- Ud vil jeg! ud! O, så langt langt langt, over de høie fjelde!
Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910)
Det er noe spesielt med fjellene i området rundt Røldal og Haukeli. Her snakker vi om virkelig høyfjell, med breer, stein, regn, skodde, sludd og snø. Glem alt snakk om Vågslid, Sirdal og Fidjeland der ordet ”høyfjell” nevnes i samme åndedrag som ”hytte”, ”skitrekk” og ”hotell”. Glem det! This is the real thing. Over 1300 meter vokser det ingenting. Laven finner ikke feste. Toppene er forblåste skymagneter der selv reinen senker hodet og trekker nedover så fort som mulig. De er så å si Vestlandets vannsamlere. Et middels Blåsjømagasin klasker hvert år nedover de arme skrullinger som måtte prøve seg på dem. En og annen toppsamler kan man møte, ellers er det langt mellom vandrerne. De store folkebevegelser er andre steder forunt, som Jotunheimen og Preikestolen. Røldal er Røldal Skisenter, dyre hytter, snø i mengder og trendy mennesker på after-ski. Sommerstid er det helst sauer man treffer i området. Et glimrende utgangspunkt for fjellsportgruppa som i hvert fall reklamerer med turer utenfor allfarvei. Terje og jeg tok dem på ordet. Bestigning av Solfonntaggen og Sandfloeggi med Svartenuten som bonus er i våre øyne en spenstig tur. Ville publikum være av samme oppfatning?
Inn mot det mørke Mordor.
Å sette turlederen til å skrive referat fra strabasene blir som å sette bukken til å vokte havresekken. Eller Robert Mugabe til å beskrive situasjonen i Zimbabwe. Alt har gått etter planen, alle var fornøyde, været var storartet, full kontroll på alt. Men når arbeidsgiver krever noen ord i etterkant, hva gjør man? I kommentarfeltet er det heldigvis enkelt å jekke ned rosemalte skildringer til et realistisk nivå. Deltakerne på turen inviteres med dette til korrigeringer der det er nødvendig.
Av ti ledige plasser ble sju fylt opp i forkant, og fire personer møtte opp til avreise fredag ettermiddag. Var den oppsatte turen for sær? Interessen kunne vært bedre, men fire entusiastiske deltakere er bedre enn ti lunkne. Terje er en fin kar å ha med seg på tur, og særlig hans flunkende nye 170 hesters Audi A5. Transportetappen inn til Valldalen var Michael Schumacher verdig, vi måtte opplyse baksetet om at morgendagens tempo ville bli noe roligere. Middalsbu er i undertegnedes øyne den perfekte DNT-hytte: Liten, slitt, lite besøkt og med mastodontiske fjell rundt. I stearinlyset rundt linsesuppa fikk man også pratet litt med de modige menneskene som hadde våget seg med: Paul Ivar, Hilde Louise, Svein og Mari. Kjekke folk med friluftserfaring. Dette kunne faktisk bli en trivelig helg.
Middalsbu. Kvessenuten i bakgrunnen.
Som A-menneske og ansvarlig for evenementet kan man under påskudd av å få en god start tillate seg å være diktatorisk med vekkerklokka. Folk helles ut av køyene 7:00 sharp og vi er underveis 8:30. Været er strålende (faktisk!) der vi loffer over rabbene innover i Vivassdalen. Det blir tid til en stille stund ved minnesmerket over Andrea (1970-2010) i elvemøtet fra Grønhellerdalen. Vi skal ikke glemme at elvekryssing er noe av det mest risikable man kan foreta seg i fjellet. Nå er det bru på stedet. Videre innover og etter hvert oppover høydene mot Juklevassrusti og Solfonnområdet. Betydelige snømengder har smeltet siden siste tur med Torgrim i juli, og i dag er det til og med sikt. Du slette tid! Siste kneik til selve taggen beskrives best med Per Thomsens ord: kotene trykker seg sammen og skriker etter luft! Belønningen fra toppen i klarvær er imidlertid en aldeles fremragende utsikt. Selv Hallingskarvet kan skimtes i det fjerne, og et bedre panoramabilde av Folgefonna må man sitte i fly for å få. Man kan ha verre stunder enn å lunche i slike omgivelser.
Turfølget er sterkt og motivert, med det uventet gode været er det ikke snakk om annet enn å raske med seg Svartenuten også. Dit kommer vi etter gode to timer til. Fire flotte reinsbukker skremmes opp på veien, den som kunne beveget seg like raskt som dem i slikt terreng….Returen går med nødvendige pauser i slakt hellende terreng tilbake til Vivassdalen og Middalen. 9 ½ time utendørs må kunne kalles en brukbar dagsmarsj. Under middagen får vi besøk av to vandrere aus Mannheim som på stotrende engelsk og suverén tysk forklarer at støvelsålen hos den ene er ganz kaputt. Nettopp som samtalen pågår fersker Mari en kar utenfor hytta på vei mot parkeringen. Det viser seg å være en røldøl, sånn flaks! og vi shanghaier ham til å kjøre de to uheldige til Hordatun Apartments & Breakfast. Så ender også den historien lykkelig.
Søndagen opprinner med småregn og mer vind enn gårsdagen. Men Sandfloeggi er en klassiker og står høyt på ønskelista hos enkelte. Rutevalget dit er meget enkelt: inn Trossovdalen, ta opp forbi østre del av Trossovrusti og stig så like til Vårherre. Toppen er Hardangerviddas høyeste utenom Hardangerjøkulen. Vi går inn i skoddehatten ved omtrent 1300 meter, deretter er det bare å skalke alle luker i bekledningen og legge seg på skrå mot vinden og regnet. Breen på platået er litt kinkig å passere, toppsnøen har smeltet og forsiktighet må utvises. Veien videre til toppvarden gir seg selv, der det driver tungt av regn og tåke. Under slike omstendigheter gjør man ikke tiden lang ved målet og vi returnerer samme vei. Klapper hytta jovialt på kledningen da vi passerer som et ”takk for oss”. Og så var turen over for denne gang.
Draugen og skodda.
Men turer nord for Boknafjorden legges ikke flere ganger til nettopp denne helga midt i august. Køen ved Arsvågen strakk seg fire kilometer bortetter riksveien! Sildajazzen er et bra tiltak, men ikke når man kommer hjem fra fjellet seint på kvelden.
