Hell i uhell

Når bilen ramler ned fra billig-jekken
og du ligger under med brukket bekken,
da er det for seint å sparke selger'n i hekken
- sånn er'e bare!

Øystein Sunde


- !#¤%&/(/&%¤!

Utbruddet kommer fra meg og stedet er passasjersetet i Terjes Audi. Vi har nettopp passert Byhaugtunnelen og først nå kommer jeg på at toalettmappa fremdeles ligger på kontoret. En forsiktig hentydning fra Terje om at tannbørsten kanskje kan unnværes for helga hjelper ikke. Linseutstyret og brillene ligger i mappa. Vi må snu. Terje og Linn er sindige mennesker som forteller om lignende tabber de selv har opplevd tidligere. Hva de tenker er en annen sak og jeg aksepterer først som sist at dette får jeg høre seinere på turen.

Men en halvtimes tid etter er vi tilbake der vi var og resten av kjøreturen til Røldal går etter planen. I nitida er vi framme ved den flotte hytta til Helge, generøst nok utlånt til oss alle for natta. Suppa kommer på kok og det blir som alltid en trivelig drøs mot de blå timer.

                                                Fiskesuppe i fugleperspektiv.

Hytta til Helge er forresten et godt eksempel på Nye Røldal: stor, flott og velbygd. Til salgs riktignok, i følge eieren blir den for lite brukt. Interessenter tipses herved.

                                                            Norgesidyll.

Den egentlige turen starter ved Hordadalen Skisenter. Bare noen små justeringer......

                                              Linn i siste fase. To minutter til bare!

..... før vi kan ta de første stavtakene. Vi har en tre kilometers motbakke med 600 meters kontinuerlig stigning foran oss: hele Røldalsbrekka opp. En kjekk utfordring på morrakvisten.

                                                             Vinterprakt!

                                                           Immer nach üben.

Vi tar den tida som trengs. Godt hjulpet av et fremragende vær kommer vi til øverste heismast og tar en femminutter. Der ser jeg snittet til å klemme i vei på egenhånd til toppen av Elvershei som ligger en beskjeden kilometer unna. Dette er toppunktet i Hordadalen og faktisk også høyeste topp før Røldalssåta. Verdt en ekstra innsats.

                                  Toppvarden på Elvershei. Folgefonna i bakgrunnen.

                                                    Kyrkjenuten. Dit skal vi.

                                              Bilde av bildet. Skaulen i bakgrunnen.

Fellene kommer av og vi rauser ned til to små ikke navngitte navn, over disse og videre til kanten over Hallet Grøne. What views! Terje og Randi blir blanke i øynene ved synet av den smått paradisiske nedkjøringen til dalbunnen. To kilometer ubrutt utforbakke og bortimot silkeføre. Hvem kommer først ned? De to er selvfølgelige plogspisser med Helge rett i hælene. Vi andre følger etter i dragsuget.

Så skjer det. Femtenkilospakningen på ryggen forskyver seg i en krapp sving, jeg mister balansen og ramler ettertrykkelig med høyrehanda i klem under kroppen. Det føles alt annet enn bra og enda verre er synet da armen hales fram igjen. Lillefingeren verker som besatt og står ut i en merkelig vinkel. Fingerbrudd nå, det var som svarte! Jeg er raskt oppe igjen og ser på handa. Kanskje er det et synsbedrag? Adrenalinet og fortumlelsen gjør at ingenting føles når jeg prøver å brekke den tilbake på plass. Umulig. Et raskt overblikk over situasjonen: de andre har kjørt utfor i alvorlig fart og er allerede et par kilometer unna. De sees som små prikker på den andre siden av vannet. Men der har vi Omar, han har kjørt forsiktig og kommer opp på siden. - Den der såg neimen ikkje god ut! Nei, det er vi enige om. Men de andre må jo ha beskjed. Vi kjører resten av lia i bestemorfart, bruker vel fulle kvarteret på å hente inn de andre som har lagt seg til i solbad så lenge.

                                                          Not a pretty sight.

Turen bort til de andre avgjør saken. Høyrehanda er nokså ubrukelig og et nytt fall kan fort føre til et åpent brudd. I så fall vil vi være i en heller utrivelig situasjon. Jeg må snu. Ørene henger hos alle, mest hos meg. Det er første gang jeg har sett meg nødt til å bryte en tur. Og så på terskelen til Kyrkjenuten! Dette må da være this year's disappointment?!

Slik er det. De andre ønskes god tur videre i solskinnet. Omar slår raust nok følge tilbake. En fin gest, det er bra å ha ham med seg i tilfelle sakene skulle bli kritiske. Men er vi på tur så er vi på tur, vi kan jo ta en litt annen vei på returen. Vi legger ruta oppom høydedraget mellom Histeinsnuten og Elvershei og får med oss utsynet over Seljestad og Korlevoll. Og selvsagt må kameraet fram når motivene blir for fine:

                                                             Fjelløsters.

Fordelen med å ta seg ned Røldalsbrekka i gangfart er muligheten til faktisk å se den fantastiske naturen. Ikke rart at dette er en av Ski-Norges perler. Hva sies om dette?

                                                        Ja. Vi mangler ord.

Vi slår oss til i solveggen ved varmestua med hver vår cola og resten av nista i påvente av Haukeliekspressen. Får oss en hyggelig prat med Karen fra Stavanger som er i bakken med sine to franske beilere Alexis og Jerome. Forandring fryder tydeligvis. Bussen kommer to timer seinere, skifte til Kystbussen på Aksdal. Og der står så sannelig mor med vann og Paracet til den bortkomne sønn! Sånt varmer, hjertelig takk. Omsider er vi framme i Stavanger, Kristin henter og hjemme på Ganddal undres barna på om sånt nåke e vanligt når du går i fjellet, far? Heldigvis ikke ofte. Og turen avsluttes henimot midnatt på røntgenavdelingen på SUS. Måtte det bli svært lenge til neste gang.

Epilog:

Terje, Helge, Linn og Randi rasker med seg Kyrkjenuten og Inste Tinden lørdag, ryktet sier i et morderisk tempo. Flinke folk! Søndag besøkes Røldalssåta der man tilbringer èn stiv klokketime på toppen i uslåelig påskevær. Nei, vi er ikke misunnelige. Ja, OK da, kanskje bitte bitte litt......

Og fingeren? Det viser seg heldigvis ikke å være brudd! Derimot et par knokler solid ute av ledd. Ti timers venting, to sprøyter, en håndfast lege og et knekk som høres ut på gangen, så er alt tilbake på plass. I skrivende stund er restitusjonen 90 %, kan vi nå bare få forkjølelsen ut av kroppen i tillegg så er vi der vi skal være. Påsken står for døra og det meldes nydelig vær fram til onsdag. Dertil har jeg fri. Omstendighetene ligger til rette for ett spesielt fjell som.....ja, følg med neste uke....

Perler fra arkivet

Her har vi første innlegg i en serie som vil komme med litt ujevne mellomrom. Hensikten er å presentere musikkalbum som har betydd noe for meg personlig opp gjennom årene. Det spiller ingen rolle hvor kjent musikken er eller hvem som spiller.  Fellesnevneren er at alle skivene har snurret mye i spilleren hjemme. Kvalitet er stikkordet.

Og albumet som får æren av å åpne ballet er.....

Appetite for Destruction
Guns 'N' Roses

Debutalbumet til Guns 'N' Roses ble utgitt i 1987 og slo for alvor gjennom året etter, godt hjulpet av gruppas intensive turnering med størrelser som Metallica og AC/DC. Pr. oktober 2008 hadde albumet solgt over 28 millioner eksemplarer, toppet USA's Billboard-liste, blitt kvalifisert til 18 platinaplater..... Få debuter i platehistorien har sopt inn så mye gryn. Og det kan man jo trenge. Børst og droger har aldri vært gratis og gutta i G'N'R har konsumert mer av slikt enn de fleste. Trommeslageren fikk skyven i 1991 da han ikke greide å kontrollere heroinmisbruket sitt og først langt utpå 2000-tallet var alle medlemmene nyktre for godt. Da var bandet forlengst oppløst. Hvorom allting er: Appetite For Destruction ble skrevet og spilt inn i bakrus uten at det fikk noen innvirkning på kvaliteten. Det vet alle som har hørt skiva.

Si "Guns 'N' Roses!" til en hvilken som helst person rundt de førti og du vil få følgende svar: "Ah, jah, det var jo døm der gutta....Axl Rose og Slash, ikke sant? Sweet Child O'Mine og Paradise City....Bra band!" Og det skal ikke underslås at de to karismatiske frontmennene Axl og Slash, vokal respektivt leadgitar, har mye av æren for gruppens popularitet. Axl bak mikrofonstativet er det Ozzy Osborne kunne ha vært med mer talent og bedre stemme. Slash er et av de virkelig store gitarnavnene. Talent og fretteknikk på høyde med Jimmy Page. Flosshatt og solbriller, arrogant tilbakelent, en livsstil Keith Richards ville drept for. Slash er et ikon, vi kan si det uten å overdrive.

                                                 Slash på scenen. Stålkontroll!

Men Guns 'N Roses bestod også av et knippe ytterst kompetente håndverkere i bassisten Duff McKagan, batterist Steven Adler og ikke å forglemme annengitarist Izzy Stradlin. Vi skal stoppe litt ved sistnevnte. Mens Slash tok seg av sceneshow og soli, fikset damer og gav reporterne det de ville ha var Izzy gruppens anonyme dirigent. Han skrev mesteparten av tekstene, arrangerte låtene og orkestrerte lydbildet. Gruppens suksess skyldtes foruten å være på rett sted til rett tid Izzys evne til å skrive usedvanlige gode låter der rytmegitaren fyller ut leadgitaren på en aldeles utsøkt måte. Hør åpningen på Welcome To The Jungle. Slash åpner låta med ekkoaktige fallende kvinter før Izzy hamrer ut akkordene som leder til hovedtemaet. Eller det bærende riffet i Nighttrain: Slashs signaturlead til venstre, Izzy en ters lavere til høyre i en litt forskjellig rytme. Solopartiene på hele albumet leveres av Slash med Izzys bølgende riffmønstre i bakgrunnen. Til sammen leverer de to  kjederøykende herremennene et gitararbeid de aller fleste kollegene bare kan misunne dem. 

Som rytmegitarist utgjør Izzy Stradlin det nødvendige bindeleddet som hindrer både band og låter fra å falle sammen. Klassen er liten og eksklusiv: James Hetfield (Metallica) og Malcolm Young (AC/DC) er vel de to eneste som har en tilsvarende rolle på dette nivået. Noe av det som gjør låtene på Appetite For Destruction så gode er at Izzy utgjør bakteppet Slash kan briljere ut fra. Melodiøse, rytmiske riff levert med aldri sviktende øre for hva som passer inn. Samtidig som han avstår fra å bryte inn og lage kaos. Det kan ikke gjøres bedre. 

                                         Slash drar soloen - Izzy (til venstre) fyller ut.

Appetite For Destruction brakte Guns 'N' Roses inn i rockens førstedivisjon. I tidsrommet 1988 til 1992 var bandet sammen med Metallica den ledende rockgruppen i verden. Dobbeltalbumet Use Your Illusion I & II fra 1991 presenterte et knippe nye hits som er blitt kulturell allemannseie; det er nok å nevne perler som November Rain, Civil War og Knockin' On Heaven's Door. Men et hardt liv setter spor. 1994's skuffende The Spaghetti Incident viste et band i oppløsning og kara dro hver til sitt ikke lenge etterpå. Slash er den eneste som har hatt suksess som soloartist og studiomusiker siden.

Appetite For Destruction  kom på et tidspunkt da thrash og death begynte å vinne terreng på bekostning av den tradisjonelle heavy metalen. Albumet skal ha en stor del av æren for at melodiøs hardrock holdt seg på moten til et stykke ut på nittitallet, da grungen omsider kvalte det som fantes av god musikk i genren. Og som alle klassikere har det tålt tidens tann. AFD låter like friskt og spenstig i dag som i 1987. Det er i grunnen det beste skussmålet den kan få. Let opp på Spotify og lytt!

                                  Guns 'N' Roses på høyden - tid for en dram gutter!

Rundtur i øst

Si fjellet til en gjennomsnittlig nordmann og vedkommende vil straks begynne å legge ut om hytta i Sirdal, Røldal, Hemsedal eller Trysil og den fantastiske turen til Fjatnafjørdnuten sist helg. De mer reiseorienterte vil med lengsel i blikket bekjenne sine våte drømmer om Denali, Aconcagua, Elbrus og Cho Oyo. Ekspedisjoner er blitt dagligdagse foreteelser. Nansen hadde i høyden vært en lokal B-kjendis hadde han levd i dag. Det er en kjensgjerning at næringslivtopper og folk i ledende stillinger påfallende ofte har besteget Everest eller krysset Grønland. Og da har vi ikke nevnt Birken. Om det så er Stavanger Aftenblad så arrangerer de årlig tur til Kilimanjaro for sine abonnenter. Moderne mennesker har muligheten til å reise land og strand rundt og gjør det. Ikke minst turfolk.

En oppmuntring til alle turglade med stramt budsjett: Dette er ikke nødvendig for å få førsteklasses turopplevelser!

Faktum er at helt øst i Sandnes kommune har vi et turterreng som kan måle seg med hva som helst. I hvert fall her i landet. Bynuten, kommunens høyeste punkt, er utvilsomt det mest kjente turmålet. Men her finner vi mer ukjente topper som Rullefjellet og Selvikstakken, dessuten gode fiskevann som Rasmustjørna og Løypedalstjørna. Elgen holder til i de utilgjengelige liene nord for Fureknuten. Har du klatretalent får du noe å bryne deg på i stupene sør for Selvikstakken. Terrenget varierer fra lun furuskog der vinden ikke får tak til forblåste høyder i hallene oppover mot Bynuten. Etter at en rundløype der både Selvikstakken og Bynuten inngår ble merket i 2004  har antall besøkende steget noe men ikke mer enn at de som ferdes i området har godt med alburom. Svært godt for å si det som det er.

Vi tar turen en søndag i mars. Været er som forventet, vått og grått, og ingen andre er å se ved start fra Seldalsheia. Men det er seks varmegrader, rene sommeren de siste turene tatt i betraktning.

                                           Som så ofte før: grønt som glir over i grått.

                                                      Akvarell i morgengryet.

Lyseveien følges et stykke opp i heia. Traktorveien er bred og fin og vi prøver å late som om høyspentmastene ved siden av oss slett ikke er der. Ved vann 402 sør for Rullefjellet tar merkingen av og vi stikker rett ut i skogen i retning øst.

                                                   Dovregubbens postkasse.

Auratjørna og Flatafjellet passeres, etter hvert dukker Løypedalstjørna opp på høyre side. Hadde været vært med oss ville Selvikstakkens vestside nå tårnet seg opp i front. Som sakene står er det mye godt vi ser noe fjell i det hele tatt:

                                 Selvikstakkens fortopp sett i en avstand av tretti meter.

Bekken krysses på store steiner og vi er i gang med turens tyngste parti. Selvikstakken er en kamel med to pukler og for å komme i sadelen kreves det litt svetting opp lia. Den som merket løypa må ha hatt en rekognosering eller to på forhånd for å finne beste rutevalget.

                                                            Oppover går det!

Vel oppe i skaret er det merket en avstikker opp den bratte veggen til nordtoppen. Øverst er det ikke mindre enn to solide varder pluss et skilt merket Selvikstakken - om noen skulle være i tvil. Visstnok er dette Sandnes' beste utkikkspunkt. Det skal være usagt, spesielt i dag.

                                             Nordtoppen. Dette var alt vi så i dag.

Sørtoppen er imidlertid én fattig meter høyere enn nordtoppen. Purister vil derfor se seg nødt til å besøke begge for å ha "vært" på Selvikstakken. Deriblant jeg. Ned i skaret igjen og så opp en ny vegg. Alt mens regnet og skodda driver. Nå, det er jo frivillig.

                                                 Sørtoppen. Nokså lik egentlig.

Strekket fra Selvikstakken til Bynuten er kommunens fineste turterreng og bør egentlig gås i godvær for å få det fulle utbyttet. Jeg får flyte på minnene fra sist. Langs veien passeres flere fine fiskevann - husk fiskekort - før den bratte stigningen til Bynutplatået. Det er en del snø som dekker for merkingen i denne høyden men det gjør ikke noe. Retningen er gitt: sør-sørvest, ellers er det å legge ruta så jevnt stigende som mulig. Siste biten går på hovedstien som fører like til topps.

                                     Varden på Bynuten. Et imponerende byggverk.

Resten er plankekjøring. De aller fleste som går i disse traktene går t/r Bynuten og stien er deretter. To menn, to kvinner og en labrador møtes på hjemveien, ellers er det fritt for både folk og dyr. Det vil nok ta seg opp utover våren og snart har vi jo fugler i hvert tre. Vi går fine tider i møte.

Tips: en voksen turvant person bruker fire timer på å gå denne runden non-stop. Legg til pauser etter behov og du har en dagstur som også større barn og ungdom vil ha glede av. Anbefalingen er gitt.

Farsstolthet

- Far, eg e' den einaste jentå i barnehagen som like Dimmu Borgir....

Ingvild fem år gammel


I følge http://www.klikk.no/ er den nye digitale trenden uhemmet skryt av egen familie på Facebook. Og går vi inn på emnet skjønner vi godt at opptil flere har fått fenomenet i vrangstrupen:

- Barna sover søtt og jeg nyter et glass hvitvin i sofaen!
- Indisk mat, cava i glasset, barna i seng - og jeg er sammen med min elskede...
- Cassandra Nathalie tok sitt første skritt i dag. Bare ti måneder!
- Ungene har laget egne blomsterkranser til mamma. Søtt!!

Barna er blitt Chanelvesker og ektefellen en trofékone, alternativt en uimotståelig hunk. Det stinker fasadebygging og vellykkethet lange veier. Og likevel: med fare for å gå i den samme fella - her er min hyllest til eget avkom. Forhåpentligvis er de verste klisjéene fjernet. De har fortjent det.

For det er stas å være far. Det sier jeg rett ut. La gå: visst er det strevsomt i spebarns- og småbarnstiden. Lite søvn, møkkableier ut av denne verden, gryling og hyling, sykdom, sjelden en stund for seg selv. Vi kjenner til det. Men bevares så mye kjekt det er med unger også!

Først er det nå svangerskapet. Den spente, nervøse følelsen man har fra samme stund begge to stirrer på testpinnen med to kongeblå streker. Jø og jø og hvordan gikk nå dette til? - Det spør du om?  Magen vokser, det samme gjør forventningene. Ja, jeg snakker nå fra den mannlige synsvinkel. Frua som sleper rundt på flere og flere kilo, morgenkvalm og trøtt, kan nok ha ett og annet å innvende. Men synet av små armer og bein som i åttende måned småsparker og romsterer under mageskinnet kan ikke beskrives. Unikt er det rette ordet.

Og så kommer fødselen, den kan saktens være hard nok, men så er barnet der. Et helt nytt menneske, ørlite og rynkete. Har du sett, mitt eget kjøtt og blod! Den som vil vite hvordan en mann ser ut når alle masker er lagt vekk skal betrakte ham idet han holder sin nyfødte baby for første gang. Etter hvert blir man kjent med gutten, det er ikke lenger ungen, det er Audun! Va' det någe? Skal si han vokser. Den avlagte kleshaugen blir større for hver måned. Men den kastes ikke. Ikke ennå, det kan jo tenkes, ja at...muligens så....

Det kan absolutt tenkes. Snaue to år etterpå er nummer to der. Et nytt lite gryn, jente denne gangen. En av hver, privilegert nå! Vi blir raskt kjent med Ingvild. Audun er en veldig flink storebror. Han koser sånn på lillesøster at vi stundom må begrense det. Og interessen holder seg. Den første uka hun er i barnehagen står han skiltvakt dagen lang. Der Ingvild er er også Audun. Noen må jo se etter henne når foreldrene bare går sin vei. Ansvarsfølelsen mister han ikke. - Nogen må passa på meg! snufser Ingvild den augustdagen hun kommer alene til barnehagen. For broren har begynt på skolen.

Begge to faktisk. Det er ikke så mange årene siden vi selv hadde ransel på ryggen. Nå har vi folk i huset som låser seg inn på egenhånd når skolen er ferdig og koker poteter til middagen. Audun bruker mammas sykkel i et knipetak og oppviser talent for tegning. Ingvild gjør stor karriere i barnekoret. Forestillingene i 2010 og 2011 gjør oss stolte, vi skjemmes ikke for å innrømme det. Der står den lille jenta helt uten sceneskrekk og synger solo rent og klart foran en fullsatt sal. Det er stort. Sa vi forresten "lille"? Hun når mamma til nesa. Hvor vil det ende?

Baksiden av medaljen er selvsagt at man blir statist i eget hus. Man kommer hjem, stiger inn i stua. Audun har Fredrik på besøk. - Hei gutter! - Øyh! De er i gang med å fange monstre på PC-en. Vennligst ikke forstyrr. Nå, for all del....På kjøkkenet sitter Stine og Ingvild og spiser kiwi og eple. - Hei Erlend! Nå har me robba kjøleskapet ditt, hihihihihihihihihihihi...... Hva skal man si til sånt? Man nøyer seg med et refsende blikk uten at det får den framfusende venninnen til å begrense konversasjonen. - Og forresten, siden du står der, kan me få ei skjeva med Nugatti?? Noe skarpt gjøres det klart at det er middag om en halvtime og forresten er det tull å ødelegge appetitten på den måten! Frukten kan vente til etterpå.

Jeg er blitt min egen far, for ikke å si mor. Alt går igjen, tretti år etterpå.

Interessante observasjoner noteres under barneselskaper. Ens person eksisterer ikke lenger, i stedet blir man en del av interiøret, så å si en bevegelig stumtjener. Sett fra barnas side fylles glassene av seg selv og tomme brusflasker forsvinner i løse luften. Dogger dukker opp på tallerkenen og brått er det sennep og ketchup på. Kaken materialiserer seg på kjøkkenbenken. Der er den skåret opp og med ett sitter man og spiser stykket sitt mens sidemannen dyttes slik at asjett med innhold havner på gulvet. Spiller ingen rolle, ett minutt etterpå er det ingenting på gulvet lenger. Og det er helt som det skal være! Folkens, en dag vil dere skjønne sammenhengen. Av egen erfaring.

Med barn i huset avsløres man kontant og nådeløst. Møtene med seg selv i døra skjer nær sagt daglig. - Is til dessert - på en torsdag?? Nei! - Men du lovte jo det i går kveld!  Et uslåelig argument og isen kommer på bordet. - Pappa, det e' ikkje lov å vær' så sinte! Audun har nettopp fått en urimelig overhøvling. Time-out. Etter fem minutters avkjøling kommer pappa inn igjen og unnskylder seg. Gutten har helt rett. Det er ikke lov å være så sint. Et halvt år etterpå, søskensamtale i stuen: - Pappa, vett du....Ja far ja, han barra sykle og sykle han.... En forsiktig kikk inn i rommet. Begge sitter nokså nedrullet og tenker på morgendagen. Søndag, og pappa har de siste månedene vært borte halve om ikke hele helgene på trening. Den sitter. Rett i sjela. Et oppgjør med seg selv på kammerset får fram en sannhet som ikke er vakker. Kort fortalt: engasjementet i sykkelklubben avsluttes ikke lenge etterpå. En liten samtale på stuegulvet ble en stor tankevekker for visse andre.

Men morsommere filosofering forekommer. - Far, det e' så kjekt når du legge oss! stråler Ingvild fra sengekanten. Det der lar seg høre! Min sann, man har i hvert fall lykkes med noe. - For du glemme alltid at me ska bruka tanntråd! fortsetter det fra puta.  Og så har vi klassikeren fra vår egen barndom, et søskenpar i nærheten. Mamma prøver å sove middag, barna er snopesugne: - Mamma, kan me få- å..... Etter fjerde gangs vekking utbryter mamma ergerlig: - Ja, for svarte! gå og ta! Tretti sekunder etterpå høres det fra kjøkkenet: - Mamma, hu e' galen hu, når hu sove. Tenk at me fekk lov.....

Nei, uten barna hadde tilværelsen ikke vært den samme. Nedturer og oppturer - det kalles livserfaring. Og uten dem hadde det ytterst - ytterst - sjelden blitt spilt whist i huset vårt. Nå får vi gjort det ukentlig. Husk: utspill i sterkeste farge og lavt i annen hånd..... 

Uteliggere

- Han e' kvessen i dag. Rekti' ruskjen må me sei!

Einar i sjåførsetet ser betenkt ut sidevinduet. Vi står på parkeringsplassen ved Lortabu og venter på de siste bilene i følget. Det er fellestur med turistforeningen. Planen er å gå inn til Sandvatn i kveld, grave snøhule og overnatte der til søndag før retur til Hunnedalen. Men været er ikke i godlunet. Jeg får på meg nødvendig bekledning, presser døra opp og velter ut. Jo, dette kan vi kalle vinter. EKSTREME FORHOLD I SNØSTORM! ville Dagbladet kalt det. Egentlig snakker vi om null grader, liten kuling og snøfokk. Det kan nok la seg gjøre å legge i vei innover heia men nå mørkner det fort. Hvor godt vil vi se i skinnet fra hodelyktene med føyka på skrått forfra? Alpinbriller er nødvendige og heldigvis ligger de i sekken, men har alle det med seg? Og hvor sterkt er turfølget egentlig? Det er gjerne det springende punkt når forholdene begynner å bli røffe.

Avgjørelsen kommer snart. Fem unge karer, eller skal vi si snømenn, kommer inn på plassen. De har vært oppe på platået og snudd igjen. Det blir for tøft å nå Sandvatn i kveld. Javel, så blir det Ådneram turisthytte. Vi får prøve å finne oss en ledig plass i gangen der. Einar vrenger bilen ut på veien igjen. Det er tre kvarter til Ådneram og fennene i veibanen vokser for hvert minutt. Ikke noe å vente på her.

På Ådneram har Barnas Turlag lagt beslag på det meste av hovedhytta. Men lederne der er velvilligheten selv, hoster opp et ledig seksmannsrom til oss og resten får plass i annekset. I tillegg byr de på laks og poteter som er blitt til overs etter de håpefulles middag. Vi er fem i følget som ikke klarer å vente på fellesmiddagen Albert og Turid har handlet inn. Og fisken smaker storveies, foreldrene er pratsomme og trivelige, selv barna kommer borttil og forteller entusiastisk om adle snøholene me har lagt utforbi her! Barra sjå ut så ser dokker!  Vi roser behørig og forteller at vi skal lage en snøhule selv i morgen - litt lenger oppe i fjellet. Ska dokker?? Det skinner i flere par øyne. Det finnes voksne som også lager hus i snøen - hørre du mamma?? Du sa det barra va for ungar du! 

I annekset har de fire siste fått installert seg, kyllingen er kommet i gryta og røverhistoriene utveksles over bordet. I tillegg til oss besettes hytta av tre unge damer på jentetur og et ungt par på vei til Taumevatn i morgen - om ikke været blir for ille da? Smarttelefoner er en fin oppfinnelse: Yr.no melder om betraktelig bedre forhold lørdag og nesten enda finere søndag. Dette lover godt. Stemningen er det ikke noe å si på, bildene nedenfor taler for seg.

                                              - Bare fem minutter til nå....

                                Umulig å få til gode "sitte-rundt-bordet"-bilder. Prøv selv.

                                                     - Du skraper gryta Rolf!

Lørdag morgen. Vi gjør et nytt forsøk på å komme tilbake til Lortabu. Albert vil helst så høyt som mulig, snøhulegraving i kaldt vær er en helt annen forretning enn å kjempe med blytung blautsnø rundt null. Men takk, på Gravassryggen er bommen nede. Hunnedalen er blitt stengt i natt. Temmelig flate får vi snudd bilene og ruller tilbake. Nå må det bli Ådneram og Taumevatn likevel. Klokka er over ti og ikke et stavtak er tatt så langt. Det er godt at ingen venter på oss. 

Men i ellevetiden er vi da i siget innover Flatstøldalen. Været har bedret seg mye og scootersporene er nypreparert. Det er skirenn i dag later det til, vi møter flere unge løver med nummer på brystet og teknikken i orden. Selv finner vi rytmen med en relativt tung sekk på ryggen og trives bedre for hver kilometer. Godt vær og trivelig følge skal man nyte når man har det.

                                                               Første pulje.

                                                                Andre pulje.

                                                     Solstreif på Flatstølfjellet.

                                               Faller Grete faller Rolf faller Turid.....

Etter fire timer er vi ved Taumevatn. En kontingent går inn for å frege nytt og varme vann. Albert, Per og undertegnede går opp i lia for å sondere terrenget og finne en høvelig plass for snøpalasset. Litt oppe i bakken over det verste bratthenget ser det bra ut. Lett skrånende underlag, ingen skredfare og over tre meter snødybde i følge medbrakte søkestenger. Da er det bare å gå i gang. Klokka er over tre og vi skal ha hus til ni personer før kvelden.

                           En kort status før start: fina veret, blide dama og Taumevatn.

                                             Omrisset av hulen kl. 15.  Sett i gang!

Å grave en skikkelig snøhule krever tre ting: en god spade, innsatsvilje og tilstrekkelig med tid. Det siste er det vel verdt å merke seg. Nå jobber vi under fine forhold med tørr snø, lite vind og mange mann i arbeid. Likevel tar det oss fem timer før hulen er klar. Den dagen jeg virkelig trenger en hule må altså arbeidet starte i tide! Fra 1,5 meters dybde og nedover er snøen hard, kompakt og lite samarbeidsvillig. Det er tungt å spa den siste halvmeteren og Alberts spade viser seg å være langt bedre enn min: avrundet aluminiumsblad i stedet for kvadratisk hardplast. En av mange nyttige erfaringer vi gjør oss. Hulen, eller rettere sagt flatmarksgropen, graves som et kors sett ovenfra med inngang nede på langsiden og i en av korsarmene. Soveavlukker graves ut i veggene, omlag en meter høye og bredde/lengde etter person. Klokka seks byr Rolf, den velsignede mannen, på varme pølser med brød og løk! Han har rigget seg til med telt et lite stykke unna og gestalter Arne Brimi med medbrakt primus, varmt vann og førti pølser. Jeg kyler ned fire dogger på rappen, virkningen er ubeskrivelig. De kom akkurat i rette tid, det er hardt arbeid å bygge hus.

                                                             Samme sted kl. 18.

                                                   Turid i begivenhetenes sentrum.

                                                                - Ropte du?

Halv åtte er gravingen ferdig. Nå gjenstår taket. Per og Einar har slavet hele ettermiddagen i granittbruddet på bakketoppen: saging og stabling av snøblokker i passelig størrelse. Disse bæres og slepes nå bort til gropa, Albert og jeg står nede med armene til værs og tilter blokkene på plass. Henry og Odd skuffer løssnø og klumper over og dekker glipene med det. Kvart over åtte er alt klart. Temmelig fesne står vi og ser på verket. Utenfra ser det hele ut som et snøskred og flykrasj, nede i snøen er det rene sovekupeen med innbydende avlukker i veggene. Noen av oss har til og med sørget for innhukk til stearinlys! Jo, dette kan vi være bekjente av.

                                                Isslottet. Tarjei Vesaas på vei inn.

                                   Ingen bunker på Vestfronten; soveplassen i natt.

                                      ....med nattlampe. Soveposen klar til å rulles ut.

Kvelden er praktfull. Fem-seks minusgrader, bålfyring i steinbruddet til Per og Einar. Primusen sørger for varm drikke og vann til Drytech-middagen, drøsen går. Selv fra hytta nede på flaten gjør folk seg ærend opp for å se på hula. Det er de som kunne tenkt seg å bytte ut den varme køya der nede med denne iskrypten for en natt. Det skulle da også bare mangle. Stjernehvelvingen kan ikke beskrives. Finnes det så mange stjerner i Melkeveien? Det ser du aldri i bynære strøk, bare langt ute i hei og fjell. Verdt turen i seg selv.

Søndag morgen: tolv minusgrader ute, tre inne. Nye erfaringer i løpet av natta: 1. Soveposen er på ingen måte varm nok vinterstid. 2. Det var toskeskap å legge seg iført bare ullundertøy. 3. En tisseflaske er påkrevd neste gang. 4. Ekstra votter må ikke glemmes! Det som var fine ullvotter i går er nå to frosne klaker som må tines opp med egen kroppsvarme. Amatørfeil! 5. Taket i en snøhule må hvelves. I løpet av natta har avlukket seget tretti centimeter, om ikke mer. Jeg må nærmest rulle ut og ned i midtgangen for å komme på beina. Påkledningen skjer raskere enn Morgan Kane trekker. Tennene klaprer ukontrollert mens genser, fleece, bukse, anorakk, lue og støvler kommer på. Det er kaldt! Takket være primusen blir det varmt vann til frokosten, det hjelper virkelig. Og ute er været aldeles fremragende. Det blir en fin dag dette her.

                                              Morgenstemning over Taumevatn.

Før vi går må hulen raseres. Rent for galt, men vi kan ikke risikere at intetanende skiløpere skulle komme seinere og brase gjennom taket. Og etter at denne tunge plikten er gjort bærer det i vei oppetter lia. Vi lar bildene tale for seg der vi drar gjennom Anlaugdalen, omgitt av marsipankaker og brudekjoler på alle kanter. Vakkert!

                                                     

                                                       

                                                 Slike dager forekommer faktisk!

                                         Punktskred. Ikke den farligste typen men dog....

Returen til Ådneram går via Bekkjedalen. Einar er født og oppvokst i Sauda med hytte i Svandalen, han vet hva det vil si å kjøre utfor. Vi andre følger etter i snøspruten hans. De siste kilometrene går i preparert løype der jeg sekken til tross får prøvd litt på teknikken til "døm som kan det". Aldri for seint blir det sagt. Deretter er det bare å ta farvel med Albert, Bernhard, Einar, Grete, Henry, Odd, Per, Rolf og Turid. Et hyggelig følge på årets trolig mest lærerike tur. Det må bli en slik snøhuletur i året heretter. Kunnskap skal holdes vedlike.

                                              Alle samlet. Minus Turid bak kameraet.

Tips: klikk på bildene for større versjon og du får screenshow av alt. Og så glemmer vi ikke rutevalget:      

                                                  Taumevatn februar 2012.