Innertier

Jeg har nevnt det tidligere: storslagne turer oppleves like gjerne med utgangspunkt fra egen stuedør som langt til fjells. Etter utskeielsene de siste to helgene er det gjerne på tide å minne seg selv om nettopp det. En rute som har ligget til modning en stund er en lokal variant av sjunutsturen til Stavanger Turistforening. Om vi ikke stiller så store krav til fjellene er dette fullt mulig å få til fra Ganddal. Og la oss ikke knusle: vi legger på til ti topper for å sette en spiss på det hele. Følg med, så tar vi turen - nu!

1. etappe: Storevarden (75 m.o.h.).

Storevarden er høyeste punkt i Vagleskogen, Statskogs plantefelt sentralt plassert mellom Ganddal, Skjæveland og Foss-Eikeland. Selv med all mulig godvilje er det vanskelig å se denne toppen som et fjell men det går for det samme, det er nok stigning til at hjertet slår litt raskere. Strekket fra Ganddal til skoggrensen er ren transportetappe, godsterminalen til høyre kan ikke på noen måte kalles vakker. Men så snart skogen er nådd snakker vi forretning. Myke stier, fuglesang i alle trær, sola er kommet opp - dette er da suverent!

                                                                  Soloppgang.

Selve Storevarden er det ikke noe spesielt ved. Mobilmasta er og blir et gyselig fremmedelement og hytta ved siden av er ikke finere. Nåvel. Vi er ikke ute i villmarka her.

                                                     Storevarden. Ikke mye for øyet.

2. etappe: Bogafjell (183 m.o.h.).

Det går rake veien nedover til Sivilforsvarets forlegning og asfaltvei til Tryggvi islandshestgård. Før vi kommer så langt må et hogstfelt passeres. Statskog har hogd lovlig mye ut av Vagleskogen i det siste.

                                                         Urørt skog foretrekkes.

Riksveien til Bryne passeres og det gampes lett oppover lia mot Bogafjell. Det var fire minus da vi dro ut, pyttene er islagte og på svabergene må forsiktighet utvises. Stien nås et stykke oppe, den følges like til toppen. For første men ikke siste gang i dag får vi utsikt å skrive hjem om.

                                                     Vinteren vil ikke helt slippe taket.

                        Fullt godkjent varde på Bogafjell. Hvor fant man steinen egentlig?

3. etappe: Helgelandsfjellet (130 m.o.h.).

Strekket fra Bogafjell over Helgelandsfjellet er tunggått. Mye krik og krok og store hogstflater blandet med myr må passeres. Her er det lett å vrikke ankler. Men man kommer da ned til bunnen uten uhell. Stigningen til Helgelandsfjellet er nokså hard med kratt og buskas i tillegg. Selve toppen er ikke stort mer enn en glenne på toppen av en haug, vi er fremdeles i skogen. Steinen på bildet under markerer toppunktet.

                                                 Toppen på Helgelandsfjellet.

4. etappe: Bråsteinsnuten (191 m.o.h.).

Bråsteinsnuten er den første toppen i dag som kan kalles et fjell. Alle har sett denne gråsteinsknausen på høyre side langs E39 før man kommer til Figgjo men ikke mange har tatt bryet å bestige den. Det er synd, utsynet er førsteklasses og toppen lett tilgjengelig når unntas litt lett klyving siste stykket. Vi velger en litt vanskeligere rute med noe klatring opp fra nord og tilsvarende luftig nedstigning i vest. Stigningen er hard og treningsutbyttet utmerket. Svett sier du? Ikke noe å bry seg om!

                                                             Bråsteinsvatnet.

                           Ruta videre. Åslandsnuten til høyre, Krossfjellet til venstre.

                                                 Plassatjern sett fra nedstigningen.

                                           Luftig nedstigning langs kammen til venstre.

5. etappe: Åslandsnuten (302 m.o.h.).

Det videre strekket til Åslandsnuten går over Figgjoelva, krysser den nedlagte Ålgårdbanen og stiger svakt videre gjennom utmarksbeiter og fin furuskog. Selve toppen tas fra sør, bratte skrenter gjør den uimottagelig fra nord og vest. Ved Ålgårdbanen treffes dagens første vandrere: to menn og en liten gutt. - Sje der, du Daniæll, der kjæm det en grøinnklædd mainn, sjø! Det gjør da det. Det nikkes og smiles i forbifarten. En stund etter er det flate partiet tilbakelagt, det er på tide å svette igjen. Ny forsyning av vann i en bekk mot toppen kommer godt med.

                                                 Åslandsvarden. Dagens høyeste punkt.

6. etappe: Krossfjellet (258 m.o.h.).

Det går radig ned det korte stykket til bilveien mellom Figgjo og Kverneland. Noen hundre meter nedenfor toppen treffes seks-sju personer på vei oppover, barn, tanter og foreldre ser det ut til. Og langt bak en svettende mor som nok merker stigningen ganske godt. Tilropene fra datteren i åtteårsalderen som allerede ligger langt foran ser ikke ut til å hjelpe synderlig. Det skal ikke være greit. Veien nås etter fem minutter, nå kommer noen hundre meter med asfalt.

                                          Halvveis. De har et rimelig bra fotballag også.

Fra toppen og videre nedover har jeg sett ut en rute opp vestsiden av Krossfjellet som kan være verd å prøve ut. Det er bratt og steinete men fullt forserbart. Det vanskeligste er faktisk å krysse E39 uten å bli nedkjørt. Deretter er det bare å frese oppover det beina klarer. Noen einerfelter må omgås, ellers går det lett og greit til topps. Skrøydebok og fastmontert kikkert venter på toppen, Krossfjellet er en av nutene i OK Ålgårds vardejakt.

                                            Toppen. Til og med markert med skilt.

                                   Åslandsnuten. Der stod vi for en halvtime siden.

                                      Vassvik og Melshei. Vedafjell med mast bakerst.

7. etappe: Oslifjellet (217 m.o.h.).

Fra Krossfjellet er det lett og greit å gå over sauebeiter og gjennom småskog til Rogaland Arboret som ligger ved foten av Melshei, helt i østkanten. Arboretet er vel verdt et besøk i seg selv men i dag nøyer vi oss med å passere i utkanten. Opp lia må enda flere hogstflater passeres, noe svineri å gå i. Rene hærverket! Er dette virkelig med kommunens vitende og vilje?

                                                                Ille!

Men vi kommer oss gjennom. Dette er kjente trakter fra orientering og sykkeltreninger. Vi rasker over Pålsberget, følger så lysløypa et stykke før kursen settes mot Oslifjellet, Melsheias toppunkt. Her har speiderne satt opp en jubileumsplate i skifer, slett ikke stygg. Men sikkert tung nok å frakte opp i sekken.

                                                   Oslifjellet. Og været holder seg!

8. etappe: Melsheinuten (150 m.o.h.).

Melsheinuten er Melsheias vestre hjørne. Det er bare å peise på over Stortofjellet og ned gjennom lia til traktorveien fra Bogafjell, krysse denne, over noen myrer og så rett til himmels. Det er flere oppganger til denne toppen, felles for alle er at de er bratte og ikke egner seg for dem med høydeskrekk.

                                               Rett opp! Lukk øynene om nødvendig.

9. etappe: Vedafjellet (288 m.o.h.).

Nok et fjell som alle med øynene intakt her i distriktet har sett. Beliggende opp for Skaarlia med mast på toppen er dette Sandnes'  eget landemerke. Godt besøkt også, det går vel ikke en helg uten både tjue og tredve gjester her oppe. Løypa fra Melshei er ikke av de aller letteste, det går over haug og hammer og særlig siste stykket opp fra sør kan være sugende. Kristin ringer på vei ned fra Melsheinuten, når tenker jeg egentlig på å komme hjem? To timer til, da skal det meste være gjort. Samtalen gir et ekstra skyv i motene, man trenger jo ikke tære goodwillen helt til bunns.

                                                  Distriktets kongevarde.

                                                  Eiendomskrav til toppen?

10. etappe: Ragnhildsnuten (172 m.o.h.).

Dagens siste nut er hendig nok plassert rett på veien hjem fra Vedafjellet. Ragnhildsnuten er egentlig et forsvarsverk fra folkevandringstiden, strategisk som den ligger i terrenget. Oppslagstavlen nedenfor toppen gir interessant informasjon:

Vi koster på oss et tilbakeblikk til Vedafjellet:

Og så er det bare direktøretappen forbi Høyland kirke, langs Stokkalandsvatnet og gjennom Ganddal sentrum igjen. De som har orket å henge med helt til slutt oppfordres til å ta turen selv! Nærmiljøet har flere perler enn du tror.