Rundtur i øst

Si fjellet til en gjennomsnittlig nordmann og vedkommende vil straks begynne å legge ut om hytta i Sirdal, Røldal, Hemsedal eller Trysil og den fantastiske turen til Fjatnafjørdnuten sist helg. De mer reiseorienterte vil med lengsel i blikket bekjenne sine våte drømmer om Denali, Aconcagua, Elbrus og Cho Oyo. Ekspedisjoner er blitt dagligdagse foreteelser. Nansen hadde i høyden vært en lokal B-kjendis hadde han levd i dag. Det er en kjensgjerning at næringslivtopper og folk i ledende stillinger påfallende ofte har besteget Everest eller krysset Grønland. Og da har vi ikke nevnt Birken. Om det så er Stavanger Aftenblad så arrangerer de årlig tur til Kilimanjaro for sine abonnenter. Moderne mennesker har muligheten til å reise land og strand rundt og gjør det. Ikke minst turfolk.

En oppmuntring til alle turglade med stramt budsjett: Dette er ikke nødvendig for å få førsteklasses turopplevelser!

Faktum er at helt øst i Sandnes kommune har vi et turterreng som kan måle seg med hva som helst. I hvert fall her i landet. Bynuten, kommunens høyeste punkt, er utvilsomt det mest kjente turmålet. Men her finner vi mer ukjente topper som Rullefjellet og Selvikstakken, dessuten gode fiskevann som Rasmustjørna og Løypedalstjørna. Elgen holder til i de utilgjengelige liene nord for Fureknuten. Har du klatretalent får du noe å bryne deg på i stupene sør for Selvikstakken. Terrenget varierer fra lun furuskog der vinden ikke får tak til forblåste høyder i hallene oppover mot Bynuten. Etter at en rundløype der både Selvikstakken og Bynuten inngår ble merket i 2004  har antall besøkende steget noe men ikke mer enn at de som ferdes i området har godt med alburom. Svært godt for å si det som det er.

Vi tar turen en søndag i mars. Været er som forventet, vått og grått, og ingen andre er å se ved start fra Seldalsheia. Men det er seks varmegrader, rene sommeren de siste turene tatt i betraktning.

                                           Som så ofte før: grønt som glir over i grått.

                                                      Akvarell i morgengryet.

Lyseveien følges et stykke opp i heia. Traktorveien er bred og fin og vi prøver å late som om høyspentmastene ved siden av oss slett ikke er der. Ved vann 402 sør for Rullefjellet tar merkingen av og vi stikker rett ut i skogen i retning øst.

                                                   Dovregubbens postkasse.

Auratjørna og Flatafjellet passeres, etter hvert dukker Løypedalstjørna opp på høyre side. Hadde været vært med oss ville Selvikstakkens vestside nå tårnet seg opp i front. Som sakene står er det mye godt vi ser noe fjell i det hele tatt:

                                 Selvikstakkens fortopp sett i en avstand av tretti meter.

Bekken krysses på store steiner og vi er i gang med turens tyngste parti. Selvikstakken er en kamel med to pukler og for å komme i sadelen kreves det litt svetting opp lia. Den som merket løypa må ha hatt en rekognosering eller to på forhånd for å finne beste rutevalget.

                                                            Oppover går det!

Vel oppe i skaret er det merket en avstikker opp den bratte veggen til nordtoppen. Øverst er det ikke mindre enn to solide varder pluss et skilt merket Selvikstakken - om noen skulle være i tvil. Visstnok er dette Sandnes' beste utkikkspunkt. Det skal være usagt, spesielt i dag.

                                             Nordtoppen. Dette var alt vi så i dag.

Sørtoppen er imidlertid én fattig meter høyere enn nordtoppen. Purister vil derfor se seg nødt til å besøke begge for å ha "vært" på Selvikstakken. Deriblant jeg. Ned i skaret igjen og så opp en ny vegg. Alt mens regnet og skodda driver. Nå, det er jo frivillig.

                                                 Sørtoppen. Nokså lik egentlig.

Strekket fra Selvikstakken til Bynuten er kommunens fineste turterreng og bør egentlig gås i godvær for å få det fulle utbyttet. Jeg får flyte på minnene fra sist. Langs veien passeres flere fine fiskevann - husk fiskekort - før den bratte stigningen til Bynutplatået. Det er en del snø som dekker for merkingen i denne høyden men det gjør ikke noe. Retningen er gitt: sør-sørvest, ellers er det å legge ruta så jevnt stigende som mulig. Siste biten går på hovedstien som fører like til topps.

                                     Varden på Bynuten. Et imponerende byggverk.

Resten er plankekjøring. De aller fleste som går i disse traktene går t/r Bynuten og stien er deretter. To menn, to kvinner og en labrador møtes på hjemveien, ellers er det fritt for både folk og dyr. Det vil nok ta seg opp utover våren og snart har vi jo fugler i hvert tre. Vi går fine tider i møte.

Tips: en voksen turvant person bruker fire timer på å gå denne runden non-stop. Legg til pauser etter behov og du har en dagstur som også større barn og ungdom vil ha glede av. Anbefalingen er gitt.