Årets turgasmer

Eg er som vel du veit ein fjellets mann......

Aasmund Olavsson Vinje (1818 - 1870)

Nyttårsaften, årets siste dag. Det er på tide med en oppsummering av utskeielsene i 2011. Vel å merke de utendørs. Listen under skulle uten diskusjon ha vært mye lengre men vi får si oss fornøyde med de turene det ble tid til. Hva er det ordtaket sier? Kvalitet foran kvantitet. Det er forsåvidt også mitt livsmotto.

Alle turene huskes som fremragende opplevelser men Hallingskarvet sammen med Sveinung står igjen som begivenheten i 2011. Et elleve år gammelt spøkelse ble kastet på dør samtidig som en av Fjell-Norges gjeveste skalper ble plassert på peishylla. Eller var det i beltet? Samma det. Her er lista for de nysgjerrige.

Nye bestigninger:

Nr.	Navn	Dato	Høyde (m.o.h.)	Kommentar
1	Østre Hallingskarvet	04.sep	1905	Hallingskarvet på langs. Oppholdsvær, skodde.
2	Hellevassfonni	03.sep	1885	Hallingskarvet på langs. Regn, skodde.
3	Prestholtskarvet	04.sep	1859	Hallingskarvet på langs. Øsregn, skodde.
4	Solfonntaggen	13.aug	1674	To bestigninger, oppgang i juli, fjellsporttur i august. Skodde første gang, pent vær andre gang.
5	S for Sandfloeggi	10.jul	1671	Tur med Torgrim. Regn og skodde.
6	Kvessenutmassivet	24.jul	1655	Dagstur fra Sandnes. Regnbyger, sikt.
7	Svartenuten	13.aug	1606	To bestigninger, oppgang i juli, fjellsporttur i august. Skodde første gang, pent vær andre gang.
8	Store Finsenuten	02.sep	1599	Hallingskarvet på langs. Regnbyger, sikt.
9	Brattefjell	06.aug	1540	Seljords kommunetopp. Pent vær.
10	Odlandsnosa	17.sep	1480	Dagstur fra Sandnes. Snø i lufta, sikt.
11	Midnuten	26.mar	1463	Skitur med fjellsportgruppa i mars. Opphold, overskyet.
12	Lysekammen	01.okt	1304	Fremragende vær!
13	Hilleknuten	25.sep	1210	Dagstur fra Ganddal, Skodde, vått.
14	Grubba	25.sep	1184	Samme tur som Hilleknuten.
15	Fyljomstaulnuten	06.aug	1169	Bonustopp på vei tilbake fra Brattefjell.
16	Gryteheia	20.aug	861	Søndagstur, pent vær. Fant en del molter underveis.
17	Skibufjellet	20.aug	841	Samme tur som Gryteheia.
18	Storafjellet	18.jun	822	Søndagstur i regn og vind, sikt.
19	Rambjørknuten	18.jun	812	Samme tur som Storafjellet.
20	Reinaknuten	20.jul	787	Ettermiddagstur etter jobb. Pent vær.
21	Heiahornet	25.jun	774	Ettermiddagstur etter jobb. Øsregn, sikt.
22	Ternefjellet	20.jul	772	Samme tur som Reinaknuten.
23	Revafjellet	27.sep	731	Dagstur i tidsklemma. OK vær, bedre utsikt.
24	Krossen	20.jul	718	Samme tur som Reinaknuten.
25	Tibergfjellet	20.jul	709	Samme tur som Reinaknuten.

Noen gjenbestigninger ble det også plass til:

Nr.	Navn	Dato	Høyde (m.o.h.)	Kommentar
1	Folarskardnuten	03.sep	1933	Høyest sør for Jotunheimen. Været? Ikke spør!
2	Sandfloeggi	14.aug	1721	Fjellsporttur i august. Ræva vær!
3	Blåbergnuten	26.mar	1585	Fjellsporttur i mars. Flott føre, utsikt of value!
4	Bynuten	31.des	671	Vintertur nyttårsaften. Vind og snøføyke.
5	Fitjanuten	30.des	476	Comeback i desember. Jærens beste utkikkspunkt!

Beste vær: Lysekammen i oktober. Punktum. Indian summer, 20 grader, skyfritt, ikke et vindpust på albuen. Det går år mellom slike stunder.

Verste vær:  Ja, hvor skal vi begynne? 2011 går ikke over i historien som det store turåret. Nedbøren har vært en trofast følgesvenn. Spørs likevel om ikke Prestholtskarvet 4. september tar prisen. Et aldeles praktfullt møkkavær: stiv kuling, to varmegrader, piskende regn i overgangen til sludd, 15 meter sikt. Margkalde, klissvåte gjennom Gore-texen, slitne og sultne. Karakterbygging med andre ord.

Skumleste øyeblikk: Nedgangen til Folarskardet midtveis på Hallingskarvet. Elendig vær (igjen), stupbratt, glatt, verkende skuldre, ingen sikt og ute av kurs. Der og da ble det ikke slått mange vitser kan jeg love.

Beste turfølge: Stort sett går jeg alene. Noe av det mest utrivelige som finnes er motvillige, umotiverte og gretne folk på tur. Derfor er det nesten alltid spesielt inviterte som utgjør følget de gangene jeg ikke går solo. Ekstra hyggelig da å kunne gi et håndslag til alle som har vært med på tur i år: dere har vært suverene! Ikke en klage eller et vondt ord, bare glade oppsyn uansett vær. Sånn skal det være! Takk til Sveinung H., morbror, mor, Torgrim, Svein Atle, Terje, Hilde Louise, Svein, Paul Ivar, Mari, May Kristin, Anne Jorunn og en eller to til jeg har glemt navnet til i farten.

Hva nå? Nyttårsforsetter skal man være forsiktige med. Men det er to fjell som skal bestiges kommende år. Alt utenom blir en tilleggsbonus:

1. Vassfjøra 1633 m.o.h. Ulviks stolthet. To mislykkede forsøk i 2000 og 2001. Tredje gang er det ikke snakk om å gi seg!

2. Hardangerjøkulen 1863 m.o.h. Hordalands høyeste punkt. Var på Jøkulhytta i 2000, én fattig kilometer unna toppunktet. Null sikt og laber stemning i følget satte det siste fremstøtet på vent. Tolv års ventetid er lenge nok. Det blir et nytt forsøk i mai.

Utover disse to blir det garantert en liten bukett andre kremtopper. Lista to do er lengre enn jeg kan regne med å raske over i løpet av et liv. Vi gleder oss!

Godt nyttår til alle!

Veis ende

The king is dead. Long live the king.

Engelsk slogan


For fem dager siden kom bekreftelsen alle bilinteresserte har ventet på i lang tid: Den svenske bilfabrikanten Saab er slått konkurs.

Som Saabist og Saab-eier er dette sørgelig nytt. Konkursen er for så vidt en bagatell sammenlignet med mye annet her i verden. Men det er et hederskronet firma som nå legger lokket på sin egen kiste. For svenskene må det være ekstra tungt å svelge. Ved siden av Volvo og Ericsson var Saab en av hjørnesteinsbedriftene i landet, en merkevare kjent over store deler av verden. Nå er merket historie på linje med Austin, Pontiac, Rover, Simca og Trabant. I Trollhättan mister 3500 ansatte jobbene sine. Nei, dette er ikke morsomt.

Vi hedrer Saabs minne med en liten kavalkade fra starten rett etter krigen til styrten i 2011. Mange nordmenn har kjørt rundt i disse litt spesielle svenskebilene med et forhold til både merket og Trollhättan som resultat. Her er nekrologen, vi bøyer hodet:

Saab (akronym for Svenska Aeroplan Aktie Bolaget) startet som flyprodusent i 1937. Etter andre verdenskrig måtte man finne andre måter å tjene penger på ettersom den globale flyproduksjonen var altfor stor. Man så til Tyskland og deres suksess med VW-bobla. Dyktige ingeniører hadde landet nok av, dertil en industri som ikke var ødelagt av krigshandlinger. Ut av samlebåndet rullet så i 1947 en morsom liten bil med totaktsmotor, kidnapperdører og et meget spesielt design inspirert av konsernets flyproduksjon. Saab 92 var enkel og rimelig, blant annet hadde den ikke bagasjeromsluke, men den nøt en viss suksess likevel. Ikke uten grunn ble den sett på som Skandinavias folkevogn og sammenlignet med Citroën 2CV.

Ur-Saaben.

I løpet av femtiårene utviklet Saab modellene 93 og 96 på basis av prototypen 92. Med gradvis sterkere motorer, forhjulsdrift og frihjul fikk bilene godt rykte for framkommelighet og Erik Carlsson oppnådde gode resultater i rallykjøring nettopp med en standard Saab 96. Totaktsmotoren var enerådende fram til 1968, den krevde manuell tilsetning av olje i bensinen, og synet, lyden og ikke minst lukten av en putrende totakter får den dag i dag fram smilet hos entusiastene. Av gode grunner gikk Saab 96 under tilnavnet "Oljetrompeten". Et navn den bærer med rette. 

                       '64 Saab 96. Oljetrompet, sambaorkester - navnet skjemmer ingen.

Her nevner vi i forbifarten at min far kjøper sin første Saab i 1967. Nettopp en modell som på bildet over. En tre år gammel brukt 96 til datidens stive pris av kroner 10 000. Men far var og er en framsynt mann. 96-en er i daglig bruk fram til 1994 og i familiens eie til 2008 da den støvbelagt og avskiltet blir solgt til en entusiast på Evje. Ikke uten kvaler. Undertegnede var mellommann og så kjøperen an før det ble noen handel. Pussig nok ble salgsprisen også denne gangen 10 000 kroner. Vi velger å tro at den kjære gamle kaffekjelen har fått en verdig alderdom i Setesdalen.

I 1968 introduserte Saab en V4 firetaktsmotor. Tiden hadde løpt fra totaktsteknologien og med introduksjonen av Saab 99 året etter fikk selskapet et nytt løft inn mot syttitallet. 99 var selskapets første modell i familieklassen og dertil moderne og tidsriktig. Renomméet som "vinterbilen" ble heller ikke svekket av nyvinningen. Forhjulsdrift og gunstig tyngdepunkt gjorde Saab 99 ypperlig egnet på vinterføre. Med denne modellen ble Saab en alvorlig konkurrent til Volvo på salgsstatistikkene.

                                                                 Saab 99

For øvrig handler far nok en Saab i 1974. En rød Saab 95, stasjonsvognutgaven av 96 med langfront og V4-motor. Dette blir familiens nye nr. 1-bil i årene framover.

I 1978 avløste den nye Saab 900 99 som fabrikkens flaggskip. Samtidig ble turbomotoren introdusert.  Turboteknikken kom akkurat i det rette øyeblikk. Saab slet med sviktende salg mot slutten av syttitallet grunnet dårlig lønnsomhet og liten vilje til å satse nytt. Men når det gjaldt turbomotorer var Saabs ingeniører til de grader i frontlinjen at "Saab Turbo" ble et begrep i bransjen. Første halvdel av åttiårene ble Saabs beste periode med god lønnsomhet, innovativ teknologi og populære modeller. Selskapet kunne nå ta sjansen på å albue seg inn i det såkalte premiumsegmentet med den nyutviklede storbilen Saab 9000, lansert 1984 i et samarbeid med italienske Lancia.

                               Første generasjon Saab 900 - en konkurrent til Volvo 240.

                                  Grombilen 9000. Audi og BMW ble naturlige rivaler.

I denne perioden må vi ikke glemme Saab 900 Cabriolet som ble en salgsmessig home run. Modellen solgte svært godt på det viktige amerikanske markedet. Og i 1984 kjøper di hima sin tredje Saab, en grønn 99 nesten identisk med bilen på bildet litt lenger oppe. En digresjon: dette blir bilen Else og jeg øver med fram mot førerkortet.

Likevel:  fra slutten av åttitallet gikk det nedover med Saab. Særlig etter at det amerikanske kjempekonsernet GM kjøpte selskapet i 1990. Merkets kvalitet og sjarmerende særtrekk til tross: for få kjøpte bilene. Saab hadde opparbeidet seg et visst "akademisk" image: kjørt av leger, advokater, lektorer og ingeniører. Forfatteren John Crace har beskrevet Saab-eieren som en kreativ kunstnertype i ledende stilling med store briller, særegen hårfrisyre og avmålt distanse til BMW. Som vår lokale forhandler bemerket i et fortrolig øyeblikk: antallet arkitekter og doktorer i samfunnet er dessverre ganske begrenset. Dertil kom en heller stiv prissetting. Den totalrenoverte 900-modellen som kom i 1994, for øvrig tegnet av nordmannen Einar Hareide, var en vinn-eller-forsvinn modell for Saab. Hareide hadde gjort jobben sin viste det seg. Den nye Saab 900 solgte godt, ble et ganske vanlig syn på veiene og konkursspøkelset trakk seg tilbake for en tid. Di hima - jeg refererer stadig til dem - kjøpte også et eksemplar i 1994, sin fjerde og siste Saab. Den har vist seg som en pålitelig familiebil og er fremdeles i daglig bruk.

                                                         En typisk Saab-eier.

I 1997 gjorde Saab sitt siste tekniske kjempeløft. Etter flere facelifts ble 9000 pensjonert og inn på banen kom den helt nydesignede Saab 9-5. Dette var en bil helt i toppsjiktet og en seriøs utfordrer i Audi- og BMW-segmentet hva sikkerhet og tekniske nyvinninger angår. Til dette kom et usedvanlig vellykket design. Jeg lå nesegrus fra første dag og visste med det samme at dette ville bli min gris når tiden kom. Den kom i 2006: etter intense diskusjoner på kammerset gav Kristin etter og vi handlet bil etter mitt hjerte: en Saab 9-5 1,9 TiD sedan. Balenoen vi på det tidspunktet rullet rundt i kunne aldri bli noe annet enn en parentes i forhold. Kristin hadde sine innvendinger: bilen var da dyr nok, grillen veldig spesiell og var ikke Saab egentlig et litt rart merke, mest for de spesielt interesserte? Nettopp! Fordommene ble feid til side av mer vektige argumenter og de siste fem årene har drømmebilen holdt hus i garasjen på Ganddal. Kristin har da også fått et annet syn på bilen etter å ha kjørt den selv. 9-5 blir værende hos oss i mange år til.

Den siste mohikaner.

Men med denne modellen hadde Saab gjort sitt i bilverdenen. Det årlige salget på 2000-tallet utgjorde mellom 80 000 og 120 000 biler på verdensbasis, et altfor lite kvantum til å tjene penger. Med ett enslig unntak har merket gått med underskudd hvert eneste år siden GM overtok. Introduksjonen av Saab 9-3 sedan i 2002, en videreføring av 900 og 9-3 kombi, var ikke nok til å få til løftet og hente inn det tapte salget. Gjeldsbyrden økte for hvert år og i 2009 var konkursen øyensynlig ikke til å unngå. I aller siste minutt tryllet Victor Müller i Spyker Cars Ltd fram nok kontanter til å kjøpe merket, slå døra igjen foran nesa på kemneren og få produksjonen i gang for en tid. De siste to årene er Saab holdt kunstig i live med Müllers personlige formue og noen tvilsomme pengeoverføringer ingen riktig kjenner opphavet til. Den nye Saab 9-5, lansert i 2010 og for øvrig en fabelaktig flott bil, kom for sent og var altfor dyr til å kunne gjøre noen forskjell. Tallenes tale er begredelig lesning: Saab solgte bare 31 700 biler i 2010 og i 2011 har produksjonen stort sett stått stille. Med milliardgjeld, null kredittverdighet, forhandlere som gir opp merket og en ikke-eksisterende kundekrets måtte Saab gå den tunge veien til skifteretten 19. desember 2011. 

Avgjørelsen var uunngåelig og særdeles trist. Victor Müller er i dag en ruinert og slagen mann. Mange mennesker i Trollhättan står uten arbeid. Forhandlere over hele Europa har mistet et viktig bilmerke. Volvo til tross: Sverige og svensk bilindustri er ikke det samme uten Saab. 

Krisetider

- Den grådige mangler alt.

Publilius Syrus, frigitt romersk slave 1. århundre f.Kr.


I dag er det en uke til jul og sedvanen tro er Norge i krise. Dette året er det smørmangel som truer fedrelandet. "Advent" og "krise" er etter hvert blitt synonymer. Hamstring er blitt folkesport i nestekjærlighetens høytid. I fjor gikk vi av skaftet for pinnekjøtt: lagrene kunne muligens tømmes før jul! Året før var det svikt i ribbetilførselen. Og året før der opplevde vi en kjedelig manko på egg. Hønene gikk til streik i desember. Eller var det Prior? Ikke for det, andre land har også sitt å stri med. President Assad i Syria er i god gang med å slakte ned sin egen befolkning. Hellas er på vei ned i et bunnløst gjeldssluk. I Spania er over førti prosent av ungdommen uten arbeid. Men smørkrisen i Norge er alvorlig. Det gjelder jo julekosen!

Vi smaker litt på ordet. Smørkrise. Et medieskapt begrep, på linje med askefast, lavkarbo, børsvinner og rentefest. Det media hausser opp blir viktig, uansett hvor ubetydelig det egentlig er. Smørkrise? Nå, så klarer vi oss med margarin en tid framover. Eller uten om så er. Den jevne norske 40-åring veier i dag ni kilo mer enn 40-åringene i 1981. Et magrere kosthold skulle man tro er utelukkende av det gode.

Så enkelt er det dessverre ikke. Når propagandaen tutes ut dag og natt, siger budskapet etter hvert inn. Smørkrise, fettnød, varemangel.... Man skulle tro vi befinner oss i Polen under unntakstilstanden tidlig på åttitallet. Lavkarbomanien gjør situasjonen enda mer dramatisk. Nå som brød, havregryn og andre karbohydratrike matvarer er frakjent enhver verdi som menneskeføde har vi jo faktisk et problem! Hva skal vi gjøre uten bacon, skinke, smør og andre fettprodukter? Dagbladet har ikke den umiddelbare løsningen. Det har derimot Finn.no.

For når fettnøden er stor er griskheten større. I krisetider har profitørene sin store stund. Et smørsøk på Finn i dag, 17. desember, gir 533 treff på varen. Hyggelige mennesker fra alle kanter av landet deler villig av sin overflod - mot en liten avgift selvsagt. Vi screener gjennom en del annonser. Det ser ut til at kiloprisene på svartebørsen jevnt over ligger rundt 1000 kroner. En av verstingene er en kar fra Trondheim som selger deg en 600 grams margarinpakke for 1800 kroner. Helt uåpnet, venter på deg.... Under overskriften "Soft Flora smør". Margarin solgt som smør til 3000 kroner kiloet - skal vi kalle det tuskhandel, kamerat?

I begynnelsen trodde jeg annonsene var ment for spøk. Morsomme mennesker som slår en vits i en latterlig situasjon. Men nei, i følge Bergens Tidende er dette seriøse greier. De intervjuer Stian på 18 som har landet en anselig bunke kontanter takket være morens smørpakker hjemme i Loddefjord. Folk e' desperatæ! Kiloprisen på 5000 kroner (møkke pænger ja, men tænk på ka du får) holder på å dekke inn kjøpet av russebilen og vel så det. Fætt e' fætt! er Stian og kompisenes nye motto.

Vi legger ved en lenke til en av annonsene her så ingen skal tro jeg farer med tøv. Skulle noen uten vett og forstand bli fristet til handel garanterer jeg ikke for pakkens innhold. 

http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=32310453

Men det stopper ikke der. Oppfinnsomme sjeler ser sjansen til å tjene penger på restene i kjøleskapet. Hvis noen for seks måneder siden hadde sagt at vanlige mennesker kom til å selge åpnede smørpakker med brødsmuler og leverposteirester til ågerpriser på internett ville vi diskrét anmodet vedkommende om å søke legehjelp. Men nå skjer det - i 2011. Her har vi et av auksjonsobjektene, for øvrig fra Oslo denne gangen. Pent brukt til litt matlaging, det er gode 100 gram igjen. Budene starter på 100 kroner - noen høyere?

                                                            Dagens røverkjøp.

Det gjenstår bare ett spørsmål: når får vi se det første skrapte smørbegeret gå til blodpris? Situasjonen minner sterkt om den kjente og nær sagt kjære Nigeriaspammen. Man slenger ut snøret med en fantastisk historie om rikdom og penger, venter på den ene av tusen mottakere som svelger agnet, og så er det bare å sveive inn så lenge det går. Tankegangen bak smørhysteriet er den samme, bare at her står folk i kø for å gi deg penger. Psykologi må være et meget interessant fagfelt.

Jeg skal avholde meg fra ytterligere kommentarer. Bare nevne at her i huset blir det verken kjøp eller salg av smør. Og den for tiden så nedvurderte havregrynsposen i skapet beholder vi til eget bruk. Men du skal få en porsjon med melk og syltetøy om du kommer innom - gratis, til og med.

Glanset lykke

- Jeg kan unnvære alt, unntatt luksus.

Oscar Wilde (1854 - 1900)


Lykken kan ikke kjøpes for penger sies det. Det er en diger løgn. Det kan den så absolutt og den er til salgs hos din nærmeste bladforhandler.

For beskjedne 79,90 kan du kjøpe deg draget og sjarm, stil og suksess. Dine guider til et bedre liv på alle måter er stablet oppå hverandre i Narvesens reoler. Bare å velge og vrake. Så hva venter du på? Følg oss på et uforpliktende streif gjennom nestekjærligheten i papirform - nå til kampanjepris.

Først og fremst: Cash. Uten penger stiller man bakerst i hvilken kø det måtte være. Men hjelpen er nær: Skaff deg frynsegoder roper Finansavisen. Det er snart lønnsforhandlinger og da gjelder det å kjenne sine rettigheter. Her får alt du trenger å vite før møtet med sjefen. Slik får DU mer for pengene er Dagbladets velkjente triks i tider med fallende opplag, så også i dag. Bli rik - fort! Kapital forteller deg hvordan. Trygve Hegnar kjører tilfeldigvis også et abonnementstilbud du ikke kan gå glipp av i samme nummer. Pensjonen kan bli en gullgruve - men se opp for fellene: Dine Penger lever opp til navnet. Vinnerne på børsen: Dagens Næringsliv er din venn når det gjelder pengeplasseringer. Aldri en dag uten.

Med ferske penger på bok, en relevant aksjeportefølje og et nytt økonomisk fundament er vi inne i varmen. I et byks er vi framme ved det som betyr noe i ethvert menneskes liv: Draget, sex og tenning. Markedet er umettelig, tilbudene uten ende. Hvor skal vi begynne? Reolen "Mote" ser ut til å være et bra sted. Costume starter ganske beskjedent: Slik blir du kveldens vakreste. Ingen dårlig åpning. Alt For Damene følger opp: Bli festens dronning. Henne har en annen vri: Slik blir du strålende vakker. KK vil fortelle deg en hemmelighet: Dette mener han egentlig om håret ditt.  Shape Up: Få drømmekroppen! Costume igjen: Fantastiske festfrisyrer! Aktiv Trening viser tenner: Tygg deg frisk, sterk og slank. Søvn er viktig: Sov dig smuk og sund (Euroman). Elle fører damene videre inn i ballsalen: Norges mest SEXY mann. Vi har en vinner. Ikke undertegnede?? Stella har velmente råd: Unngå flørtefella på jobb. Vanskelig å unngå. Og Cosmopolitan utvikler det litt vanskelige temaet Bad boys: Derfor elsker du dem (Du vet du ikke burde!).

Med disse innledende øvelsene er vi klare for hard valuta. Cosmopolitan er frampå igjen: Hitta din LUST-faktor. Marie Claire demonstrerer hva raushet betyr: Hvorfor jeg inviterte min manns elskerinne til jul. Foreldre & Barn (!) viser progressive takter: Mødre får bedre orgasmer. Det skulle vært på syttitallet. Mag er utstudert tvetydige: Slik styler du den lille sorte. Jeg tror det betyr det du tror, men våget ikke å se etter. Woman: 10 tegn på at han er en SEXGUD. Cosmopolitan har nå virkelig fått opp dampen: KINKY SEX! Tell your inner good girl to get lost! Og i neste oppslag: Bigger, Better Pleasure: 5 Ways To Get Him, Um, Pumped. For ordens skyld: vi befinner oss fremdeles i motereolen på Narvesen, ikke på pornobar i København. Dersom noen skulle være i tvil.

I følge den kulørte pressen er kvinner opptatt av to ting: sex og fest. Trening, slanking og interiør er alternative sysler. Hva så med gutta? Nei, vi har ikke tjuvlest i bladene på øverste hylle. Det er nok å ta av i den "seriøse" delen av mannelitteraturen. Og menn er menn, opptatt av de enkle ting. Slik får du luktfri do (Båtmagasinet). Greit å ta med seg. Birkebeiner'n henvender seg til de spreke: Skismøringen du MÅ ha. Jakt og fiske er interesser de fleste ordentlige menn har felles. Jakt & Vapen gir oss 18 tips från erfarna grisjägare. Vi Menn er en sliten gammel traver og Spray deg til et bedre sexliv er heller tafatt sammenlignet med oppslagene i motereolen. FHM er derimot et av de nye og hippe magasinene for oss karer. Dama er utro, hva gjør du? Ikke godt å si, og det samme kan det være når vi leser neste oppslag: Lavkarbo! 10 sanne kannibalhistorier. Men Mann overgår alt: Slik føles det å kappe hodet av et menneske. Før ville vi kalt det sinnssykt men dette er et magasin for den moderne urbane mann.  Det er altså vi som ikke følger med i timen.

Lettere utmattet går vi videre til familiereolen og hjemlig idyll. Til Svigermor ødelegger livet mitt (Hjemmet), Det hendte meg (Norsk Ukeblad) og andre oppbyggelige historier fra virkeligheten. Se og Hør har svingt seg opp til å bli Nordens største ukeblad under mottoet "Vi gjør Norge gladere!". Ukens forside - Hun er fullstendig knust! viser hvorfor. Sladder, død og andres elendighet selger alltid. Allers kan ikke skilte med tilsvarende opplagstall men serverer oss Kakene du vil elske. Appetitten er det sjelden noe å si på her i gården, og dette ser da fristende ut. Selv gamle trauste Familien vil ha et ord med i laget: Julens vakreste blomster! Og skulle du være en av landets kryssordentusiaster får du alt du trenger i HobbyKryss: Nå 10 000 kroner i premier!

Etter å ha nytt din nye tilværelse med lettlivede kvinner og hippe venner på de hotteste steder er det gjerne en og annen reflektert sjel som søker den dypere meningen med livet. Ingen grunn til panikk, den finner du nemlig også på Narvesen. Under Alternativ er det hyllemetere med nødvendig informasjon.  Englene er alltid med oss! forkynner Michael i Magic Magasin. UFOene vil redde verden beroliger Det Ukjente. Embla kan se din aura og Jessica måler din åndelighet i Nara. Jeg er i grunnen i beit for mynt og har en lottokupong i neven. Hva blir neste ukes vinnertall? Treffsikre Lena fra Tana har svaret. Medium gir oss Bevis for tidligere liv og skriver entusiastisk om klarsynte Lisa som møter sin døde bestemor hver onsdag. Bladet har for øvrig også funnet en ny frelser: Sophie forteller: Jeg er Gud i menneskeham. Månedens høydepunkt er likevel skrømt i en barnehage på Notodden: Barnegråt fra fortiden. Kan du høre dem kalle?

Vi setter strek der. Blir vi ikke lykkelige etter dette kan ingen hjelpe oss. Og som sagt: alt er til nedsatt pris - så lenge det varer.

Return of the kings

- Oh, don't you ever, don't ever say die!

Never Say Die, Black Sabbath (1978)

Fra tid til annen skjer det ting som må betegnes som mirakler. Det har hendt at folk har hoppet ut av rullestolen. Jesus fikk Lasarus på fote igjen etter fire dager i graven. Liverpool vant Champions League-finalen i 2005 etter å ha ligget under 0-3 ved pause. Og nå skal originalbesetningen av Black Sabbath spille inn nytt album - 33 år siden sist - og dra ut på verdensturné. Deriblant til Koengen og Bergen 29. mai 2012.

Dette comebacket ligger tett opptil nevnte Lasarus. De fire kranglefantene og svirebrødrene fra Birmingham har legendestatus i populærmusikken. Ikke uten grunn. De fant opp tungrocken. OK, vi gir kredit til Led Zeppelin også, men det er et faktum at ingen hadde hørt et virkelig gitarriff før Tony Iommi gav jernet på debutplata "Black Sabbath" i 1970. Siden har rocken ikke vært den samme. Fram til 1978 gav gruppa ut åtte plater som alle er klassikere. Spesielt skivene til og med Sabotage (1975) hører hjemme i enhver platesamling. Påvirkningen de har hatt på heavy metal som sjanger kan vanskelig overvurderes.

       Black Sabbath i 1970. Fra venstre Geezer Butler, Tony Iommi, Bill Ward og Ozzy Osborne.

Årene tar imidlertid ut sin rett. Særlig når livsstilen hovedsaklig består av kokain, fyll og fest. Med et mulig unntak for Iommi, som fra 1975 lot musikken og ikke dopet styre livet, har resten av bandet levd som om hver dag var den siste. Egentlig er det fabelaktig godt gjort at karene fremdeles holder seg oppreist. Slik ser de ut i dag:

                     Black Sabbath i 2011. Sammenlign med bildet over - hvem er hvem?

Men nå skal vi ikke rote for mye i gamle synder. Black Sabbath er et av ytterst - ytterst - få band som påvirket samtlige grupper som fulgte etter i kjølvannet. Mange hevder at uten Black Sabbath ville tungrocken sette helt annerledes ut i dag. Det er en påstand jeg støtter. Børsten og tørsten gjorde dessverre sitt til at gruppa nærmest desintegrerte på slutten av syttitallet før samarbeidet med Ronnie James Dio gav et etterlengtet om enn kortvarig løft i første halvdel av åttiårene. Siden 1986 har Black Sabbath i realiteten vært Tony Iommis enmannsprosjekt der medlemmer har kommet og gått etter Iommis behag. Platene utgitt av de forskjellige konstellasjonene har holdt forbausende god kvalitet selv om stilen skiller seg merkbart fra syttitallets vintage-Sabbath. Iommi har hatt en særlig teft for å hente fram gode og ofte ukjente vokalister, samtidig som han selv sørger for signatur-riffene som setter det meste annet i skyggen.

Så i 1997 ble det en overraskende gjenforening med Mk I-besetningen. Partene begravde stridsøksa. Iommi og Ozzy omfavnet hverandre offentlig, Butler og Ward ble hentet fram fra skapet og børstet frie for støv, alle stridigheter var glemt. Resultatet ble en helt OK liveplate med den originale tittelen Reunion der det ble funnet plass til to nyskrevne låter. Men det ble med dette. Wards helseproblemer og Ozzys forpliktelser som soloartist gjorde at gruppa snart ble satt på hold, riktignok med alle mann på talefot denne gangen. Siden innledet Iommi og Butler et nytt samarbeid med ringreven Dio, og under navnet Heaven & Hell ble plata The Devil You Know sluppet i 2007. Verdensturnéen var allerede påbegynt da Dio til alt uhell fikk konstatert magekreft og døde etter et kort sykdomsforløp i fjor sommer, 67 år gammel. Fans over hele verden sørget, undertegnede ikke minst. Heaven & Hell skulle spille support for Iron Maiden i Bergen, billett var ordnet, og så kansellerer bandet hele turnéen. Det var det. Rest in peace Dio, det skulle ikke forunnes oss å høre din stemmeprakt eller Iommis monstrøse rifforama.

Inntil nå. Ny plate er annonsert, ny turné er spikret, alle hjerter gleder seg. At samarbeidet nok skyldes desperat pengenød og at gutta er blacke så det griner får vi se stort på. Billett ble handlet 24. november og med på lasset er de gamle røverne Johan, John Olav og Stein Magnar. Siden 2005 har vi selv hatt en årlig gjenforening på diverse konserter rundt om. Grupper som er beæret med vårt nærvær er Deep Purple, Iron Maiden, Rammstein, AC/DC og Judas Priest. Med all respekt for de nevnte dinosaurer: Black Sabbath går utenpå dem alle. Her snakker vi Legender med stor L.

                                                               Perleporten.

Dersom bandet holder seg i vertikalen og lar kranglingen være i et halvt år til. Man vet jo aldri. Det eneste som er sikkert med Black Sabbath er at Tony Iommi spiller gitar. Bare det er grunn god nok til å glede seg som guttunger. Dette kan bli the happening i 2012. 

Melankoli forbi

Konserter med Jan Eggum hører ikke til livets lyse stunder. Tvert imot. Visesangeren fra Bergen har gjort et levebrød av å levere auditiv sorg. Kvalitet så det holder, bevares, men ikke det du hører på rett etter Livin' La Vida Loca. Eggums musikk er den naturlige muzak i alle gravøl. Denne depresjonenes greve er aktuell med nytt trippelalbum. Kjærlighet & Ærlighet. 60 sanger Eggum - fem timer i moll - kan man komme gjennom slikt uten å ta skade? I forbindelse med slippet legger han reiseruta innom Sandnes. Og Cato er på hugget - dette må vi ha med oss! Tja, hvorfor ikke? Selvsagt slår jeg til. Hengeørene til tross, Eggum er slett ingen dårlig musiker. Et snev av selvironi kan også spores i mange av låtene og det er aldri en ulempe. Spesielt ikke fra en bergenser.

                                                                  Akk ja........

Men forberedelser er viktige før en slik påkjenning. Det gjelder å psyke seg ned på forhånd skal ikke kontrasten til det daglige bli for stor. Man lytter til Eggums backkatalog og Dimmu Borgirs "Alt lys er svunnet hen". Emo-kulturen sjekkes ut på Internett. Man leser klimapanelets årsrapport og Aftenbladets værmelding, pløyer Edgar Allan Poe og gransker domsord av profeten Jeremia. Det hjelper. To timer før konserten er sinnsstemningen preget av svart fortvilelse. Man ankommer kulturhuset i samme stemning som Napoleon under tilbaketoget fra Moskva. Hvis noen ler i kveld blir det i hvert fall ikke meg.

Og så viser det seg at mannen er morsom!? Det går én sang ut i konserten, det går to og Eggumen står der og serverer blødmer på løpende bånd. Han ser faktisk ut til å kose seg. Publikum er til og med i godt humør! Hva skal dette bety, har ikke fyren et rykte å ivareta? Jovisst. "Ryktet fortæller at du æ-ælsker me-eg..." skarres det fornøyd fra scenen over en ikke altfor sur gitar. Vår modne sidedame sukker henført og stirrer lystent  opp mot vår mann der framme. Vi håper i det lengste at dette er startvansker, et midlertidig feilskjær, og at stemningen snart vil dale som junior etter en hyrdestund. Langt ifra. "Eg trænger en å vååkne meæ..." - denne bergenske Tom Jones blunker frekt til rosene på første rad. Det vil vi tro, han som lander tjuefem år yngre damer og dertil ei som Kaia Huuse... Vi liker ikke å innrømme det men denne mann av Huuse har åpenbart noe å fare med når det gjelder kvinnetekke. Evig eies kun et dårlig rykte sies det, kan hemmeligheten ligge der?

                                       - Eg har en favorittnevrose - det e' hypokondri.....

Eggum er storform, drar den ene låta etter den andre, vitser og ler. Bandet følger opp. Bassisten bukter seg som en kobra, er fullstendig med i musikken. Karianne Arntzen er gjestevokalist på noen av sangene. Og publikum er med på notene. Cato og Kristin inkludert. Det nikkes og smiles i radene, man nynner med på refrengene. Det er ikke annet å gjøre enn å kaste alle fordommene over bord og nyte gladjazzen vi blir servert. - Dokker ve-et, eg e egentlig kjænt for mælankoli, men det è vanskelig å hollæ på det imagæ når man står på scenæn med Øystein Sundæ" blir vi forklart. He he, men kunne du ikke hostet opp det tidligere da Eggum?! Blir det en dipp mot slutten, et bedemannspreg på de siste låtene? Nei, dette er en gjennomført livlig aften. På 'an igjen. Alarmen går og En natt forbi er hitene vi får på slutten av settet før Eggum og kara takker av og forsvinner bak teppet til en slurk vann før ekstranumrene.

Avslutningen med en oppspritet jazzversjon av Heksedans, noen solide riff i B-dur og allsang i salen parkerer ettertrykkelig alle forestillinger om Eggum som en trist figur. Vi tasser fornøyde ut i høstkvelden.  -Kjempekonsert! Den beste eg har hørt på lenge! proklamerer Kristin fornøyd. Cato støtter opp og jeg kan bare si meg enig. En virkelig bra konsert. Og jeg skal aldri mer la forutinntattheten styre. I hvert fall ikke når det gjelder musikk.

Svar på tiltale

- Om man inte blir kåt av att se en stötstångmotor ta två slag nedan och senn ett upp, då är man fan inte MC-interesserad, det kan jag sega.

Stellan Egeland, VM-vinner i motorsykkelbygging


Det er i grunnen merkelig. Motorsykkelførere blir ofte sett på som samfunnets originaler. En sær gjeng med ryggmerker, beina fram og armene opp. Rare mennesker. For folk utenfor MC-miljøet er saken grei. Motorsyklister deles inn i to kategorier. De kriminelle og de tvilsomme. De med litt større peiling opererer med ytterligere to nivåer: de som kjører Harley og røkla for øvrig. Mer er det ikke nødvendig å vite. Vil folk endelig kjøre seg i hjel på disse brumlende selvmordsmaskinene så la dem få lov. Det minsker jo antallet på landets riksveier neste sesong.

Jeg kjører motorsykkel. Det har etter hvert vist seg nødvendig å forklare - forsvare - hvorfor jeg gjør det. Skyldes det utelukkende en tidlig førtiårskrise? Et ubevisst ønske om en rask død? - Du ser da ikke ut som noen motorsyklist, Erlend! -  fikk jeg høre av en kollega. Neivel?

Genuin MC-interesse vekkes ofte tidlig. I mitt tilfelle i niårsalderen. Jeg var med min far i en nå nedlagt bilforretning på Frakkagjerd hjemme i Tysvær. Hva han skulle der og hva butikken ellers inneholdt er fullstendig visket vekk fra minnet, for der stod den. En enorm, kromglitrende motorsykkel langs den ene langveggen. Besøket kunne like gjerne vært i går, så tydelig husker jeg scenen. Rød, med svart sadel og fornikling overalt.  Jeg husker den som over all måte stor, et monster på to hjul. Der og da tok jeg beslutningen: en slik en skal jeg også kjøre en gang. Samme hvor lenge det blir til, en dag er det jeg som kjører denne doningen på veien.

Det ironiske, nesten tragiske, er jo min fars rolle i det hele. Det mest MC-fiendtlige mennesket på den nordlige halvkule. Stakkars mann! Han tok med seg sønnen sin på bytur for å være hyggelig, til denne dag uvitende om hvilket frø han uforvarende sådde i poden. Et forsiktig fremstøt fra min side da attenårsdagen nærmet seg, om ikke det kunne være en idé å spe på B-en i førerkortet med en A i tillegg, ble møtt med drepende taushet. Fulgt av en kort latter. Kommentarer var i det hele tatt overflødige. MC-Avisa og Bladet Motorsykkel var tvilsom lektyre i vårt hus, på grensen til smusslitteratur. Under sterk tvil var de tillatt å lese så lenge far slapp å se dem. Han er ikke blitt mildere stemt med årene i så henseende. Jeg var oppriktig bekymret for hjertet hans den dagen det gikk opp for ham at ikke bare hadde sønnen tatt A-lappen, men også skaffet seg sykkel på egenhånd. I utgangspunktet er det grenser for hvor store kameler man kan sluke mothårs, men det er utrolig hva som går når det ikke er noe alternativ.... 

I ettertid er jeg kommet til at den utstilte sykkelen må ha vært en tidlig utgave av Honda Gold Wing. Ribbet for kåpe, kofferter og annet stæsj som nå er standard på sykler i den kategorien. Men et imponerende kjøretøy den dag i dag, og en etterspurt klassiker blant samlere.

                                                                 Triggeren.

Det ble ingen Gold Wing på meg da det omsider kom en sykkel i garasjen. Men en rød Honda ble det. Transalp gjør sannelig nytten den også.

                                                       The dream made flesh.

Affiniteten for rødt går forresten igjen i familien. Min hardt prøvede far handlet en rød Saab i '74 da familien økte i antall. Og Audun har nettopp fått en flunkende dyprød Felt som sitt transportmiddel. Vi koster på oss et bilde av den også:

                                                             Auduns stolthet.

- Men kor e' MIN sykkel henne då?? - spør Ingvild skuffet. Hun har stilt seg opp ved siden her og ser svært forurettet ut. Har jeg glemt henne? Beklager bassemor! Her har vi  doningen din:

                                                  Ingvilds ditto. Med passasjer.

Hvem er det så som kjører motorsykkel i dag? La oss stille spørsmålet fra en annen vinkel: hvem kjørte for tretti år siden? Jo, det var stort sett ungdom i opprør. Unge rebeller med pottesveis og en generell "Fuck you!"-attitude til establishmentet. Og la oss være ærlige: det er mye de samme som kjører i dag - tretti år eldre. Lærjakka er byttet ut med Rukka tekstildress og refleksvest, hockeyen er avløst av måne, langfingeren er skiftet ut med blasert dekadanse, rypa bakpå er blitt en middelaldrende tante. Og caféraceren er borte til fordel for luksussleder som Harley-Davidson og BMW 1200 GS Adventurer. MC-miljøet på 2000-tallet har slitt med et utvetydig gubbepreg og mange godværssyklister. Den jevne fører i dag er en velbeslått mann på femti med eget hus, hytte på Sørlandet og SUV i garasjen i tillegg. Imaget er på ingen måte hva det var.

Men det er lys i tunnelen. Førerskolene rapporterer om flere ungdommer enn på lenge som tar A-førerkortet. Antallet unge på lettvektere (125 cc) øker år for år. På racingbanen er de dyktigste førerne nå stort sett under tretti. Og på klubbkveldene til Holy Riders er det stadig 18-20-åringer innom, og de kommer fast. Yngstemann i laget hos oss er Maria på åtte år som kommer sammen med bestemor på klubben. Visst er det ettervekst!

Utvalget av motorsykler på markedet er da også enormt. 334 forskjellige modeller er i år tilgjengelige hos norske forhandlere. Dertil kommer rundt 6000 brukte motorsykler i alle prisklasser som til enhver tid er til salgs. Det er altså mye å velge i for interesserte.

Det store hinderet er førerkortet. Prisen på den etterlengtede plastbiten er med tiden blitt så høy at bare den fungerer som en effektiv sperre for unge kandidater. Når billappen omsider er i lomma, er det rett og slett ikke grunker igjen til å føye til A-en - for ikke å snakke om sykkel! Men så kan heller ikke opplæringen i dag sammenlignes med hva som krevdes i 1981. Den gangen holdt det å møte opp hos Biltilsynet, avlegge teorieksamen, kjøre et kvarters tid med sensor i bil bak, og kostet det 800 kroner totalt ble du snytt på handelen. I 2011 er ti ordinære kjøretimer et absolutt minimum, uansett elevens dyktighet. Som oftest blir det mange flere. Dertil kommer fire timer banekjøring, fire timer langkjøring, obligatorisk teorikurs, kjøretentamen, repetisjonstimer i påvente av oppkjøring..... Kronene ruller og timene går. Selve førerprøven er nitti minutters svetting med sensor på baksetet der alle aspekter ved kjøringen skal demonstreres. Tabbekvoten er lav. To feil av middels grad og du ønskes velkommen tilbake neste måned etter å ha hostet opp nye 3500 kroner til stat og kjøreskole. Det finnes lettere og billigere oppgaver å gi seg i kast med.

Til gjengjeld er de ferske motorsyklistene bedre til å kjøre enn noen gang. Den omfattende opplæringen er et resultat av bevisst satsing på å få ned ulykkestallene på veien, og det har hjulpet. Statistisk sett har det aldri vært så trygt å kjøre motorsykkel som nå, og det i en tid da det er registrert flere motorsykler i landet enn noen gang tidligere. Det nytter!

Vi kan ikke unnlate å nevne MC-klubbene. Media og folk flest kjenner bare til de såkalte 1 %-klubbene Bandidos, Hells Angels og Outlaws. Spaltemetre settes av til en helt marginal fraksjon av MC-miljøet som sjelden er å se på veiene. Dermed skygges det for en skog av entusiaster som samles i klubbhus over det ganske land. Bare i Norge er det omkring 600 klubber! Her mekkes og mingles det, det drikkes kaffe, radles, kjøres tur, skrytes og knyttes vennskap. I det hele tatt drives det mye godt sosialt arbeid i miljøet. Ja, medlemskap i MC-klubb har piskadausen ført til både giftermål og barn. Så galt kan det gå gitt. Senior MC er landets største klubb med avdelinger både i sør og nord, tett fulgt av Holy Riders. Skal én enkelt klubb trekkes fram må det nok bli Likevel MC. Dette er en klubb for handikappede som med utrolig oppfinnsomhet, vilje og håndlag trosser sine fysiske ulemper og kjører motorsykkel - likevel!

Så for å avslutte der vi begynte: hvorfor kjører jeg motorsykkel? Tja, for det første er det fantastisk morsomt. Bilkjøring er og blir en traurig plikt i forhold. Les for øvrig innlegget en gang til. Og ellers lytter vi til nabo Pers visdomsord fra Kawasakien:

- Heh, e' det nåken grunn då??

Nei nettopp! Bortsett fra opplevelsen?