Ingvild fem år gammel
I følge http://www.klikk.no/ er den nye digitale trenden uhemmet skryt av egen familie på Facebook. Og går vi inn på emnet skjønner vi godt at opptil flere har fått fenomenet i vrangstrupen:
- Barna sover søtt og jeg nyter et glass hvitvin i sofaen!
- Indisk mat, cava i glasset, barna i seng - og jeg er sammen med min elskede...
- Cassandra Nathalie tok sitt første skritt i dag. Bare ti måneder!
- Ungene har laget egne blomsterkranser til mamma. Søtt!!
Barna er blitt Chanelvesker og ektefellen en trofékone, alternativt en uimotståelig hunk. Det stinker fasadebygging og vellykkethet lange veier. Og likevel: med fare for å gå i den samme fella - her er min hyllest til eget avkom. Forhåpentligvis er de verste klisjéene fjernet. De har fortjent det.
For det er stas å være far. Det sier jeg rett ut. La gå: visst er det strevsomt i spebarns- og småbarnstiden. Lite søvn, møkkableier ut av denne verden, gryling og hyling, sykdom, sjelden en stund for seg selv. Vi kjenner til det. Men bevares så mye kjekt det er med unger også!
Først er det nå svangerskapet. Den spente, nervøse følelsen man har fra samme stund begge to stirrer på testpinnen med to kongeblå streker. Jø og jø og hvordan gikk nå dette til? - Det spør du om? Magen vokser, det samme gjør forventningene. Ja, jeg snakker nå fra den mannlige synsvinkel. Frua som sleper rundt på flere og flere kilo, morgenkvalm og trøtt, kan nok ha ett og annet å innvende. Men synet av små armer og bein som i åttende måned småsparker og romsterer under mageskinnet kan ikke beskrives. Unikt er det rette ordet.
Og så kommer fødselen, den kan saktens være hard nok, men så er barnet der. Et helt nytt menneske, ørlite og rynkete. Har du sett, mitt eget kjøtt og blod! Den som vil vite hvordan en mann ser ut når alle masker er lagt vekk skal betrakte ham idet han holder sin nyfødte baby for første gang. Etter hvert blir man kjent med gutten, det er ikke lenger ungen, det er Audun! Va' det någe? Skal si han vokser. Den avlagte kleshaugen blir større for hver måned. Men den kastes ikke. Ikke ennå, det kan jo tenkes, ja at...muligens så....
Det kan absolutt tenkes. Snaue to år etterpå er nummer to der. Et nytt lite gryn, jente denne gangen. En av hver, privilegert nå! Vi blir raskt kjent med Ingvild. Audun er en veldig flink storebror. Han koser sånn på lillesøster at vi stundom må begrense det. Og interessen holder seg. Den første uka hun er i barnehagen står han skiltvakt dagen lang. Der Ingvild er er også Audun. Noen må jo se etter henne når foreldrene bare går sin vei. Ansvarsfølelsen mister han ikke. - Nogen må passa på meg! snufser Ingvild den augustdagen hun kommer alene til barnehagen. For broren har begynt på skolen.
Begge to faktisk. Det er ikke så mange årene siden vi selv hadde ransel på ryggen. Nå har vi folk i huset som låser seg inn på egenhånd når skolen er ferdig og koker poteter til middagen. Audun bruker mammas sykkel i et knipetak og oppviser talent for tegning. Ingvild gjør stor karriere i barnekoret. Forestillingene i 2010 og 2011 gjør oss stolte, vi skjemmes ikke for å innrømme det. Der står den lille jenta helt uten sceneskrekk og synger solo rent og klart foran en fullsatt sal. Det er stort. Sa vi forresten "lille"? Hun når mamma til nesa. Hvor vil det ende?
Baksiden av medaljen er selvsagt at man blir statist i eget hus. Man kommer hjem, stiger inn i stua. Audun har Fredrik på besøk. - Hei gutter! - Øyh! De er i gang med å fange monstre på PC-en. Vennligst ikke forstyrr. Nå, for all del....På kjøkkenet sitter Stine og Ingvild og spiser kiwi og eple. - Hei Erlend! Nå har me robba kjøleskapet ditt, hihihihihihihihihihihi...... Hva skal man si til sånt? Man nøyer seg med et refsende blikk uten at det får den framfusende venninnen til å begrense konversasjonen. - Og forresten, siden du står der, kan me få ei skjeva med Nugatti?? Noe skarpt gjøres det klart at det er middag om en halvtime og forresten er det tull å ødelegge appetitten på den måten! Frukten kan vente til etterpå.
Baksiden av medaljen er selvsagt at man blir statist i eget hus. Man kommer hjem, stiger inn i stua. Audun har Fredrik på besøk. - Hei gutter! - Øyh! De er i gang med å fange monstre på PC-en. Vennligst ikke forstyrr. Nå, for all del....På kjøkkenet sitter Stine og Ingvild og spiser kiwi og eple. - Hei Erlend! Nå har me robba kjøleskapet ditt, hihihihihihihihihihihi...... Hva skal man si til sånt? Man nøyer seg med et refsende blikk uten at det får den framfusende venninnen til å begrense konversasjonen. - Og forresten, siden du står der, kan me få ei skjeva med Nugatti?? Noe skarpt gjøres det klart at det er middag om en halvtime og forresten er det tull å ødelegge appetitten på den måten! Frukten kan vente til etterpå.
Jeg er blitt min egen far, for ikke å si mor. Alt går igjen, tretti år etterpå.
Interessante observasjoner noteres under barneselskaper. Ens person eksisterer ikke lenger, i stedet blir man en del av interiøret, så å si en bevegelig stumtjener. Sett fra barnas side fylles glassene av seg selv og tomme brusflasker forsvinner i løse luften. Dogger dukker opp på tallerkenen og brått er det sennep og ketchup på. Kaken materialiserer seg på kjøkkenbenken. Der er den skåret opp og med ett sitter man og spiser stykket sitt mens sidemannen dyttes slik at asjett med innhold havner på gulvet. Spiller ingen rolle, ett minutt etterpå er det ingenting på gulvet lenger. Og det er helt som det skal være! Folkens, en dag vil dere skjønne sammenhengen. Av egen erfaring.
Med barn i huset avsløres man kontant og nådeløst. Møtene med seg selv i døra skjer nær sagt daglig. - Is til dessert - på en torsdag?? Nei! - Men du lovte jo det i går kveld! Et uslåelig argument og isen kommer på bordet. - Pappa, det e' ikkje lov å vær' så sinte! Audun har nettopp fått en urimelig overhøvling. Time-out. Etter fem minutters avkjøling kommer pappa inn igjen og unnskylder seg. Gutten har helt rett. Det er ikke lov å være så sint. Et halvt år etterpå, søskensamtale i stuen: - Pappa, vett du....Ja far ja, han barra sykle og sykle han.... En forsiktig kikk inn i rommet. Begge sitter nokså nedrullet og tenker på morgendagen. Søndag, og pappa har de siste månedene vært borte halve om ikke hele helgene på trening. Den sitter. Rett i sjela. Et oppgjør med seg selv på kammerset får fram en sannhet som ikke er vakker. Kort fortalt: engasjementet i sykkelklubben avsluttes ikke lenge etterpå. En liten samtale på stuegulvet ble en stor tankevekker for visse andre.
Men morsommere filosofering forekommer. - Far, det e' så kjekt når du legge oss! stråler Ingvild fra sengekanten. Det der lar seg høre! Min sann, man har i hvert fall lykkes med noe. - For du glemme alltid at me ska bruka tanntråd! fortsetter det fra puta. Og så har vi klassikeren fra vår egen barndom, et søskenpar i nærheten. Mamma prøver å sove middag, barna er snopesugne: - Mamma, kan me få- å..... Etter fjerde gangs vekking utbryter mamma ergerlig: - Ja, for svarte! gå og ta! Tretti sekunder etterpå høres det fra kjøkkenet: - Mamma, hu e' galen hu, når hu sove. Tenk at me fekk lov.....
Nei, uten barna hadde tilværelsen ikke vært den samme. Nedturer og oppturer - det kalles livserfaring. Og uten dem hadde det ytterst - ytterst - sjelden blitt spilt whist i huset vårt. Nå får vi gjort det ukentlig. Husk: utspill i sterkeste farge og lavt i annen hånd.....
Med barn i huset avsløres man kontant og nådeløst. Møtene med seg selv i døra skjer nær sagt daglig. - Is til dessert - på en torsdag?? Nei! - Men du lovte jo det i går kveld! Et uslåelig argument og isen kommer på bordet. - Pappa, det e' ikkje lov å vær' så sinte! Audun har nettopp fått en urimelig overhøvling. Time-out. Etter fem minutters avkjøling kommer pappa inn igjen og unnskylder seg. Gutten har helt rett. Det er ikke lov å være så sint. Et halvt år etterpå, søskensamtale i stuen: - Pappa, vett du....Ja far ja, han barra sykle og sykle han.... En forsiktig kikk inn i rommet. Begge sitter nokså nedrullet og tenker på morgendagen. Søndag, og pappa har de siste månedene vært borte halve om ikke hele helgene på trening. Den sitter. Rett i sjela. Et oppgjør med seg selv på kammerset får fram en sannhet som ikke er vakker. Kort fortalt: engasjementet i sykkelklubben avsluttes ikke lenge etterpå. En liten samtale på stuegulvet ble en stor tankevekker for visse andre.
Men morsommere filosofering forekommer. - Far, det e' så kjekt når du legge oss! stråler Ingvild fra sengekanten. Det der lar seg høre! Min sann, man har i hvert fall lykkes med noe. - For du glemme alltid at me ska bruka tanntråd! fortsetter det fra puta. Og så har vi klassikeren fra vår egen barndom, et søskenpar i nærheten. Mamma prøver å sove middag, barna er snopesugne: - Mamma, kan me få- å..... Etter fjerde gangs vekking utbryter mamma ergerlig: - Ja, for svarte! gå og ta! Tretti sekunder etterpå høres det fra kjøkkenet: - Mamma, hu e' galen hu, når hu sove. Tenk at me fekk lov.....
Nei, uten barna hadde tilværelsen ikke vært den samme. Nedturer og oppturer - det kalles livserfaring. Og uten dem hadde det ytterst - ytterst - sjelden blitt spilt whist i huset vårt. Nå får vi gjort det ukentlig. Husk: utspill i sterkeste farge og lavt i annen hånd.....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar