Bergen by har gitt tre vesentlige bidrag til verdensarven: Black metal-bandet Immortal, kaffehuset Friele og Bergen Turlag. Vi nikker høflig til Bryggen, Fantoft Stavkirke, Ole Bull og Edvard Grieg; de når dessverre ikke opp i konkurransen. Det er de tre førstnevnte institusjoner som gjelder når status skal gjøres opp og av disse er Bergen Turlag den klart viktigste.
Tradisjoner betyr mye i byen mellom de syv fjell og Turlaget er tuftet på tradisjoner så langt tilbake som 1890. Grunnlagt som Turistforeningen for Bergens By og Stift og med personligheter som Kristian Bing i førersetet i den tidligste tiden har Bergen Turlag tråkket nye stier, bokstavelig talt, helt fra starten av. Bergen Turlag gjør sitt beste for å være kronen blant landets lokalavdelinger av Den Norske Turistforening, riktignok i skarp konkurranse med DNT Oslo og omegn. Kvalitet i alle ledd hva gjelder forberedelse og gjennomføring av turarrangementer er Turlagets uttalte prioritet. Dessuten er det alltid et underforstått bergensk mål å toppe det som måtte komme fra Østlandet enten det nå gjelder idrett, kultur eller folkelig engasjement. For ikke å snakke om fotball. Man tar ikke lett på slikt i hansabyen.
Så det er med en viss forventning vi mønstrer og mønstres på jernbanestasjonen i sentrum denne søndagsmorgenen. Dagens mål er Vargebreen i Skarvheimen, en skikkelig gulrot for folk med fjellinteresse utover det normale og vel verdt fem timers reisetid opp og ned fra Sandnes inkludert to overnattinger. Særlig hvis toppstøtet lykkes. I februar måned har man dessverre aldri garanti for dèt. Blant de fremmøtte eventyrere representerer Fredrik og John de innfødte. Vossingen Lars Olav settes allerede nå til jobben som første plogfører på turen. Valdrisen Gyda er eneste høne i kurven med haner, slikt avtvinger respekt. Så har vi en sandnesgauk med særlig dragning mot Finseområdet og til slutt turleder Petter Bjørstad. Denne smått legendariske arvtageren til Arne Næss senior har en CV over tinder og topper av et slikt format at det er en gåte hvorfor han ikke forlengst er utnevnt til professor i fjell. Nå må han nøye seg med å være professor i matematikk i stedet. Det utrolige er at denne mannen ikke alt har vært på Vargebreen for lenge siden, ellers har han stemplet alt av haug og hammer i inn- og utland med sine fotavtrykk. Det får være som det vil med den saken. Det er i hvert fall en forsamling med mange års samlet fjellerfaring som står på perrongen og det lover godt for dagen.
NSB er førti minutter forsinket fra stasjonen. Ikke optimalt med tanke på å nå 18:12-toget tilbake fra Finse men det må skrives på kontoen for uforutsette omstendigheter. Togreisen tar i hvert fall ikke lenger tid enn normalt og vi stiger av på Finse kl. 11 blank, ikke i det forventede infernoet som værmeldingen har antydet men faktisk i rimelig bra vintervær. Det er tre minusgrader og en kald sno fra vest, noe snø i lufta og sikt på flere hundre meter. Petter er entusiastisk som alltid og mener at Vargebreen såvisst er innenfor rekkevidde om det så skulle blåse tjue sekundmeter vind – denne brisen her er ingenting å snakke om! Det gir god kraft i frasparkene på vei opp bakkene nordover mot Omnsbreen og Sankt Pål. Området begynner å bli kjent; til venstre har vi høydedragene mot Såtahjellane, i øst er stigningene opp mot Flakavassnutane. Begge nuter ble besteget i april i fjor i et aldeles praktfullt vårvær. Så heldige er vi ikke i dag men fremdeles er det rimelig bra sikt og dessuten er det alltid hyggelig med følge. Vi går dels på rekke, dels i passiar to og to inntil nedgangen mot Såtedalen. I et kort øyeblikk avtegner Vargebreen seg som et kjempemessig massiv rett i nord før skydekket tiltar og fjellet igjen forsvinner.
Vargebreen er høyeste fjell i Hordaland etter Hardangerjøkulen, nokså avsidesliggende en mils vei nord for Finse og derfor ikke belemret med hyppige besøk. Snøscootertracks, stikket vinterløype og det generelle omdømmet som Jøkulen har er ikke Vargebreen forunt. Nettopp i dette ligger en del av den udefinerbare dragningen mot dette fjellet som i hvert fall undertegnede kjenner på. Hertil kommer at det sørligste av to like høye toppunkter på Vargebreen er grensepunkt for de tre fylkene Buskerud, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er ikke mange slike knutepunkter i Norge, det eneste jeg har vært på tidligere er Kistenuten som binder sammen Rogaland, Hordaland og Telemark. Fjellet er løselig formet som en trekant med bratte stup i nord, øst og vest der kotene trykker seg sammen og skriker etter luft; ruta vi følger oppover Vargebreens sørside er derimot gently sloped og representerer ingen utfordring utover det å bli andpusten. Primærfaktoren er 336 meter regnet fra Såtedalen så det er en relativt lang bakke å forsere. Høyere oppe i lia tiltar vinden og snødrevet proporsjonalt med avtagende sikt. Skoddegrensa er utydelig men ligger og vaker rundt 1500 meters-koten. Stigningen avtar etter hvert, det er strekk i feltet oppover mot platået men alle kommer seg over kanten som er ganske hard og skavlete akkurat her.
Litt lenger framme har Petter stilt seg opp på en forhøyning. I følge GPS-en skal dette være toppunkt nr. 2, inne i Aurland kommune. Ingen varde? Det blåser ganske hardt og alt er hvitt, vi stoler på GPS-målingen og beveger oss videre mot toppunkt nr. 1. Selv bakken er vanskelig å få øye på, heldigvis er platået rimelig flatt uten farlige skrenter. Petter bruker undertegnede som siktepunkt og dirigerer kursen høyre-venstre-rett fram inntil vi når stedet der trefylkespunktet skal befinne seg. Ingen varde å se her heller. Sikten er ikke mer enn ti meter så for den del... Ved siden av oss er det en forhøyning på høyde med et kjøkkenbord, kan det være den? I følge GPS-en er vi nå to meter fra trefylkestoppen. Vi pirker borti den iskledde skrueformasjonen med skistaven, er det is tvers gjennom? Nei, dette må være varden. Sannsynligvis står vi minst et par meter over bakkenivå her oppe og kong Vinter er en streng herre. Vi har nådd begge målene for turen og er glade for det men dette er intet blivende sted. Returen går så raskt som det er forsvarlig rett vestover og nedover inntil vi vi når fjellsiden der vi kom opp. Fjellet selv skjermer for vinden her, tåken letter en del og det blir straks mer levelig der vi krysser nedover mot vannet i Såtedalen.
Vi ankommer Finse fem over fem og har alt tatt av oss ski og sekk for en forfriskning på Finse 1222 da et tog helt uventet puffer inn på stasjonen. NSB er seg selv lik, forsinkelsen fra i morges ser ut til å ha forplantet seg utover dagen slik at halv fem-toget østfra også er forsinket med førti minutter. Aldri så galt er det godt for ganske mye. Vi stuper inn på toget med pikk og pakk og ski i alle retninger til tross for en stresset konduktør som åpenbart har drukket mye eddik i det siste. Toget er stappfullt men vi tusker til oss sitteplasser i kafèvognen. Resten av turen utveksles røverhistorier fra diverse ekspedisjoner over bordet inntil vi når Bergen en god time før planlagt ankomst. Takk til Petter, Gyda, John, Fredrik og Lars Olav for en kjekk og trivelig skiopplevelse. Det er helt klart ikke siste gang Bergen Turlag får besøk fra sør på sine turer.
