld! Vi stenger nå.....

Innertier

Jeg har nevnt det tidligere: storslagne turer oppleves like gjerne med utgangspunkt fra egen stuedør som langt til fjells. Etter utskeielsene de siste to helgene er det gjerne på tide å minne seg selv om nettopp det. En rute som har ligget til modning en stund er en lokal variant av sjunutsturen til Stavanger Turistforening. Om vi ikke stiller så store krav til fjellene er dette fullt mulig å få til fra Ganddal. Og la oss ikke knusle: vi legger på til ti topper for å sette en spiss på det hele. Følg med, så tar vi turen - nu!

1. etappe: Storevarden (75 m.o.h.).

Storevarden er høyeste punkt i Vagleskogen, Statskogs plantefelt sentralt plassert mellom Ganddal, Skjæveland og Foss-Eikeland. Selv med all mulig godvilje er det vanskelig å se denne toppen som et fjell men det går for det samme, det er nok stigning til at hjertet slår litt raskere. Strekket fra Ganddal til skoggrensen er ren transportetappe, godsterminalen til høyre kan ikke på noen måte kalles vakker. Men så snart skogen er nådd snakker vi forretning. Myke stier, fuglesang i alle trær, sola er kommet opp - dette er da suverent!

                                                                  Soloppgang.

Selve Storevarden er det ikke noe spesielt ved. Mobilmasta er og blir et gyselig fremmedelement og hytta ved siden av er ikke finere. Nåvel. Vi er ikke ute i villmarka her.

                                                     Storevarden. Ikke mye for øyet.

2. etappe: Bogafjell (183 m.o.h.).

Det går rake veien nedover til Sivilforsvarets forlegning og asfaltvei til Tryggvi islandshestgård. Før vi kommer så langt må et hogstfelt passeres. Statskog har hogd lovlig mye ut av Vagleskogen i det siste.

                                                         Urørt skog foretrekkes.

Riksveien til Bryne passeres og det gampes lett oppover lia mot Bogafjell. Det var fire minus da vi dro ut, pyttene er islagte og på svabergene må forsiktighet utvises. Stien nås et stykke oppe, den følges like til toppen. For første men ikke siste gang i dag får vi utsikt å skrive hjem om.

                                                     Vinteren vil ikke helt slippe taket.

                        Fullt godkjent varde på Bogafjell. Hvor fant man steinen egentlig?

3. etappe: Helgelandsfjellet (130 m.o.h.).

Strekket fra Bogafjell over Helgelandsfjellet er tunggått. Mye krik og krok og store hogstflater blandet med myr må passeres. Her er det lett å vrikke ankler. Men man kommer da ned til bunnen uten uhell. Stigningen til Helgelandsfjellet er nokså hard med kratt og buskas i tillegg. Selve toppen er ikke stort mer enn en glenne på toppen av en haug, vi er fremdeles i skogen. Steinen på bildet under markerer toppunktet.

                                                 Toppen på Helgelandsfjellet.

4. etappe: Bråsteinsnuten (191 m.o.h.).

Bråsteinsnuten er den første toppen i dag som kan kalles et fjell. Alle har sett denne gråsteinsknausen på høyre side langs E39 før man kommer til Figgjo men ikke mange har tatt bryet å bestige den. Det er synd, utsynet er førsteklasses og toppen lett tilgjengelig når unntas litt lett klyving siste stykket. Vi velger en litt vanskeligere rute med noe klatring opp fra nord og tilsvarende luftig nedstigning i vest. Stigningen er hard og treningsutbyttet utmerket. Svett sier du? Ikke noe å bry seg om!

                                                             Bråsteinsvatnet.

                           Ruta videre. Åslandsnuten til høyre, Krossfjellet til venstre.

                                                 Plassatjern sett fra nedstigningen.

                                           Luftig nedstigning langs kammen til venstre.

5. etappe: Åslandsnuten (302 m.o.h.).

Det videre strekket til Åslandsnuten går over Figgjoelva, krysser den nedlagte Ålgårdbanen og stiger svakt videre gjennom utmarksbeiter og fin furuskog. Selve toppen tas fra sør, bratte skrenter gjør den uimottagelig fra nord og vest. Ved Ålgårdbanen treffes dagens første vandrere: to menn og en liten gutt. - Sje der, du Daniæll, der kjæm det en grøinnklædd mainn, sjø! Det gjør da det. Det nikkes og smiles i forbifarten. En stund etter er det flate partiet tilbakelagt, det er på tide å svette igjen. Ny forsyning av vann i en bekk mot toppen kommer godt med.

                                                 Åslandsvarden. Dagens høyeste punkt.

6. etappe: Krossfjellet (258 m.o.h.).

Det går radig ned det korte stykket til bilveien mellom Figgjo og Kverneland. Noen hundre meter nedenfor toppen treffes seks-sju personer på vei oppover, barn, tanter og foreldre ser det ut til. Og langt bak en svettende mor som nok merker stigningen ganske godt. Tilropene fra datteren i åtteårsalderen som allerede ligger langt foran ser ikke ut til å hjelpe synderlig. Det skal ikke være greit. Veien nås etter fem minutter, nå kommer noen hundre meter med asfalt.

                                          Halvveis. De har et rimelig bra fotballag også.

Fra toppen og videre nedover har jeg sett ut en rute opp vestsiden av Krossfjellet som kan være verd å prøve ut. Det er bratt og steinete men fullt forserbart. Det vanskeligste er faktisk å krysse E39 uten å bli nedkjørt. Deretter er det bare å frese oppover det beina klarer. Noen einerfelter må omgås, ellers går det lett og greit til topps. Skrøydebok og fastmontert kikkert venter på toppen, Krossfjellet er en av nutene i OK Ålgårds vardejakt.

                                            Toppen. Til og med markert med skilt.

                                   Åslandsnuten. Der stod vi for en halvtime siden.

                                      Vassvik og Melshei. Vedafjell med mast bakerst.

7. etappe: Oslifjellet (217 m.o.h.).

Fra Krossfjellet er det lett og greit å gå over sauebeiter og gjennom småskog til Rogaland Arboret som ligger ved foten av Melshei, helt i østkanten. Arboretet er vel verdt et besøk i seg selv men i dag nøyer vi oss med å passere i utkanten. Opp lia må enda flere hogstflater passeres, noe svineri å gå i. Rene hærverket! Er dette virkelig med kommunens vitende og vilje?

                                                                Ille!

Men vi kommer oss gjennom. Dette er kjente trakter fra orientering og sykkeltreninger. Vi rasker over Pålsberget, følger så lysløypa et stykke før kursen settes mot Oslifjellet, Melsheias toppunkt. Her har speiderne satt opp en jubileumsplate i skifer, slett ikke stygg. Men sikkert tung nok å frakte opp i sekken.

                                                   Oslifjellet. Og været holder seg!

8. etappe: Melsheinuten (150 m.o.h.).

Melsheinuten er Melsheias vestre hjørne. Det er bare å peise på over Stortofjellet og ned gjennom lia til traktorveien fra Bogafjell, krysse denne, over noen myrer og så rett til himmels. Det er flere oppganger til denne toppen, felles for alle er at de er bratte og ikke egner seg for dem med høydeskrekk.

                                               Rett opp! Lukk øynene om nødvendig.

9. etappe: Vedafjellet (288 m.o.h.).

Nok et fjell som alle med øynene intakt her i distriktet har sett. Beliggende opp for Skaarlia med mast på toppen er dette Sandnes'  eget landemerke. Godt besøkt også, det går vel ikke en helg uten både tjue og tredve gjester her oppe. Løypa fra Melshei er ikke av de aller letteste, det går over haug og hammer og særlig siste stykket opp fra sør kan være sugende. Kristin ringer på vei ned fra Melsheinuten, når tenker jeg egentlig på å komme hjem? To timer til, da skal det meste være gjort. Samtalen gir et ekstra skyv i motene, man trenger jo ikke tære goodwillen helt til bunns.

                                                  Distriktets kongevarde.

                                                  Eiendomskrav til toppen?

10. etappe: Ragnhildsnuten (172 m.o.h.).

Dagens siste nut er hendig nok plassert rett på veien hjem fra Vedafjellet. Ragnhildsnuten er egentlig et forsvarsverk fra folkevandringstiden, strategisk som den ligger i terrenget. Oppslagstavlen nedenfor toppen gir interessant informasjon:

Vi koster på oss et tilbakeblikk til Vedafjellet:

Og så er det bare direktøretappen forbi Høyland kirke, langs Stokkalandsvatnet og gjennom Ganddal sentrum igjen. De som har orket å henge med helt til slutt oppfordres til å ta turen selv! Nærmiljøet har flere perler enn du tror.