Uteliggere

- Han e' kvessen i dag. Rekti' ruskjen må me sei!

Einar i sjåførsetet ser betenkt ut sidevinduet. Vi står på parkeringsplassen ved Lortabu og venter på de siste bilene i følget. Det er fellestur med turistforeningen. Planen er å gå inn til Sandvatn i kveld, grave snøhule og overnatte der til søndag før retur til Hunnedalen. Men været er ikke i godlunet. Jeg får på meg nødvendig bekledning, presser døra opp og velter ut. Jo, dette kan vi kalle vinter. EKSTREME FORHOLD I SNØSTORM! ville Dagbladet kalt det. Egentlig snakker vi om null grader, liten kuling og snøfokk. Det kan nok la seg gjøre å legge i vei innover heia men nå mørkner det fort. Hvor godt vil vi se i skinnet fra hodelyktene med føyka på skrått forfra? Alpinbriller er nødvendige og heldigvis ligger de i sekken, men har alle det med seg? Og hvor sterkt er turfølget egentlig? Det er gjerne det springende punkt når forholdene begynner å bli røffe.

Avgjørelsen kommer snart. Fem unge karer, eller skal vi si snømenn, kommer inn på plassen. De har vært oppe på platået og snudd igjen. Det blir for tøft å nå Sandvatn i kveld. Javel, så blir det Ådneram turisthytte. Vi får prøve å finne oss en ledig plass i gangen der. Einar vrenger bilen ut på veien igjen. Det er tre kvarter til Ådneram og fennene i veibanen vokser for hvert minutt. Ikke noe å vente på her.

På Ådneram har Barnas Turlag lagt beslag på det meste av hovedhytta. Men lederne der er velvilligheten selv, hoster opp et ledig seksmannsrom til oss og resten får plass i annekset. I tillegg byr de på laks og poteter som er blitt til overs etter de håpefulles middag. Vi er fem i følget som ikke klarer å vente på fellesmiddagen Albert og Turid har handlet inn. Og fisken smaker storveies, foreldrene er pratsomme og trivelige, selv barna kommer borttil og forteller entusiastisk om adle snøholene me har lagt utforbi her! Barra sjå ut så ser dokker!  Vi roser behørig og forteller at vi skal lage en snøhule selv i morgen - litt lenger oppe i fjellet. Ska dokker?? Det skinner i flere par øyne. Det finnes voksne som også lager hus i snøen - hørre du mamma?? Du sa det barra va for ungar du! 

I annekset har de fire siste fått installert seg, kyllingen er kommet i gryta og røverhistoriene utveksles over bordet. I tillegg til oss besettes hytta av tre unge damer på jentetur og et ungt par på vei til Taumevatn i morgen - om ikke været blir for ille da? Smarttelefoner er en fin oppfinnelse: Yr.no melder om betraktelig bedre forhold lørdag og nesten enda finere søndag. Dette lover godt. Stemningen er det ikke noe å si på, bildene nedenfor taler for seg.

                                              - Bare fem minutter til nå....

                                Umulig å få til gode "sitte-rundt-bordet"-bilder. Prøv selv.

                                                     - Du skraper gryta Rolf!

Lørdag morgen. Vi gjør et nytt forsøk på å komme tilbake til Lortabu. Albert vil helst så høyt som mulig, snøhulegraving i kaldt vær er en helt annen forretning enn å kjempe med blytung blautsnø rundt null. Men takk, på Gravassryggen er bommen nede. Hunnedalen er blitt stengt i natt. Temmelig flate får vi snudd bilene og ruller tilbake. Nå må det bli Ådneram og Taumevatn likevel. Klokka er over ti og ikke et stavtak er tatt så langt. Det er godt at ingen venter på oss. 

Men i ellevetiden er vi da i siget innover Flatstøldalen. Været har bedret seg mye og scootersporene er nypreparert. Det er skirenn i dag later det til, vi møter flere unge løver med nummer på brystet og teknikken i orden. Selv finner vi rytmen med en relativt tung sekk på ryggen og trives bedre for hver kilometer. Godt vær og trivelig følge skal man nyte når man har det.

                                                               Første pulje.

                                                                Andre pulje.

                                                     Solstreif på Flatstølfjellet.

                                               Faller Grete faller Rolf faller Turid.....

Etter fire timer er vi ved Taumevatn. En kontingent går inn for å frege nytt og varme vann. Albert, Per og undertegnede går opp i lia for å sondere terrenget og finne en høvelig plass for snøpalasset. Litt oppe i bakken over det verste bratthenget ser det bra ut. Lett skrånende underlag, ingen skredfare og over tre meter snødybde i følge medbrakte søkestenger. Da er det bare å gå i gang. Klokka er over tre og vi skal ha hus til ni personer før kvelden.

                           En kort status før start: fina veret, blide dama og Taumevatn.

                                             Omrisset av hulen kl. 15.  Sett i gang!

Å grave en skikkelig snøhule krever tre ting: en god spade, innsatsvilje og tilstrekkelig med tid. Det siste er det vel verdt å merke seg. Nå jobber vi under fine forhold med tørr snø, lite vind og mange mann i arbeid. Likevel tar det oss fem timer før hulen er klar. Den dagen jeg virkelig trenger en hule må altså arbeidet starte i tide! Fra 1,5 meters dybde og nedover er snøen hard, kompakt og lite samarbeidsvillig. Det er tungt å spa den siste halvmeteren og Alberts spade viser seg å være langt bedre enn min: avrundet aluminiumsblad i stedet for kvadratisk hardplast. En av mange nyttige erfaringer vi gjør oss. Hulen, eller rettere sagt flatmarksgropen, graves som et kors sett ovenfra med inngang nede på langsiden og i en av korsarmene. Soveavlukker graves ut i veggene, omlag en meter høye og bredde/lengde etter person. Klokka seks byr Rolf, den velsignede mannen, på varme pølser med brød og løk! Han har rigget seg til med telt et lite stykke unna og gestalter Arne Brimi med medbrakt primus, varmt vann og førti pølser. Jeg kyler ned fire dogger på rappen, virkningen er ubeskrivelig. De kom akkurat i rette tid, det er hardt arbeid å bygge hus.

                                                             Samme sted kl. 18.

                                                   Turid i begivenhetenes sentrum.

                                                                - Ropte du?

Halv åtte er gravingen ferdig. Nå gjenstår taket. Per og Einar har slavet hele ettermiddagen i granittbruddet på bakketoppen: saging og stabling av snøblokker i passelig størrelse. Disse bæres og slepes nå bort til gropa, Albert og jeg står nede med armene til værs og tilter blokkene på plass. Henry og Odd skuffer løssnø og klumper over og dekker glipene med det. Kvart over åtte er alt klart. Temmelig fesne står vi og ser på verket. Utenfra ser det hele ut som et snøskred og flykrasj, nede i snøen er det rene sovekupeen med innbydende avlukker i veggene. Noen av oss har til og med sørget for innhukk til stearinlys! Jo, dette kan vi være bekjente av.

                                                Isslottet. Tarjei Vesaas på vei inn.

                                   Ingen bunker på Vestfronten; soveplassen i natt.

                                      ....med nattlampe. Soveposen klar til å rulles ut.

Kvelden er praktfull. Fem-seks minusgrader, bålfyring i steinbruddet til Per og Einar. Primusen sørger for varm drikke og vann til Drytech-middagen, drøsen går. Selv fra hytta nede på flaten gjør folk seg ærend opp for å se på hula. Det er de som kunne tenkt seg å bytte ut den varme køya der nede med denne iskrypten for en natt. Det skulle da også bare mangle. Stjernehvelvingen kan ikke beskrives. Finnes det så mange stjerner i Melkeveien? Det ser du aldri i bynære strøk, bare langt ute i hei og fjell. Verdt turen i seg selv.

Søndag morgen: tolv minusgrader ute, tre inne. Nye erfaringer i løpet av natta: 1. Soveposen er på ingen måte varm nok vinterstid. 2. Det var toskeskap å legge seg iført bare ullundertøy. 3. En tisseflaske er påkrevd neste gang. 4. Ekstra votter må ikke glemmes! Det som var fine ullvotter i går er nå to frosne klaker som må tines opp med egen kroppsvarme. Amatørfeil! 5. Taket i en snøhule må hvelves. I løpet av natta har avlukket seget tretti centimeter, om ikke mer. Jeg må nærmest rulle ut og ned i midtgangen for å komme på beina. Påkledningen skjer raskere enn Morgan Kane trekker. Tennene klaprer ukontrollert mens genser, fleece, bukse, anorakk, lue og støvler kommer på. Det er kaldt! Takket være primusen blir det varmt vann til frokosten, det hjelper virkelig. Og ute er været aldeles fremragende. Det blir en fin dag dette her.

                                              Morgenstemning over Taumevatn.

Før vi går må hulen raseres. Rent for galt, men vi kan ikke risikere at intetanende skiløpere skulle komme seinere og brase gjennom taket. Og etter at denne tunge plikten er gjort bærer det i vei oppetter lia. Vi lar bildene tale for seg der vi drar gjennom Anlaugdalen, omgitt av marsipankaker og brudekjoler på alle kanter. Vakkert!

                                                     

                                                       

                                                 Slike dager forekommer faktisk!

                                         Punktskred. Ikke den farligste typen men dog....

Returen til Ådneram går via Bekkjedalen. Einar er født og oppvokst i Sauda med hytte i Svandalen, han vet hva det vil si å kjøre utfor. Vi andre følger etter i snøspruten hans. De siste kilometrene går i preparert løype der jeg sekken til tross får prøvd litt på teknikken til "døm som kan det". Aldri for seint blir det sagt. Deretter er det bare å ta farvel med Albert, Bernhard, Einar, Grete, Henry, Odd, Per, Rolf og Turid. Et hyggelig følge på årets trolig mest lærerike tur. Det må bli en slik snøhuletur i året heretter. Kunnskap skal holdes vedlike.

                                              Alle samlet. Minus Turid bak kameraet.

Tips: klikk på bildene for større versjon og du får screenshow av alt. Og så glemmer vi ikke rutevalget:      

                                                  Taumevatn februar 2012.