Mot til å mene

"Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene."

En folkefiende, Henrik Ibsen (1828 - 1906)

24. september fyller teolog og forhenværende sogneprest Børre Arnold Knudsen 74 år. Få personer i nyere norsk historie har fått så mye tyn som han.

Han har mistet stilling og inntekt. Tidligere venner kjennes ikke lenger ved ham. Hans egne barn er blitt nektet arbeid. Han er fradømt retten til å virke som prest. Kastet ut av boligen. Hånet på gaten, i brev, i aviser, i media, på telefon. Truet på livet gjentatte ganger.

Så er han vel en en kriminell? En tyv, en røver, en svindler, en drapsmann? For noe må han da ha gjort for å fortjene denne umenneskelige behandlingen?

Nei, Børre Knudsen er ingen kriminell.

Børre Knudsen ble utsatt, og utsettes delvis den dag i dag, for spott og hån fordi han våger å stå for et syn som avviker fra folkemeningen. Han har våget å hevde at ethvert menneske har livets rett like fra sæd og egg smelter sammen i morslivet. Han har fulgt sin egen samvittighet i det han anser som samfunnets viktigste sak: retten til liv for alle mennesker, også de som ikke er født. Og det skal man helst ikke gjøre om man vil stå på god fot med de som synes mye om mangt. At mannen har tillagt sine ord vekt ved fredelige demonstrasjoner attpå har fått besteborgere fra alle samfunnslag til å rase. For slikt noget gjør man da ikke!

Vi skal merke oss at Børre Knudsen ikke på noe tidspunkt, ikke en eneste gang, har omtalt andre mennesker respektløst. Aldri har han pekt på et navngitt menneske og slengt deres egne feiltrinn i ansiktet. Aldri har han tråkket på noen som ligger nede. Hans motstandere, og de er mange, har prøvd å gi inntrykk av det motsatte. At han aksjonerer for å håne, tramper på kvinner (og deres menn). Han er blitt utsatt for bevisste svertekampanjer, hans aksjoner og uttalelser er forvrengt, løgn er blitt brukt for å ramme ham mest mulig. Uten at dette har fått ham til å velge de samme metodene i sin kamp. Det er beundringsverdig.

Børre Knudsen har bestandig gått på sak, aldri på person.

For noen år siden møtte jeg Børre Knudsen helt tilfeldig på Flesland flyplass. Det første som slo meg da jeg så ham vandre rundt for seg selv, tilsynelatende i egne tanker, var "Er han virkelig så liten?". Knudsen rager ikke høyt over bakken. Man skulle tro at en mann som han ville være en svær bamse, riktig en rise. Men Knudsens storhet kan ikke måles på hans fysiske skikkelse.

Det ble ikke til at jeg tok kontakt med Børre Knudsen den gangen. Det angrer jeg på i dag. Jeg tror det kunne blitt en ualminnelig interessant samtale.

Derimot stiller jeg spørsmålet: Hva om Børre Knudsen har rett? Sett at hans påstand: at mennesket har en ukrenkelig verdi like fra unnfangelsens øyeblikk, er sann? Det gir uhyggelige konsekvenser. Da har man bare i Norge tatt livet av omtrent en halv million gryende mennesker de siste trettitre årene. Blant annet derfor nekter de aller fleste å tro at det er sant. Perspektivet blir for skremmende, for tragisk, man makter det ikke. Dessuten griper det direkte inn i vår egen velferd. Bedre da å avfeie ham og hans få meningsfeller som mørkemenn med skrullete idéer, egentlig er det ikke noe problem i det hele tatt og dessuten har Stortinget vedtatt at fosterets liv først starter i svangerskapets uke 13....

Ungareren Ignaz Semmelweis var en anerkjent fødselslege i Wien på 1850-tallet. Han oppdaget i sitt virke sammenhengen mellom den skyhøye dødsprosenten blant pasientene og sykehuspersonellets skandaløse urenslighet, sett med moderne briller. Og hva mer: han oppdaget at god gammeldags såpevask av hender og armer var nok til å få dødsprosenten ned i en brøkdel. Han ble fra første stund motarbeidet og mistenkeliggjort av sine akademiske kolleger som ikke kunne eller ville innse egne feilgrep. Hvorfor? Fordi en slik innrømmelse ville medført medansvar i  flere tusen dødsfall forårsaket av bakteriesmitte. Motstanden og latterliggjørelsen varte i årevis, inntil den antiseptiske sårbehandlingen omsider slo gjennom og vant terreng mot slutten av 1800-tallet. Det fikk ikke Semmelweis oppleve. Han døde 47 år gammel i 1865, fattig, alkoholisert og ensom. Kampen for det han mente var riktig, og som viste seg å være det, kostet ham livet til slutt.

Ignaz Semmelweis var en varsler. Det er også Børre Knudsen. Og varslere blir aldri godt mottatt. De bryter opp tradisjon og rutine. De pirker borti ting vi helst ser under teppet. Fellesnevneren er redselen for å se noe man ikke vil se. Vi har det bra som vi har det. Og det verste av alt: å innrømme at man har tatt feil - og ta konsekvensene av det - har til alle tider vært noe av det vanskeligste et menneske kan foreta seg.

Et samfunn som møter stillferdige ytringer med trusler, hån og spott er ikke noe demokrati. Det er et flertallsdiktatur. Det er mobben fra skolegården i voksne klær. Tor Jonssons bygdedyr med hele landet som luftegård. Norge har en meget lang vei å gå i dette stykket. Uansett hva saken gjelder: vi må takke for hvert menneske som våger nakken med et mot som Børre Knudsens.

Siste sjanse

"Når du først har ein fridag, koffor ikkje gjera nåke kjekt den dagen? Men du barra fyge te fjells med det sama..."

En nær bekjent, september 2011

Det heter seg at fristelser er til for å overvinnes. Ikke så når det gjelder fjellturer. Der gjelder det å gripe sjansene som byr seg. Kalenderen har bikket midten av september, det går brått opp for meg at det er bare én mulighet igjen til å knekke nok en 1400-metring før snoen og snøen gjør det umulig på en stund. Værmeldingen for lørdag 17. september er så noenlunde. Og vi vet alle at i 2011 er noenlunde vær det beste vi kan håpe på. Altså: til fjells. Man sjekker timeplanen, godprater med Kristin, pakker sekken og klargjør Transalpen. Opp av senga 05:15 lørdag morgen, 6 blank er man på veien med destinasjon Odlandsnosa, Røldal.

Odlandsnosa er ikke blant Vestlandets høyeste fjell. 1479 høydemeter er beskjedent sammenlignet med mye annet. Men få andre fjell gir et så imponerende inntrykk sett på avstand. Når du kommer ut av tunnelen ved Hordadalen skisenter, kneiser hun mot himmelen rett over Røldalsvatnet. Med magen ut, så å si med hendene i siden, måler hun deg ovenfra og ned i det du kjører nedover lia mot Røldal. Selvbevisst og nedlatende, ikke minst fordi hun også har storebror Breifonn i ryggen, enda 140 meter høyere. Slikt avtvinger respekt. Det er omtrent som å se K2 fra basecamp - eller noe i nærheten. Man føler seg unektelig liten ved tanke på at denne majesteten skal bestiges, om ikke besvangres, i løpet av de nærmeste timene. Det er faktisk fullt mulig å ta Odlandsnosa på en dagstur inkludert kjøring tur-retur Ganddal. Bare man starter tidlig nok.

                                        Odlandsnosa sett fra Røldalsbrekka. Respekt takk!

Transportetappen ender ved kraftverket i østre enden av Røldalsvatnet. Kjøreutstyret legges under medbrakt teltduk noen meter oppe i lia. Man koster bortover grusveien allerede 10:15, fem timer er satt av til å ta dyden på dronningen.

                                                     Røldølene er ærlige folk.

Første timen opp lia mot Blåbergdalen følges god traktorvei - eller dårlig bilvei, velg selv. Noen biler passerer faktisk, det er tydelig at området brukes mye til sauebeite. Ved Grytøyrstølen forlates veien, god sti følges videre til Bratteteigstølen. Herfra starter den egentlige bestigningen, nå er man overlatt til seg selv. 

                                                  Sivilisasjonens utpost.

                                            Ehmm...sivilisasjonens siste utpost.

                                  All right, all right. Sivilisasjonens aller siste utpost!     

Etter en kort konferanse med kartet legges ruta mer eller mindre rett inn i stigningen forut. Det er til tider bratt men ikke vanskelig på noen måte. At svetten kommer fram er bare en bonus.

                                              Dagens quiz: Finn beste veien opp.

Småurer krysses, sva og egger forseres. Stigningen avtar gradvis men det går oppover hele tiden uten flater. Underlaget er imidlertid greit å gå på. Høyden er ikke mer enn at mose og gras fremdeles vokser her og der selv rett under toppen.

                                           Varden! Breifonn skimtes bak til venstre.

12:10 plantes labbene triumferende på issen, eller skal vi si kronen? Det er hustrig, ikke stort over null og med snø i lufta. Dronningen er gretten men erkjenner nederlaget og byr på storslått utsikt til lunsj. Gamle kjente sees i alle retninger. Rundt med klokka ser vi Hellersnuten, Skaulen, Tindane med Kyrkjenuten bak, Folgefonna, Fjetlandsnuten, Høljanosa, Blåbergnuten. Det er rent som å komme hjem. Man blir rørt av mindre.

                                                          Hellersnuten.

                                                      Skaulen i bakgrunnen.

                                                Folgefonna i et sjeldent klart øyeblikk.

Og så har vi Breifonn. Eller det som er igjen av den. Breen har smeltet enormt siden besøket for fire år siden. Kartet studeres på nytt, det er vanskelig å tro at så mye kan ha forsvunnet på få år. Vi snakker om Rogalands eneste isbre. Hvor lenge får vi ha den?

                   Breifonn - eller skal vi si Smalfonn? Det hvite feltet i midten er alt som er igjen.

Returen legges samme vei. En fin rundtur ville vært å gå øst og siden sørover Grøndalen, men en lang kjøretur hjem venter i dalbunnen. Like greit å ta raskeste vei ned. To timer til, så rulles landeveien vestover igjen. Med en middagspause hos opphavet inkludert  svinger man inn døra hjemme 21:00.  Neste Røldalstur blir som assistent på Terjes fjellsporttur i mars. Da med ski på beina og Kyrkjenuten i siktet. Alltid noe å glede seg til.

Rutevalget:

                                                Odlandsnosa september 2011.

I min Fars hus

"Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss."

Johannesevangeliet 1,14.

Kirkens historiske betydning i Norge kan vanskelig overvurderes. Siden Olav den hellige kristnet landet med alle tilgjengelige midler en gang på 1000-tallet har den vært en institusjon å regne med. Fram til 1700-tallet var det pliktig oppmøte på gudstjenesten hver søndag. Kirkebakken var stedet der folk møttes og kunngjøringer ble avholdt. Luthers katekisme og Erik Pontoppidan var kulturell allemannseie. Prestene hadde stor makt, til tider for stor. Sanksjoner kunne ilegges de som ikke føyde seg etter øvrigheten. Men kirke og kristendom var en integrert del av livet og skapte stabilitet i et samfunn som ofte manglet dette. Vi skal huske at dette var en turbulent periode i Norges og Europas historie der neveretten oftest gikk foran folkeretten.

Nå har vi gått til den andre ytterlighet. Den gjengse nordmann er i kirken fire ganger i løpet av livet. To ganger må han bæres inn: til dåp og til gravferd. Konfirmasjonen var en gang inngangen til voksenlivet. Nå er den inngangen til en velfylt bankkonto. En betydelig del av befolkningen er praktiserende ateister. Riktignok er 80 % av Norges befolkning medlemmer av Den norske Kirke, men bortimot 80 % av disse igjen er aldri i kirken.... Vedkjenning av kristen tro er et av de siste tabuer, det å gå til gudstjeneste er blitt en aktivitet for originaler. Det moderne menneske har annet å gjøre. Tidsklemma er trang nok som den er.

Så er også resultatet deretter. Uvitenheten om sentrale bibelske temaer er bokstavelig talt himmelropende. Begrepet "å kunne sitt Fadervår" gir ingen mening lenger. Advent betyr å vente kunne man lese i avisen for ikke lenge siden. Pinse er en ekstra fridag. Og når en kjent rikspolitiker proklamerer langfredag som den dagen da disiplene ventet og ventet (på hva?) står det virkelig dårlig til med allmennkunnskapen. Et kirkebesøk, enten man nå er troende eller ikke, kan de fleste ha nytte av. På mange måter.

Gand kirke, også kalt "Jærkatedralen", ruver på Sandved. Ferdigstilt i 1978 var den for sin tid arkitektonisk nyskapende og en bygning folk kjørte omveier for å betrakte. I dag er stil og form ikke lenger like dristig men fremdeles er kirken et blikkfang der den ligger. Vi tillater oss å minne om at etter Jesu død og gjenkomst er kirkebygget strengt tatt ikke lenger nødvendig. Tempelet har utspilt sin rolle. Mesteren selv prekte på nakne berget uten et skarve skur i nærheten. Men rogalendinger bygger gjerne stort og flott. Det vet enhver som har sett hyttebyene i Sirdal og Røldal. Nok om det. Prest, kateket og menighetsråd trenger saktens rom og kontorer i kallet.

                                                   En konkurrent til Holmenkollen?

Hver enkelt ønskes velkommen i inngangspartiet (et fint initiativ), man rusler inn i kirkerommet og setter seg. Rommet er stort og nyoppusset, her er det god plass til døpefont, alter, nattverdsring og prekestol. Orgelet er digert og profiterer på den gode akustikken. Kantor Bengt Norland har med seg Gand kirkekor og strykekvartett, det er bare godlyd å høre under salmesangen. Dyktige musikere som setter sitt preg på gudstjenesten. Og mens vi er inne på emnet: hvem er det som går til gudstjeneste? Hvem utgjør hjorden? Stort sett pensjonister og etablerte kjernefamilier med eller uten barn. Voksne venninner, noen eldre ungdommer, besteforeldre med barnebarn. Det er langt mellom de enslige i benkeradene. Skilte, ugifte og andre som av ulike årsaker kommer alene ser man ikke mange av. Hva kan grunnen være?

Sogneprest Ola Hunsager går fram for å tale. Og Hunsager taler godt. Det er lett for en prest å sette seg selv og ikke kirkens hovedperson fremst. Den feilen gjør ikke Hunsager. Med mild fasthet preker han over dagens tekst, hentet fra Matteus 26. I enkle og entusiastiske vendinger fletter han inn viktigheten av fellesskap, både i menigheten og ellers, med Kristi tyngste stund i Getsemane. Også i nøden var Jesus et sant menneske med behov for mennesker rundt seg. Ser vi parallellene i våre egne liv? En god preken har mye til felles med årgangsvin: ettersmaken avslører kvaliteten. Og dagens preken har gitt stoff til ettertanke.

Høydepunktet under gudstjenesten er likevel ikke prekenen men nattverden. Møtet med Jesus Kristus i brødet og vinen. Legeme og blod. Fysisk forståelige symboler på soningsverket, om man selv ikke alltid greier å tro på Kristi eksistens. Og nattverden er fri og tilgjengelig for alle. Prisen er allerede betalt.

I kirken er det gratis inngang og høyt under taket, men det er ikke sagt hva det koster å komme ut igjen. Dagens kollekt går til menighetsarbeidet, den enkelte gir etter samvittighet og lommebok. Et greit prinsipp det. Og ingen slipper hjem uten å ha fått tilbudet om kirkekaffe. Mange stopper igjen for en kopp, et kakestykke og en drøs med kjente. Har man ingen kjente sørger kirkevertene for at den enkelte blir sett - og hørt. Praten når slike høyder at det til tider er vanskelig å høre hva sidemannen sier. Man kan gjøre verre ting en søndags formiddag enn å tilbringe nitti minutter på høymesse. Spesielt når kaffen er så god som den er i Gand kirke.

Å reise kjerringa

"Hallingskarvet....overveldende mektig. Ruvende, solid, stabilt, rolig innerst inne - egenskaper jeg selv gjerne skulle hatt, men stort sett aldri hadde."

Arne Næss d.e. (1912 - 2009)

Prolog

Er man glad i å gå i fjellet er det fire turer i Norges land man må ha gjennomført, ellers er man ingen fjellvandrer. Og nei, Preikestolen er ikke en av dem.

Det er for det første Galdhøpiggen. Jotunheimens perle, Norges og Nord-Europas høyeste fjell. Besøkes av tusener hvert år. Erlend har ikke vært der.

Så har vi Besseggen, også den i Jotunheimen. En luftig sekstimers tur mellom Gjendesheim og Memurubu, kjent fra media og udødeliggjort i Peer Gynt. Amerikanere med Stetson og japanere med lakksko går den hvert år. Erlend har ikke vært der heller.

Jostedalsbreen, "Josten på langs", et begrep blant kjennere. En tre dagers villmarkstur fra 0 til 2000 meter og ned igjen, Norges svar på "Over Grønland". Har Erlend vært der da? Langt ifra.

Og så er det Hallingskarvet. Det 35 kilometer lange værskillet mellom Vest- og Østlandet. En femti kilometers omvei mellom Finse og Geilo, Norges høyeste punkt sør for Jotunheimen. Der har Erlend gjort et forsøk. I 2000 stakk man til fjells i en naiv tro på at det bare var å møte opp på Finse, så gikk resten av seg selv. For å gjøre en meget lang historie kort: alt gikk galt. Etter tabbe på tabbe og feil etter feil måtte turen avbrytes halvveis og man reiste hjem med halen mellom beina. Siden har Hallingskarvet vært en verkebyll i bakhodet, det evige spørsmålet har ligget der: skulle det virkelig ende slik? Mye likt den samme følelsen man har etter et havarert forhold. 

I 2011 har man samlet knoklene til et nytt angrep. Denne gangen er hjemmeleksa gjort. Telt, liggeunderlag og sovepose er med. Det samme er stegjern. Hellevassfonni er rapportert å være bare blåisen. Man har kokeutstyr og ny GoreTex-dress. Treningen har foregått i tåkelagte Røldalsfjell. Kartkunnskapen er 100 % forbedret. Kompasset er bestandig for hånden. Elleve waypoints er forhåndsplottet inn på GPS-en. Om vi skulle traske i tretti meter sikt hele helga spiller ingen rolle, tre sett med ekstra batterier ligger i topplokket. Værvarselet er sjekket hver dag før avreise, vi er forberedt på sludd og kulde. Nå er vi klare.

"Vi" ja. Med på turen er Sveinung Hagen. En trivelig og robust hallingdøl, for tiden bosatt i Bergen men oppvokst ved foten av Reineskarvet. Oppfostret på setra, alt opp på rømme og viltkjøtt, gjetergutt siden tidlige barneår. Fjellet er hans andre hjem. Merkelig nok har han aldri besøkt Hallingskarvet. Det har vi tenkt å gjøre noe med, der vi nå sitter på Bergensbanen og studerer Raundalseggi i det vi passerer Mjølfjell. Begge har gledet seg som guttunger siden vi fastsatte D-dagen til 2. september.

                                                    Hallingdals representant.

Fredag 2. september

På Finse. Vi stiger av, ser oss om. Et lite solgløtt ønsker oss velkommen, ikke lenge men nok til å få fram optimismen.  Jo, stedet er som før. Hardangerjøkulen ruver i sør, Finsenuten i nordvest. Fra der vi står kan vi ikke se Skarvet, men vær trygg, det ligger der nok i nordøst. Vi rusler de få hundre meterne bort til Finsehytta. "Skor må takast av i gangen". Javel. Etter å ha adlydt stiller vi oss opp i en temmelig lang kø foran resepsjonen. Omsider blir det vår tur, en travel resepsjonist gir beskjed om at alle køyer er opptatt, det blir madrassovernatting i peisestuen. Vi bakser oss inn dit med pargasset og blir møtt av en støyvegg. Bergenske hvitvinsdamer og unge høyrøstede ølhunder fra Oschlo - ja, dere skjønner selv. Vi verdiges noen misbilligende blikk, siden er vi luft og skravlet fortsetter. For å slippe unna sjauen tar vi Finsenuten som avec før mørket faller på. Med sine 1599 høydemeter er den én fattig meter fra å komme på gromlista, men toppen er lett å nå fra stasjonen, bare tre kvarter å gå, og er en virkelig fin kveldstur. Da Erlend på returen til overmål snubler over lua si! - som må ha ramlet ut av lomma på vei opp uten at noen av oss merket det - er begge enige om at dette tegner godt. Vi går to fine dager i møte.

Lørdag 3. september

6:00 AM. Likt Lars i lia ris vi upp i otta. Det er seks varmegrader og Hardangerjøkulen er forsvunnet i skyene. Det bekymrer oss ikke, vi har hele dagen til å tilbakelegge første etappe, som sant å si ikke er videre lang. 23 kilometer, riktignok i et av Norges mest værharde strøk. Men vinden er ikke plagsom der vi siger i vei langs turiststien nordøstover mot Geiterygghytta. Motet er det aller beste.

                                           Finse - et tilbakeblikk.

Etter fire kilometer går vi inn i skodda, og ytterligere to kilometer tilbakelegges før vi tar av fra merket løype og begir oss inn i villmarka. Det stiger temmelig bratt opp vestre skarveenden før vi kommer opp på platået. En liten kilometer til, så er vi ved første stasjon: 1816 "på Skarvet". Snaut tre timer er gått siden vi forlot Finsehytta. Dette er Hordalands nest høyeste fjelltopp om man regner en primærfaktor på beskjedne 50 meter. Men vi skal videre. Skarvet er litt rufsete her i vest, mye opp og ned, null sikt. Vi går på kompasskurs, korrigerer nå og da med GPS-en for ikke å komme for langt utpå stupene i sør. Waypoint 2 og 3 passeres som planlagt, det går over stein, ur og en og annen snøfonn før den relativt lange stigningen opp til 1885-punktet vest for Hellevassfonni starter. Med en primærfaktor på 135 meter til Folarskardnuten, Skarvets ubestridte toppunkt, er dette turens første delmål for undertegnede. Vi er på toppen klokka 11:20 og tar en matbit bak et par større steiner.

25 minutter etter at 1885 er passert ligger dagens første virkelige utfordring rett foran oss. Så seint i sesongen er Hellevassfonni rene blåisen, all toppsnøen er smeltet vekk. Og breen må passeres. Vi rekognoserer opp og ned langs kanten, hvor er beste krysningspunkt? I klarvær hadde vi uten videre sett det. Avstanden over til fast grunn på andre siden er ikke avskrekkende, snaue to kilometer på kartet. Sannsynligvis betraktelig kortere ettersom vi har gått så langt før vi støtte på breen. Stegjernene monteres på støvlene, vi hopper i det. Det går forbløffende greit, med jernene har vi et grep på isen som Iker Casillas om ballen. Ikke er det videre sprekkdannelser på isen heller. Etter femten minutter er vi over på andre siden. Hellevassfonni er passert, på forhånd vurdert som den vanskeligste delen av turen. Humøret er høyt, vi bevilger oss en solid sjokoladerasjon før videre marsj.

Klokka 14:30 står vi omsider ved varden på Folarskardnuten. Høyere enn dette kommer vi ikke sør for Jotunheimen. Sikten er imponerende tretti meter. Visstnok noe mer i klarvær. Rett i nærheten her var det Svein og jeg ble tvunget til nødovernatting for snart elleve år siden. Da var vi ikke høye i hatten gitt, der vi lå våte og kalde i vindsekken uten mat og skikkelig utstyr. Det er lærdom i alt. Turens andre tricky part er nedstigningen til Folarskaret. Til dels meget bratt, steinene er glatte og det er bare én nedgang. Det går bra i starten, det er nødlinger å gå etter, men brått blir de borte. Vi rekognoserer nedover, til siden, oppover igjen - nei. Vardene er og blir borte vekk. Dette begynner å bli utrivelig. Sikten er nå nede i femten meter, vi er slitne og regnet pisker i ansiktet. GPS-en er til ingen nytte, den forteller riktignok at Lordehytta bare er 800 meter unna, men retningen er rett utfor stupet. Uansett, her kan vi ikke bli stående. Med største forsiktighet  avanserer vi videre nedover, en skorte her, ei glufse der. Heldigvis - der kan vi skimte noe slakere terreng rett under oss. Vi runder en bergkant, slipper oss ned - der! To hundre meter til, så er vi i Folarskaret. Vi er kommet ned noen hundre meter nedenfor den offisielle ruta og må gå litt opp igjen for å komme opp til vann 1603. Dette rundes på østsiden, ni timer etter start står vi ved Lordehytta. Ei lita steinbu, likevel et bra nødly om været er for ille. Vi fyrer opp både ovn og primus, koker kaffe, spiser middag. Klokka er litt over fem, på forhånd har vi diskutert muligheten av å avansere videre for å vinne tid til morgendagen. Sveinung serverer imidlertid det avgjørende argumentet: muligens sover vi bedre her ved ovnen enn ute i steinrøysa med en våt, blafrende teltduk over oss. Klok mann, den Sveinung. Altså blir vi værende her.

Et par timer går, så ramler det ved døra og inn velter seks forkomne bergensere. De har gått over Folarskarnuten fra nord og kommet aldeles på vidotta. "Okk, vi har vårre nedad skrænter og oppad så mange juv at dokker aner det ikkjæ! Gu' kor blaute og trøtte vi e'!" Når vi omsider kommer til orde og får opplyst om vår felles skjebne, nikkes det samtykkende rundt bordet. "Det e' det vi alltid har sagt: en kan aldri stolæ på vardenæ!" Følget blir sittende halvannen times tid, får låne litt tørt tøy, spiser, kommer seg igjen. De må tilbake til bilene i Sudnedalen før det blir helt mørkt, mangler både soveposer og skiftetøy. "Vi får stolæ på hællet no!" De tar farvel, det blir stille igjen. Liggeunderlagene rulles ut, det er tid for å sove. Første halvpart av turen har gått etter planen.

Søndag 4. september

Sprett opp og hopp. Vi er i siget igjen kl. 7. Det er 28 kilometer til Geilo og toget går 19:38 i kveld. Det bør vi ikke miste. I dag benyttes the lazy man's approach under navigeringen. Vi sparer så mye tid på å gå direkte etter GPS-en sammenlignet med kompassmarsj at vi simpelthen ikke har råd til å la være, forholdene tatt i betraktning. Som i går er fjellet sveipt i skodde, men det er opphold for øyeblikket. Østre Hallingskarvets toppunkt på 1905 meter passeres kl. 8:15. Vi har retningen og glir jevnt sørøstover, waypoint etter waypoint passeres. Skarvet er relativt jevnt og bølger seg i lange vide kurver her i øst. Men lettgått er det ikke. Gloppedalsura i Byrkjedal skal etter sigende være Nord-Europas største steinur. For noe sludder! Hallingskarvet er i all enkelhet en steinrøys hinsides fatteevne. Millioner, for ikke å si milliarder, av steiner i absolutt alle størrelser og fasonger. Det, og is. Store områder er dekket av gulgrønn kartlav som er det verste underlaget i vått vær som nå. Sleipt og glatt som såpe. Vi utvikler etter hvert en teknikk for å forsere feltene, en slags huskende, hoppende rytme med minst mulig vekt på føttene. Det hjelper, vi unngår alvorlige fall. Hvordan det ser ut for utenforstående, med sekkene dansende opp og ned på ryggen, gir vi en god dag i. Her oppe er det ingen som ser oss. Underveis diskuterer vi om det noen gang er sett sol på Skarvet. Sveinung hørte som gutt et rykte om at så har skjedd, men vi er sterkt i tvil. Sikten har ikke vært over femti meter siden i går morges. Det får være som det er. GPS-en er i hvert fall til uvurderlig nytte. Storekvelven er stedet vi skal unngå i dag, det har hendt at folk har gått utfor stupet i skodda og omkommet. Vi følger med på kartet og holder betryggende avstand til kanten. Lunsj ved et lite småvann i enden av en fonn, det er fem kilometer til Prestholtskarvet som utgjør østligste del av Skarvet.

                                    Tåkefyrsten. Dette er den sikten vi hadde på Skarvet.

Prestholtskarvet er nådd. Og igjen styrtregner det. Vi er inne i turens siste fase. Etter en kort rådslagning bestemmer vi oss for å gå den vanlige ruten ned Prestholtskaret. Kunne også gått Skarveenden ut men i dette været sparer vi oss den fornøyelsen. I hallene ned fra Skarvet kommer vi endelig ut av skodda og har hele Eimehæene foran oss. I skinn og bein, hva har vi ikke gått glipp av disse to dagene! What views! Sveinung blir tykk i stemmen, det er rart med nostalgien. Vi glir ned til Prestholtseter og god grusvei, nå er det ti kilometer direktøretappe til Geilo. Klokka 16:10 står vi på jernbanestasjonen og shaker hands på aller hjerteligste måte. Vi har gått Hallingskarvet på langs i skodde, regn og vind, det er lov å være stolte. Beina verker og skuldrene skal ikke engang nevnes, men det skiter vi i nå. En helt suveren tur, kort og godt.  Og Sveinung har for øvrig vist seg som det perfekte følge. Sindig, stødig, humørfylt og sterk som en bjørn. Det er da ikke siste gang vi er på tur i lag? Rødspetten på Ro Kro smaker slik den skal etter strabasene, og vel plassert på toget retter vi i Arne Næss' ånd en dypfølt takk til Skarvet der det ligger i nord. Kartet på bordet, neste tur, skal vi se, hvor blir det - og når....?

Rutevalget:

                                               Hallingskarvet september 2011.