- Det var STORT å sjå Tony Iommi live!
- Ja, nå kan me døy i fred.
Stein Magnar og Erlend på vei ut av Telenor Arena
Det er med metal som med mye annet: noen når lengre enn andre. Hvor mange som har stuet elgitaren inn på kottet etter å ha innsett manglende talent og mangel på tid skal være usagt; vi tar nok ikke for hardt i når vi setter minst tjue knuste drømmer på hver betingede suksess. Veien til platekontrakt og penger på bok er ekstremt trang, særlig i en sjanger som setter så høye krav til teknikk og musikalitet. Det er langt lettere i - hva skal vi si - grener der kravene ikke er fullt så strenge. Justin Bieber, hører du etter??
Men noen klarer det. Det finnes dem som gjør et levebrød ut av hard musikk og av dem er det et knippe artister som virkelig blir kjente. Vi tar oss tid til en høyst subjektiv rangering:
Nivå 4 inneholder navn som Accept, Alice In Chains, Bathory, Cathedral, Dimmu Borgir, Dream Theatre, Pantera, Paradise Lost, Pearl Jam, Saxon og Thin Lizzy. Alle er berømte og har levert kvalitet over tid. Hva var death metal uten Death? Hvor hadde høysåtene og spandexen vært uten Helloween? Vi kunne nevnt mange andre men plassen tillater det ikke. Ingen nevnt, ingen glemt.
Steget til nivå 3 er stort. Ytterst få klarer det men Aerosmith, Def Leppard, Dio, Judas Priest, Motörhead, Nirvana, Queensrÿche, Rainbow og Slayer kom gjennom nåløyet. Venom og Celtic Frost utviklet ekstremmetallen med alle dens avarter. Vi er sjåvinistiske og slenger med norske Darkthrone og Emperor i denne klassen. Fanden i vold med resten!
Inngangsbilletten til nivå 2 kan sammenlignes med Jehovas Vitners fabuleringer om de 144 000 utvalgte til himmelfarten. Vi snakker AC/DC, Deep Purple, Guns'N'Roses, Iron Maiden og Kiss. Den som spør hvorfor nettopp disse gruppene rangeres så høyt har aldri hørt så mye som fire takter heavy metal. Noen vil inkludere Ozzy Osborne som soloartist og Alice Cooper på denne hylla.
Men pallen er besatt en gang for alle:
For det første: Led Zeppelin, som meislet ut hardrocken. De etterfulgte The Beatles som hoffleverandører av legendarisk musikk. Alle albumene de gav ut holder usedvanlig høy kvalitet og framfor alt hadde de vett til å gi seg på topp! Gruppa oppløste seg selv etter John Bonhams død i 1980. I 2007 spilte de tre gjenlevende medlemmene èn enkelt gjenforeningskonsert i London der inngangsbillettene kostet $ 14 700 stykket. Det verste er at Led Zeppelin faktisk var verdt det.
For det andre: Metallica, som med sitt talent og sin profesjonalitet maktet å bringe metalen til folket. De fire første platene står som ....kremt.... i musikkhistorien og ingen vil finne på å bestride kvaliteten. Deres femte plate, høydepunktet "The Black Album", var den første HM-plata som nådde ut til Hvermansen. At gruppa i senere tid har mistet både kreativitet og talent, for ikke å snakke om at Lars Ulrich snarest burde komme seg tilbake til tennisbanen, er ikke nok til å rive dem ned fra den delte tronen.
Og framfor alt: Black Sabbath - Birminghams bullring brummies som skapte genren. Uten Black Sabbath ingen heavy metal. Uten Tony Iommi ville gitarriff vært identisk med Jimi Hendrix sin bluesbaserte gitaronani (Sorry Jimi - du fortjener legendestatusen men innen heavy...??). Det slår meg der vi står foran miksepulten i Telenor Arena denne novemberkvelden hvor mye vi har å takke Bill Ward, Geezer Butler, Tony Iommi og Ozzy Osbourne for. Vil vi noen gang få anledning til å gjøre det personlig?
War Pigs
- All right!! Are'ya ready?? Ozzys hese røst runger i høyttalerne samtidig som lysene slukkes. Vi skvetter formelig til. Klokka er bare 20:50 og det er en snau halvtime siden oppvarmingsbandet Uncle Acid rømte banen. Er vi alt i gang? O'yes! Sceneteppet heves samtidig som War Pigs innledende uling drønner gjennom høytalerriggen. De står der alle: Ozzy flankeres av Butler til venstre og Iommi til høyre med innleide Tommy Clufetos litt hevet på trommeriggen i bakgrunnen. En svær, flerdelt videoskjerm danner bakteppet der vi ser bandmedlemmene i nærbilde med løpende videosekvenser etter hvert som låtene spilles. Det enorme gjennomgangsriffet bølger gjennom hallen, lyden er utmerket, publikum spente til tusen - dette må da bli bra!?
 |
| Omsider! |
Into The Void
Master Of Reality er albumet der Black Sabbath fant fram til signatursoundet som har fulgt dem siden. Into The Void er sammen med Children Of The Grave kremlåtene på et gjennomført kjempealbum. Det er rart at såpass ukomplisert og enkel musikk som fremføres her kan låte så überfett. Men god musikk trenger ikke nødvendigvis kreve virtuositet, hør bare på Purples Smoke On The Water. På nittitallet hadde musikkavisa Puls en lang artikkel om Sabbaths platekatalog der MOR ble beskrevet slik: "...aldri har Tony Iommis gitardur vært seigere og mer demonisk, aldri har Ozzy gumlet mer infernalsk på teitere tekster...". Det første kan vi i hvert fall skrive under på, det siste er jeg mer tvilende til etter å ha hørt Headless Cross. Men det er en annen historie.
Under The Sun
Etter å ha vært lettere starstruck under de første to låtene begynner vi å summe oss tilstrekkelig til å ta bandet i nærmere øyensyn. Karene er forbløffende diskret antrukket i sort casual og kunne for den del glidd ubemerket inn i et hvilket som helst styremøte. Clufetos skiller seg ut med sine tatoveringer og Fred Flintstone-look, ellers er det blasert eleganse i frontlinja. Ikke mange gitarister slipper unna med navnet sitt brodert i kjempebokstaver på gitarselen men en musiker av Iommis format har lov til det. Under The Sun er muligens Sabbaths mest anarkistiske låt og ved siden av Snowblind det vi får høre fra bandets fjerde skive Volume 4. "I just believe in myself 'cause noone else is true!" Ozzy er selvsikker som aldri før; dette prinsippet har han fulgt nøye.
Snowblind
I 1972 stod Black Sabbath solid på felgen etter tre år på fylla. Sitat Iommi: - Vi var fire enkle arbeiderklassegutter fra en av de fattigste byene i England, sendt ut i verden på første klasse....Vi gikk helt bananas! Sprit og ødelagte hotellrom var nå èn ting, verre var kanskje kokainavhengigheten alle fire medlemmene slet med i større eller mindre grad. - I would say that even worse than the booze was our addiction to coke - which we sniffed, we never shot up! Iommis refleksjoner i ettertid kan sammenlignes med Bill Clintons I did not have sex with that woman! men faktum er at Snowblind beskriver den tiltagende håpløsheten og forfallet i gruppa på en sår og ettertenksom måte. Helt klart en av Butlers sterkeste tekster og merkelig nok leverte gruppa som forventet både på Volume 4 og spesielt etterfølgeren Sabbath Bloody Sabbath. Det må ha kostet mer enn det smakte.
Age Of Reason
Ozzy er en vandrende selvmotsigelse. Hvordan kan det ha seg at han med rette regnes som en av de beste frontmennene i bransjen? Han kan ikke synge, har en forferdelig diksjon, er fysisk sett nesten vrak etter årevis med børst og dop og skulle etter alle legejournaler for lengst vært under torva. Dagens unge kjenner ham best som tøffelhelt på TV og det ryktes at kona Sharon er Black Sabbaths egentlige ryggrad. Rockens svar på Tante Sofie har holdt Ozzy i ørene siden 1982 og sies å være den eneste personen Tony Iommi virkelig frykter. Mens jeg funderer på dette holder selvsamme Ozzy hele Telenor Arena i sin hule venstrehånd, høyrehånda klamrer seg til mikrofonstativet og forhindrer ham fra å falle sammen. Vi bøyer oss dypt, John Michael Osbourne, hva du ellers måtte mangle har du dette udefinerbare i deg som betyr suksess! Age Of Reason er ny av året og gjør seg slett ikke bort i et sett som faktisk inneholder en del låter fra nyutgitte "13". Tor Gunnar har allerede handlet inn plata, det blir vel til at jeg gjør det samme.
Black Sabbath
Tritonusintervallet var kjent i middelalderen som diabolus in musica: det forbudte tretonersintervallet med ters og septim i akkorden som visstnok skulle lokke hinmannen fram fra dypet. I moderne tid har Black Sabbath udødeliggjort begrepet med G - C# som det bærende elementet i Black Sabbath. Fremdeles er versjonen med Dio på Live Evil den beste etter mitt beskjedne skjønn men bevares: det er mye knask å hente i kveld også fra denne kvintessensielle Sabbathlåta. Bandet legger seg opp til studioversjonen i en nesten forbløffende grad. Ozzy synger falskt til og med på de samme stedene. Vi får ikke Live Evils fete akustiske gitarintro men Iommi og Butlers samspill på siste tredjedel er verdt inngangsbilletten alene. Hvordan er det mulig for èn gitar og èn bass å lage en slik lydvegg? Brutalt!
Behind The Wall Of Sleep
Hovedtyngden av kveldens sett er lagt på de tre første albumene Black Sabbath, Paranoid og Master Of Reality. Vel og bra men vi hadde meget vel hørt noe fra de senere Sabbath Bloody Sabbath og Sabotage, mer om dette nedenfor. Når det er sagt, har vi et hyggelig gjenhør med Behind The Wall Of Sleep som er en av de sterkere komposisjonene på debutalbumet. I dag virker det utrolig at plata ble spilt inn på to dager og kostet mindre enn seks hundre pund å lage. Det hadde imidlertid sin naturlige forklaring: gruppa hadde minimalt med penger og måtte gjøre seg fort ferdige. Derav den rå og upolerte lyden: albumet er spilt inn live i studio stort sett på første take og med få overdubs. At det likevel har tålt tidens tann så godt skyldes selvsagt den høye kvaliteten på låtmaterialet.
N.I.B.
Utallige forslag på hva N.I.B. egentlig står for er lansert opp gjennom årene. Nærmest kom kanskje tributealbumet Nativity In Black, utgitt i 1994, med tolkninger av Sabbathklassikere fra mange forskjellige notabiliteter. I følge gruppa selv er N.I.B. simpelthen et kallenavn på originaltrommis Wards bart, a pen-nib moustache som Geezer Butler uttrykte det. Låta introduseres med Bassically, Butlers berømte wah-wah-solo, for sin tid en svært uvanlig effekt. Hovedriffet i N.I.B. er blant Sabbaths beste der noe av kruttet skyldes at bassen følger gitaren som en skygge. Så enkelt kan det være.
End Of The Beginning
Nok en ny låt og joda, slett ikke verst! Dyster og tung musikk slik vi liker det, særlig er samspillet bass-gitar anbefalelsesverdig. Butlers bassriffs i midtpartiet hever låta ytterligere. Nok et bevis på at Black Sabbath er som gammel vin av beste kvalitet: de taper seg ikke med årene. Fullt godkjent.
Fairies Wear Boots
Det er opplest og vedtatt at Paranoid er Black Sabbaths beste album men det er med all due respect ikke sant. Joda, albumet inneholder War Pigs, Iron Man og tittelkuttet men utover det er det variabel kvalitet på materialet. Fairies Wear Boots er grei nok men heller ikke mer. Kan vi være freidige nok å foreslå å skifte den ut med noe fra Sabbath Bloody Sabbath eller Sabotage på resten av turnèen? De nevnte kongealbum er uforståelig nok utelatt fra setlista - rett og slett utilgivelig. De står fremdeles som noe av det beste som er skrevet innen rocken. Kan det ligge noen ukjente kontraktsbetingelser til grunn her?
Rat Salad
Iommi kjører noen licks i starten før han bukker seg ut til høyre og overlater scenen til Bill Wards erstatter bak bøttene: Tommy Clufetos. I originalversjon er Rat Salad en heller uinteressant filler på klassiske Paranoid, antagelig inkludert for å bringe et heller kort album opp i en noenlunde anstendig varighet. I kveld et nødvendig avbrekk for å gi Ozzy den pausen han trenger for å stå løpet ut. Med sitt hår, skjegg og semittiske utseende er Clufetos ikke ulik en ung Yassir Arafat - men det er nok tvilsomt om den avdøde palestinske lederen noen gang opptrådte offentlig i bar overkropp. Det får være som det vil med det. Mannen kan i hvert fall traktere slagverket og de doble basstrommene sørger for ekstra trøkk i en komposisjon oversett av de fleste utenom die-hardsene.
Iron Man
Clufetos gjør seg ferdig og Ozzy kommer tassende inn på scenen igjen med partners in strings: Butler og Iommi, hakk i hæl. Iommi drar kisteriffet som innleder Iron Man og hallen rister av vellyd. Når det gjelder Anthony Frank Iommi: hva skal vi si om denne mannen som ikke alt er sagt? Han er en av de mest respekterte nålevende musikere uansett sjanger og har inspirert hver eneste metallurg siden 1970. Uten overdrivelse: absolutt alle. Problemet er nær sagt at Iommi laget det som var å lage av fete riff på syttitallet, alle som kom etter har i det store og hele hatt skissen foran seg å jobbe etter. Han holdt Black Sabbath oppegående i de vanskelige årene fra 1983 fram til gjenforeningen i 1997 og skrev fremragende musikk sammen med så forskjellige personligheter som Ian Gillan, Tony Martin og Ronnie James Dio. Bladet Metal Hammer satte Iommi aller øverst i deres kåring av store rockgitarister, foran legender som Slash og Jimmy Page, med begrunnelsen "...in the end, there is no way to deny that Tony Iommi is THE fucking man!". Sir, we salute you!
God Is Dead?
Det er greit at spørsmålet stilles så får man i det minste svart: Gud lever i aller beste velgående. Skal man dømme etter Iommis krusifiks rundt halsen og korsene på gitarhalsen og scenemonitorene tyder mye på at der Riffmeister har kommet til samme konklusjon selv. God Is Dead? er nok den sterkeste låta på årets nye plate "13": umiskjennelig Sabbathsk med nifs, mollpreget gravstemning tilsvarende det vi finner på Black Sabbath, The Sign Of The Southern Cross, Disturbing The Priest, When Death Calls og Virtual Death. Ingen gjør dette bedre enn Black Sabbath. Band som Paradise Lost og Cathedral blir veike kopier i forhold.
Dirty Women
Tøvete, halvpornografiske filmsnutter i bakgrunnen som liksom skal illustrere låttittelen skygger heldigvis ikke for det faktum at Geezer Butler er en bauta av en bassist. Han er en av meget få på sitt instrument som umiddelbart gjenkjennes på stil og sound (Lemmy og Steve Harris er de to andre). Dirty Women er höjdaren på ellers nokså bleke Technical Ecstacy fra 1976. Solopartiet i midten er groovy som bare det og Butler briljerer bak Iommis lead. Med en gitarist som Iommi i rekkene ville de aller fleste band naturlig latt bassen innta "gulvposisjonen", fundamentet gitaren bygger på, men Butler er dyktig nok til å funkle teknisk samtidig som han fungerer som den rytmegitaristen Sabbath ikke har. Det kalles talent.
Children Of The Grave
Kolossale Children Of The Grave avslutter konserten i Telenor Arena denne kvelden. Vi har et lite håp om å få servert mer før det er slutt men tyvsjekking på nettet tidligere på dagen indikerer at dette er siste låt før ekstranumrene. Children.... er en av få låter fremført av samtlige Sabbath-lineups gjennom årene. Det tyder jo på at bandet selv innser hvilken kongelåt dette er. Teksten er sterkt krigskritisk, med hensikt skrevet som en protest mot den pågående Vietnamkrigen tilbake i 1970. Geezer Butler har ikke fått kreditten han skal ha som tekstforfatter, i det store og hele er Sabbaths tekster langt mer samfunnsengasjerte enn hva vanlig er for genren. Kiss vil vi ikke en gang nevne i samme åndedrag.
Encore:
Paranoid
Vi blir avspist med ett ekstranummer - kom an Ozzy, du hadde greid et par låter til! - men så lenge dette er Paranoid får det være tilgitt. Queensrÿche i Folken i oktober gadd ikke levere en eneste ekstralåt, det er jo skandaløst! Nå, men innledningen med åpningsriffet til Sabbath Bloody Sabbath er en artig vri på gruppas største schläger. Det er tendenser til allsang i hallen, Paranoid har dette merkelige ved seg at den aldri blir slitt og utbrukt. Et sikkert tegn på en sann klassiker. Karene gir full gass og vel så det på svanesangen, det er vel så at de innerst inne er kjent med at dette kan være siste gang de er på veien. Ozzy, Tony og Geezer er i midten av sekstiårene alle sammen og som nevnt tidligere: et hardt liv setter spor. Men la det være sagt: den som etterlater seg en slik arv som disse tre har ikke levd forgjeves. Nu hvil dere gutter og takk for innsatsen, i hvert fall fram til neste konsert i Amsterdam 28. november!
Under The Sun
Etter å ha vært lettere starstruck under de første to låtene begynner vi å summe oss tilstrekkelig til å ta bandet i nærmere øyensyn. Karene er forbløffende diskret antrukket i sort casual og kunne for den del glidd ubemerket inn i et hvilket som helst styremøte. Clufetos skiller seg ut med sine tatoveringer og Fred Flintstone-look, ellers er det blasert eleganse i frontlinja. Ikke mange gitarister slipper unna med navnet sitt brodert i kjempebokstaver på gitarselen men en musiker av Iommis format har lov til det. Under The Sun er muligens Sabbaths mest anarkistiske låt og ved siden av Snowblind det vi får høre fra bandets fjerde skive Volume 4. "I just believe in myself 'cause noone else is true!" Ozzy er selvsikker som aldri før; dette prinsippet har han fulgt nøye.
 |
| Mondène modne herrer |
Snowblind
I 1972 stod Black Sabbath solid på felgen etter tre år på fylla. Sitat Iommi: - Vi var fire enkle arbeiderklassegutter fra en av de fattigste byene i England, sendt ut i verden på første klasse....Vi gikk helt bananas! Sprit og ødelagte hotellrom var nå èn ting, verre var kanskje kokainavhengigheten alle fire medlemmene slet med i større eller mindre grad. - I would say that even worse than the booze was our addiction to coke - which we sniffed, we never shot up! Iommis refleksjoner i ettertid kan sammenlignes med Bill Clintons I did not have sex with that woman! men faktum er at Snowblind beskriver den tiltagende håpløsheten og forfallet i gruppa på en sår og ettertenksom måte. Helt klart en av Butlers sterkeste tekster og merkelig nok leverte gruppa som forventet både på Volume 4 og spesielt etterfølgeren Sabbath Bloody Sabbath. Det må ha kostet mer enn det smakte.
Age Of Reason
Ozzy er en vandrende selvmotsigelse. Hvordan kan det ha seg at han med rette regnes som en av de beste frontmennene i bransjen? Han kan ikke synge, har en forferdelig diksjon, er fysisk sett nesten vrak etter årevis med børst og dop og skulle etter alle legejournaler for lengst vært under torva. Dagens unge kjenner ham best som tøffelhelt på TV og det ryktes at kona Sharon er Black Sabbaths egentlige ryggrad. Rockens svar på Tante Sofie har holdt Ozzy i ørene siden 1982 og sies å være den eneste personen Tony Iommi virkelig frykter. Mens jeg funderer på dette holder selvsamme Ozzy hele Telenor Arena i sin hule venstrehånd, høyrehånda klamrer seg til mikrofonstativet og forhindrer ham fra å falle sammen. Vi bøyer oss dypt, John Michael Osbourne, hva du ellers måtte mangle har du dette udefinerbare i deg som betyr suksess! Age Of Reason er ny av året og gjør seg slett ikke bort i et sett som faktisk inneholder en del låter fra nyutgitte "13". Tor Gunnar har allerede handlet inn plata, det blir vel til at jeg gjør det samme.
 |
| The Osbournes. |
Black Sabbath
Tritonusintervallet var kjent i middelalderen som diabolus in musica: det forbudte tretonersintervallet med ters og septim i akkorden som visstnok skulle lokke hinmannen fram fra dypet. I moderne tid har Black Sabbath udødeliggjort begrepet med G - C# som det bærende elementet i Black Sabbath. Fremdeles er versjonen med Dio på Live Evil den beste etter mitt beskjedne skjønn men bevares: det er mye knask å hente i kveld også fra denne kvintessensielle Sabbathlåta. Bandet legger seg opp til studioversjonen i en nesten forbløffende grad. Ozzy synger falskt til og med på de samme stedene. Vi får ikke Live Evils fete akustiske gitarintro men Iommi og Butlers samspill på siste tredjedel er verdt inngangsbilletten alene. Hvordan er det mulig for èn gitar og èn bass å lage en slik lydvegg? Brutalt!
 |
| Detunet gitar kreves! |
Behind The Wall Of Sleep
Hovedtyngden av kveldens sett er lagt på de tre første albumene Black Sabbath, Paranoid og Master Of Reality. Vel og bra men vi hadde meget vel hørt noe fra de senere Sabbath Bloody Sabbath og Sabotage, mer om dette nedenfor. Når det er sagt, har vi et hyggelig gjenhør med Behind The Wall Of Sleep som er en av de sterkere komposisjonene på debutalbumet. I dag virker det utrolig at plata ble spilt inn på to dager og kostet mindre enn seks hundre pund å lage. Det hadde imidlertid sin naturlige forklaring: gruppa hadde minimalt med penger og måtte gjøre seg fort ferdige. Derav den rå og upolerte lyden: albumet er spilt inn live i studio stort sett på første take og med få overdubs. At det likevel har tålt tidens tann så godt skyldes selvsagt den høye kvaliteten på låtmaterialet.
N.I.B.
Utallige forslag på hva N.I.B. egentlig står for er lansert opp gjennom årene. Nærmest kom kanskje tributealbumet Nativity In Black, utgitt i 1994, med tolkninger av Sabbathklassikere fra mange forskjellige notabiliteter. I følge gruppa selv er N.I.B. simpelthen et kallenavn på originaltrommis Wards bart, a pen-nib moustache som Geezer Butler uttrykte det. Låta introduseres med Bassically, Butlers berømte wah-wah-solo, for sin tid en svært uvanlig effekt. Hovedriffet i N.I.B. er blant Sabbaths beste der noe av kruttet skyldes at bassen følger gitaren som en skygge. Så enkelt kan det være.
End Of The Beginning
Nok en ny låt og joda, slett ikke verst! Dyster og tung musikk slik vi liker det, særlig er samspillet bass-gitar anbefalelsesverdig. Butlers bassriffs i midtpartiet hever låta ytterligere. Nok et bevis på at Black Sabbath er som gammel vin av beste kvalitet: de taper seg ikke med årene. Fullt godkjent.
Fairies Wear Boots
Det er opplest og vedtatt at Paranoid er Black Sabbaths beste album men det er med all due respect ikke sant. Joda, albumet inneholder War Pigs, Iron Man og tittelkuttet men utover det er det variabel kvalitet på materialet. Fairies Wear Boots er grei nok men heller ikke mer. Kan vi være freidige nok å foreslå å skifte den ut med noe fra Sabbath Bloody Sabbath eller Sabotage på resten av turnèen? De nevnte kongealbum er uforståelig nok utelatt fra setlista - rett og slett utilgivelig. De står fremdeles som noe av det beste som er skrevet innen rocken. Kan det ligge noen ukjente kontraktsbetingelser til grunn her?
Rat Salad
Iommi kjører noen licks i starten før han bukker seg ut til høyre og overlater scenen til Bill Wards erstatter bak bøttene: Tommy Clufetos. I originalversjon er Rat Salad en heller uinteressant filler på klassiske Paranoid, antagelig inkludert for å bringe et heller kort album opp i en noenlunde anstendig varighet. I kveld et nødvendig avbrekk for å gi Ozzy den pausen han trenger for å stå løpet ut. Med sitt hår, skjegg og semittiske utseende er Clufetos ikke ulik en ung Yassir Arafat - men det er nok tvilsomt om den avdøde palestinske lederen noen gang opptrådte offentlig i bar overkropp. Det får være som det vil med det. Mannen kan i hvert fall traktere slagverket og de doble basstrommene sørger for ekstra trøkk i en komposisjon oversett av de fleste utenom die-hardsene.
 |
| - A one, a two...... |
Clufetos gjør seg ferdig og Ozzy kommer tassende inn på scenen igjen med partners in strings: Butler og Iommi, hakk i hæl. Iommi drar kisteriffet som innleder Iron Man og hallen rister av vellyd. Når det gjelder Anthony Frank Iommi: hva skal vi si om denne mannen som ikke alt er sagt? Han er en av de mest respekterte nålevende musikere uansett sjanger og har inspirert hver eneste metallurg siden 1970. Uten overdrivelse: absolutt alle. Problemet er nær sagt at Iommi laget det som var å lage av fete riff på syttitallet, alle som kom etter har i det store og hele hatt skissen foran seg å jobbe etter. Han holdt Black Sabbath oppegående i de vanskelige årene fra 1983 fram til gjenforeningen i 1997 og skrev fremragende musikk sammen med så forskjellige personligheter som Ian Gillan, Tony Martin og Ronnie James Dio. Bladet Metal Hammer satte Iommi aller øverst i deres kåring av store rockgitarister, foran legender som Slash og Jimmy Page, med begrunnelsen "...in the end, there is no way to deny that Tony Iommi is THE fucking man!". Sir, we salute you!
 |
| The man. |
God Is Dead?
Det er greit at spørsmålet stilles så får man i det minste svart: Gud lever i aller beste velgående. Skal man dømme etter Iommis krusifiks rundt halsen og korsene på gitarhalsen og scenemonitorene tyder mye på at der Riffmeister har kommet til samme konklusjon selv. God Is Dead? er nok den sterkeste låta på årets nye plate "13": umiskjennelig Sabbathsk med nifs, mollpreget gravstemning tilsvarende det vi finner på Black Sabbath, The Sign Of The Southern Cross, Disturbing The Priest, When Death Calls og Virtual Death. Ingen gjør dette bedre enn Black Sabbath. Band som Paradise Lost og Cathedral blir veike kopier i forhold.
Dirty Women
Tøvete, halvpornografiske filmsnutter i bakgrunnen som liksom skal illustrere låttittelen skygger heldigvis ikke for det faktum at Geezer Butler er en bauta av en bassist. Han er en av meget få på sitt instrument som umiddelbart gjenkjennes på stil og sound (Lemmy og Steve Harris er de to andre). Dirty Women er höjdaren på ellers nokså bleke Technical Ecstacy fra 1976. Solopartiet i midten er groovy som bare det og Butler briljerer bak Iommis lead. Med en gitarist som Iommi i rekkene ville de aller fleste band naturlig latt bassen innta "gulvposisjonen", fundamentet gitaren bygger på, men Butler er dyktig nok til å funkle teknisk samtidig som han fungerer som den rytmegitaristen Sabbath ikke har. Det kalles talent.
 |
| One man and his bass. |
Children Of The Grave
Kolossale Children Of The Grave avslutter konserten i Telenor Arena denne kvelden. Vi har et lite håp om å få servert mer før det er slutt men tyvsjekking på nettet tidligere på dagen indikerer at dette er siste låt før ekstranumrene. Children.... er en av få låter fremført av samtlige Sabbath-lineups gjennom årene. Det tyder jo på at bandet selv innser hvilken kongelåt dette er. Teksten er sterkt krigskritisk, med hensikt skrevet som en protest mot den pågående Vietnamkrigen tilbake i 1970. Geezer Butler har ikke fått kreditten han skal ha som tekstforfatter, i det store og hele er Sabbaths tekster langt mer samfunnsengasjerte enn hva vanlig er for genren. Kiss vil vi ikke en gang nevne i samme åndedrag.
Encore:
Paranoid
Vi blir avspist med ett ekstranummer - kom an Ozzy, du hadde greid et par låter til! - men så lenge dette er Paranoid får det være tilgitt. Queensrÿche i Folken i oktober gadd ikke levere en eneste ekstralåt, det er jo skandaløst! Nå, men innledningen med åpningsriffet til Sabbath Bloody Sabbath er en artig vri på gruppas største schläger. Det er tendenser til allsang i hallen, Paranoid har dette merkelige ved seg at den aldri blir slitt og utbrukt. Et sikkert tegn på en sann klassiker. Karene gir full gass og vel så det på svanesangen, det er vel så at de innerst inne er kjent med at dette kan være siste gang de er på veien. Ozzy, Tony og Geezer er i midten av sekstiårene alle sammen og som nevnt tidligere: et hardt liv setter spor. Men la det være sagt: den som etterlater seg en slik arv som disse tre har ikke levd forgjeves. Nu hvil dere gutter og takk for innsatsen, i hvert fall fram til neste konsert i Amsterdam 28. november!
