I faresonen

"Det er en farlig affære å gå ut sin egen inngangsdør."

J.R.R. Tolkien (1892 - 1973)

Hva er livet uten humor? Fattig, bare fattig. Humor er noe av det beste som finnes og heldig nok finnes den nesten over alt. Det gjelder bare å ha skråblikket i orden.

Ikke sjelden gjelder det saker som ikke er tenkt humoristisk men som blir det likevel. Fremfor alt gjelder dette tidens trend med påbud og sikkerhetsforanstaltninger på alle bauger og kanter. Alt er blitt farlig. Sammenlignet med forgangne tiders mennesker er vi blitt en generasjon av bløtdyr. Vi setter advarsler og ansvarsfraskrivelser på Legoesker og tåtesmokker. Snart har vi sett den siste tilfeldige ulykke. Det er et spørsmål om tid før uhell ikke lenger kan forekomme. I mellomtiden kan vi jo kikke på de morsomme sideeffektene av manien:

Ta for eksempel sykkelbølgen. Jeg beveger meg i et minefelt når jeg disser syklister. Tross alt sykler jeg selv til jobb hver morgen i en usannsynlig ukledelig kondomdress med labert design og reklame overalt. Likevel: Latteren bobler når jeg ser matpakkesyklister med sitrongul jakke, sitrongult hjelmtrekk, sitrongult sekketrekk, sitrongul refleksvest (puh!) OG blinkende lys framme og bak. Midt på høylyse sommerdagen. På sykkelstien. Hadde det enda vært i trafikken! Overkill kaller vi sånt.

Her en dag slo jeg stort på og handlet nytt kokeapparat. Det gamle blikkskramlet av et stormkjøkken kan saktens være godt nok sommerstid, men rødsprit duger ikke som brensel så fort varmegradene forsvinner. Og turer må man jo på, vinter som sommer! Stolt og fornøyd kommer man hjem og høster fortjent bifall for den nye Primus Omnifuel (far er jammen flink dere!). Jo takk. Vel inne i bruksanvisningen kjenner man hvordan nesa blir lenger og lenger. Apparatet er livsfarlig. Den visse død venter hver den som våger å tenne brenneren. Det er ADVARSEL!, EKSPLOSJONSFARE!, MÅ IKKE BRUKES!, GIFTIG GASS! og FORSIKTIGHET MÅ IAKTTAS! på hver side. At fabrikanten omtaler karbonmonoksid som CO2 blir i denne sammenheng en bagatell. Kjemiske formler kan jo noen hver snuble i. Ytterst sjelden opplever man at produsenten til de grader fraråder kjøp av egne produkter.

Jeg er på sett og vis en modig mann, så etter å ha fyrt opp kanonen noen ganger og blitt fortrolig med bruken har jeg senket alertnivået til Farlig ved uautorisert bruk! Men fremdeles holdes ungene på tre meters avstand hver gang vi tar sjansen på å benytte det.

Det klassiske eksemplet på overreagering, selve kronjuvelen, er Statens Filmtilsyns sensur av Life of Brian i 1980. En av Monthy Pytons beste komedier med kraftige spark til hykleri og religiøs fanatisme. Mens hele Europa lo av oss (og filmen) var det vårt lodd å være "eit bolverk mot nedbrytande teikn i tida", et "vern mot ålmenn sedløyse". Da de støvdekte statlige herrer omsider innså kjempetabben var det for sent. Latterhylene kunne høres over kjølen der svenskene markedsførte filmen som "så rolig att den är totalförbjuden i Norge!" Selvfølgelig ble Life of Brian årets vinner hos söta bror.

                                                      Selges kun under disk!

Men den største kilden til gapskratt er motorsykkelmanualer. Dere vet, den håndboka som følger med ved kjøp. Et større skattkammer finnes ikke. Opprinnelig var dette tekniske instruksjoner i motorsykkelens oppbygning. Opprinnelig. Nå er de pedagogiske veiledninger for folk med varig svekkede sjelsevner. Med aller største velvilje kan man ta dem som produsentens klønete rådgivning. I virkeligheten er det redsel for å bli saksøkt av hysteriske kunder som ligger bak. Hør bare:

"Om motorsykkelen går på tomgang en lang stund er kjølingen ikke tilstrekkelig og motoren kan overopphetes. I ekstreme tilfeller kan motorsykkelen begynne å brenne."

Brenne! Men bare i ekstreme tilfeller. Forus er beryktet for sine køer i ettermiddagsrushet. Jeg tenker straks på følgende konversasjon mellom meg og Cato:

- Hva for noe, kjører du bil i dag??

- Ja, hm, Transalpen tok fyr i går. På vei hjem fra jobb.

- Jaså, tok du motorveien?

- Mhm.

- Phuh, da kan du skylde på deg selv!

                                                   Resultatet av tomgangskjøring.

Vi tørker tårene og hopper til neste gullkorn. Side 17:

"Om man smører inn bremseskivene med olje eller fett kan bremsevirkningen forringes." Jeg begriper ikke hvilken forskjell dette kan gjøre??

Mer Nobelprisforskning følger på side 26:

"Mister man kontrollen over motorsykkelen kan det føre til en ulykke." Er det virkelig sant?

Det er vanskelig å finne en større kilde til glede enn en instruksjonsbok. Nyt denne:

"Innstilling av bakarmens fjærforspenning i fart kan føre til en ulykke. Still derfor fjærforspenningen  kun når motorsykkelen står stille."

Her bør vi gjøre oppmerksom på at fjærforspenningen er vanskelig nok å stille inn når MC'n står i ro. Ikke engang Houdini ville greid å komme til under kjøring! Tenk deg scenen: Jeg kjører mens kollega Torstein i Holy Riders springer på huk ved siden av og justerer fortvilt med en skiftenøkkel. Der snubler han og ramler inn i felgen....Åpenbart en vanlig foreteelse. Ellers ville man vel ikke brydd seg om å advare mot det?

En ting er fornærmelsene mot kundenes intelligens. Oversettelsene fra engelsk til norsk er et kapittel for seg. Oddmund har en Yamaha Dragstar av sober årgang. I den tilhørende manualen står det at sykkelen har gigantiske "knuffruller". Smak på ordet. Knuffruller. Skal vi tippe at de er plassert sammen med flipphempene i fenderstaget? En fantastisk oversettelse som glatt går utenpå Transalpens "doble kamveiver med overliggende topplokk"!

Det var dagens utluftning, det er seint og på tide å slutte av. Det blir nok havregryn med melk til kvelds. Brødkniven tar jeg ikke lenger sjansen på å bruke.


Deler av innlegget er basert på Stellan Egelands kåseri i MC-Nytt # 7 2008. Om du mot alle odds skulle lese dette Stellan: takk for inspirasjonen!

Kunde hos Sunde

- Med Colgate i smella og deodorant på bjella, og lomma full av Nøkken og nøkker'n hjem.....

Pub-til-pub skoa, Øystein Sunde (1947 - )


En konsert med Øystein Sunde er - for å bruke et forsiktig uttrykk - en vitamininnsprøytning. Debuten 1001 Fnatt fra 1970 revolusjonerte begrepet visesang. Dannede musikkvitere satte hvitvinen i vrangstrupen, venstreradikalerne snublet i egne fotformsko: hva var dette for noe?! For et publikum oppvokst med Alf Cranner og Vidar Sandbeck må det ha vært som å få et takras i hodet. Sunde gav bengen i vedtatte konvensjoner og stilmessige begrensninger. Han fulgte sitte eget talent og leverte musikk og artisteri man til da bare hadde opplevd i den svarte delen av amerikansk bluegrass.  Ut av ermet har han siden ristet hylere som Det ække lett å værra kul, Svigerfars motorsag, Folk til slikt, Kjekt å ha, Bleieskiftarbeider, Frøken Bibelstripp, Snøfreser'n og Barkebille Boogie. For å nevne noen få. Det hele startet med at Jaktprat ble skrevet i løpet av en dobbel kjemitime på Schous Tekniske Institutt. Vi er landets kjedelige professorer evig takknemlige. Uten dem er det mulig at verden hadde kjent Sunde fra Teknisk Ukeblads støvtørre artikler om bygningskonstruksjoner. Nå kjenner vi ham i stedet gjennom gitarspill, tekster og låter av det slaget britene kaller unsurpassed quality.

                                 - Mitt navn er Flem Biaring i Global Consult & Sønn....

Denne kombinasjonen av Benny Hill og Jimi Hendrix har altså hatt konsert i Sandnes. Det er noen få anledninger i livet der man faktisk slipper det man har i hendene og stiller opp. Audiens hos H.M. Kongen, for eksempel. Avsluttende universitetseksamen. Stortingsvalg. Utendørskonsert med Deep Purple. Motörhead i Siddishallen. Tønes any time. Og når Sunde med band gjester vår egen bakgård stiller man opp. Noe annet godtas ikke. Vi var så heldige å se ham i Kulturhuset for to år siden også. Da med showet "Så hatten passer!". Latterkulene satt i veggene til dagen etter. Cato mistet til alt uhell den anledningen men er heldigvis med i kveld. Forventningene er høye hos alle tre. Det er likevel med et forbehold man setter seg til rette i salen: kan Sunde leve opp til konserten fra sist? Den er en av de beste vi har opplevd. Fallhøyden er stor, det lar seg ikke nekte.

                                                     
                                                          Meget i Sløyd

Men uroen er heldigvis ubegrunnet. Høstens turné "Men DA må du ha!" står ikke noe tilbake for det forrige showet, dette er musikalitet på øverste hylle. Der kollega Lillebjørn Nilsen med årene er blitt en sedat eldre herre er Øystein Sunde fremdeles tørre kruttet. Åpningen med en frenetisk instrumental av Bachs Toccata setter standarden for kvelden. Den første halvtimen serverer odølingen mye nytt og spennende materiale i tillegg til vitser og historier Arve Opsahl ville rødmet over. Sunde er en entertainer av klasse, skulle senebetennelse sette ham på sidelinjen musikalsk kan han saktens gjøre karriere som stand-up komiker.. Selvsagt får vi en og annen gammel hit innimellom før bandet tar en pause backstage og vi presenteres for en vanvittig røverhistorie om koldtbordets opprinnelse. Typisk Øystein. Denne ledsages av et akustisk potpourri av gamle slagere før bandet returnerer til scenen og lar sjefen få en pause.

For den godeste Øystein har litt av et stjernelag med seg. Rytmegitarist Stein Bull-Hansen er ikke med i kveld, men i hans sted har Øystein sannelig rappet Tønes sin banjovirtuos Erlend Aasland. Han får vist sin klasse under neste instrumental, og trakterer i tillegg mandolin. Øystein Fosshagen håndterer fela og Knut Hem dobro og perkusjon. Knerten Kamfjord limer det hele sammen med sin stødige kontrabass i tillegg til koring og lune replikker her og der. Samkjørte musikere som utfyller Sunde på en utmerket måte.

Gutta er i storslag og leverer den ene perlen etter den andre. Kvelden avsluttes med en vill versjon av "Skal det være no' mer før vi stenger?" der mesteren selv til fulle viser hvorfor han tilhører Europaeliten blant gitarister, og en dessverre litt forkortet utgave av "Kjekt å ha". Storslagen applaus fra publiken. Varene er levert, folk er fornøyde og Sunde selv ser tilfreds ut. Som kollega Halvdan Sivertsen en gang uttrykte det: "Kanskje er det til og med litt viktig det vi gjør?" Ja, det kan det ikke være noen tvil om.

              - Dere er et fantastisk publikum Sandnes! Men vi har en avtale i Stavanger....

En stor dag

Gammelt hus og ung kone gjør mannen aldri arbeidsløs.

Norsk ordtak

Det er en stor dag for familien Helland i dag. Svoger Bjørn Olav, også kjent som broder BOH, sier ja til sin Pernille i Sola Ruinkirke kl. 13. En begivenhet verdt å markere. Siden Kristin og jeg giftet oss en gang i renessansen (1998) har vi vært til stede i et og annet bryllup men ikke i nær familie. Barna er også med, oppspilte og glade. Det er jo onkel Olen det handler om! Dessuten er det første gang de er med på noe slikt. Greit å se hva som foregår i tilfelle de selv skal gjennom det samme når den tid kommer. Vi er framme ved kirken kvart på ett, faktisk samtidig med både Arne og Noah/Mette Helen og mormor/morfar. Og se: hvem andre kommer spaserende enn brudeparet selv. Det blir rene slektsstevnet på parkeringsplassen før vi får plassert oss i benkeradene i Solas steinkirke fra 1872.

Vielsen gjennomføres på tradisjonelt vis i hyggelige omgivelser. Bjørn Olav og Pernille har sammen med presten valgt å gjøre det enkelt og stemningsfullt, helt i tråd med det lille og koselige kirkebygget. Så mange gjester er det ikke: familie, nær slekt og ellers de nærmeste vennene. Det gjør at alle får direkte del i høytideligheten. Noen utvalgte salmer synges, presten holder en kort og fyndig tale, brud og brudgom svarer tydelig "ja" på de rette stedene og ringene kommer på. Organisten spiller til slutt postludiet mens de nygifte fornøyde skrider ut av kirken, fulgt av prest og brudefølge.

Her kunne man selvsagt utbrodert situasjonen i verste Se og Hør-stil. Men vi lar stunden tale for seg og nøyer oss med å nikke stolt til et sjeldent vakkert brudepar. Begge to er akkurat så glade og stolte som han og hun kan være når de er sikre på valget. De har de beste forutsetninger for et godt ekteskap. Bjørn Olav kjenner vi jo alle. En solid og sindig mann, lun og humørfylt. Flink med barn, teknisk begavet, løsningsorientert. Vanskelige situasjoner tar han med stoisk ro. Der ligner han forresten ikke rent lite på storesøster Kristin.  Pernille er et særdeles positivt valg som livsledsager. Meget intelligent, søt og forekommende, god smak, kulturelle interesser. Med dansk far har hun faktisk både dansk og norsk som morsmål. Slikt er alltid en fordel, særlig ved feriereiser i Norden. Jo, dette ser lovende ut.

                                                              Dagens par!

Vielsen er over, vi følger i gåsegang etter brudeparet ut av kirken. Den tradisjonelle fotoseansen på trappen er relativt raskt overstått i det kjølige oktoberværet. Etter et mellomspill hjemme på Ganddal møter vi opp i brudeparets villa på Våland. Kjøpt i sommer, innflytting i august, Bjørn Olav selv lå på alle fire og la laminat i biblioteket kvelden i forveien. Alt for gjestene som nå rauser inn til et kakebord hinsides enhver forventning. Det mingles, drikkes kaffe, grasseres i kake og de som ikke har vært her før får omvisning i huset. God plass, det må vi si, og særlig spennende blir det å se biblioteket til Pernille når bøkene kommer opp av kassene. Hagen nikkes det også anerkjennende til.

                                         - Du va flinke der oppe ved alteret, onkel Olen!

Det er alltid hyggelig å treffe slekta igjen for en drøs. Brynhild, Gerd, Per og Ingebrigt har som vanlig lune kommentarer og fyndige synspunkter på lager. Mormor og morfar er stolte foreldre til dagens mann, Mette og Ole har sett sin eneste datter vel i havn og er lutter smil og glede. Trivelig å treffe folk på Pernilles side også. Etter hvert brytes det opp, vi takker for oss og kjører hjemover igjen. Barna har fått være med på sitt første bryllup og er høyt oppe i gassen. "Detta va gøy!" høres det flere ganger fra baksetet. Det vil vi tro BOH og Pernille også synes. En uke til nå, så drar de på bryllupsreise til Cookøyene. Skal vi satse på at det blir the holiday of the life?

                                        - Slik Ingvild, ska du gjørr når du gifte deg!

                                        - Kan eg aldri tru!

Sweet home Chicago

"Back to that same old place: Sweet home Chicago!"

Blues Brothers


Vi har vært på teater. Lenge siden sist, svært lenge. Hva passer da bedre enn å bivåne nyoppsetningen av Dickie Dick Dickens. Chicagos farligste mann. Gangsterbossen som får Al Capone til å framstå som en løpegutt. Den virkelige gudfaren i Amerikas underverden, flere år før Marlon Brando gjorde en legende av Don Corleone i filmen fra 1973. Dickie og John Dillinger skremte vannet av enhver sheriff i ville Vesten. Som hørespill i radioen ble gamle Dick en schläger på seksti- og tidlig syttitall. Våre foreldre satt limt til Kuréren hver lørdagskveld. Vi sorterer i generasjonen som ikke helt fikk med oss Dick og kompanjongene hans ("leggetid bassen, leggetid vet du..."). Men ryktet lever og Dickens leverer i følge avisanmeldelsene. Derfor sitter vi nå i salen på Sandnes Kulturhus i påvente av litt lett revolverunderholdning.

Og der sitter vi godt. Fra teppet går opp har besetningen på to skuespillere, fire dukkeførere og et assortert utvalg dukker full kontroll på stykket og oss. I løpet av de første fire minuttene plaffer Dickie ned Tom Cogland, forloveden Effie Marconi introduserer oss for byens bordell og dansepiken Gerda Wilbroom betjener Jim "Kjøtthuet" Cooper på det mest...eh, hårreisende vis. Scenen er satt. I løpet av de neste to timene presenteres vi for en norsk utgave av Muppet Show. Fullstendig farse. Replikkene, mimikken, de outrerte situasjonene - alt stemmer. Vi ligger og gråter i stolene på fjerde rad. Johannes Joner er praktfull som Dickie selv. Effie spilles ikke mindre bra av Monica Hjelle, akkurat så bortreist og hengiven som rollen krever. Men stykkets stjerner er likevel dukkene. Fremragende ført og spilt av crewet bak blir de mer levende for oss enn Dicki og Effie selv. Den kyniske "Kjøtthuet" Cooper, hans velvillige assistent Harry, bimboen Gerda, engstelige Bonzo, Alle får de sin egen personlighet som spilles opp mot de to "offisielle" skuespillerne på scenen. De aller festligste situasjonene oppstår når dukkene blir oppmerksomme på førerne bak dem.... Et genialt grep som gir gapskratt i salen.

                                                             - En sigar, Cooper?

                                  - Jimmy boy, kjære, her.... foran alle menneskene?

                                          - Et tilbud du ikke kan avslå, kamerat!

Vi må berømme regissør Arvid Ones for idéen med en slik teaterform, og å ha lykkes i den grad. Med unntak av marionetteater er alle fasettene representert. På scenen ser vi vanlig teater, dukketeater, til og med silhouetter. Og alt passer inn. Riktig nok har han et takknemlig manuskript å arbeide med pluss en enestående besetning, men dette er kreativitet på høyeste nivå. Og som sagt: hylende morsomt. Det er faktisk fristende å reise til Kvinesdal neste dag bare for å se oppsetningen en gang til. Publikum rundt om i landet bør kjenne sin besøkelsestid mens turneen pågår. Anbefales på det sterkeste!

Takk for en fabelaktig aften, Johannes (Dickie), Monica (Effie) og Hans Rønningen/Knut Wiulsrød/Bo Anders Sundstedt/Christine Stoesen (50 dukker!).

Nedtur og opptur

"Eit vonbrot eller to gjer berre sigeren så mykje større."

Nils Bjørgås (1910 - 1983)

Planlegging er en uting. Man bør i det hele tatt basere livet sitt på improvisasjon og ta tingene på sparket. Det er meldt et værvindu av den sjeldne sorten torsdag 29. september. Det åpner for å gjeste Lysekammen, Lyseheias ubestridte toppunkt og på lista over things to do de siste to årene. Kammen er kort og godt obligatorisk for enhver rogalending med friluftsinteresse. Rene pliktløpet, om så stygt et ord kan brukes i denne sammenhengen. Yr.no følges daglig hele uka i forveien og varselet varierer ikke, det er stadig sol, vindstille og varme i vente. Vi snakker om høsten 2011 her, det har ikke vært en godværsdag siden tidlig august. Kan dette virkelig holde helt inn da? Man ordner i hvert fall med avspasering fra arbeid, pakker sekk og kart, impregnerer støvlene. Og torsdagen opprinner. Yr slår til! det er sol og vindstille. Utrolig! Behagelig temperatur som bare skal stige utover dagen. Alt ligger til rette for Turen med stor T.

Det eneste som ikke er forutsett er barnas helse. Audun var litt gruggen i går, i dag kommer han til frokost med hengegeip og røde øyne. Hoste, snørr og tårer. Nugattitesten fjerner det som måtte være av tvil. Når gutten ser tomt på brødskiva med et generøst lag Nugatti og ikke vil ha den, er det alvor. Kristin er alt på spranget iført sykkeltøy med morgenmøtet i blikket, det er for seint å gjøre en hestehandel med henne. Tur? Ikke i dag nei. Selvsagt er det synd på Audun. Her mister han musikktimen, ballspilling i gymmen og ikke minst kunst & håndverk, favorittfaget. I tillegg til å være syk og elendig, stakkars bassen. Han trøstes på beste vis. Men som det dårlige mennesket man er synes man synd på seg selv også. En slik dag, et slikt vær og alle planer rett i dass. Livet er en kommode: skuff på skuff.

Bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Gutten kvikner til utpå formiddagen, vi tar turen til Sandnes bibliotek. Låner bøker, kikker i tidsskrifter, leser Donald. Begge har fordelen av å være bokormer. Handler yoghurt og lefse til lunsjen. Ingvild kommer hjem i ett-tiden, glad og opprømt som vanlig. Lekselesing, rydding, middagslaging. Fellesmiddag er viktig det også. Det blir også tid til MC-kaféen på Orstad på kvelden. Joda, det har vært en bra dag.

Og for en gangs skyld holder godværet seg! Lysekammen lørdag, to dager på etterskudd. Forventningsfull som en tiåring på julekvelden tusser man opp fra Lyse langs Skinnvegen, den gamle handelsvegen mellom Lysefjorden og Setesdal. På forhånd har Torgrim tipset om at den direkte veien opp Kjelkeskaret kun er egnet for elgen. Inntegnet sti eksisterer ikke lenger, det er kampesteinsur og generelt umulig å føte seg. Lytt til erfarne fjellfolk sies det, javel, så blir det den lettere omveien om Brudlitjørna.

                                                  Høst i skogen men ikke i lufta!

                             Inspirasjonen til Tidemann & Gude? Kammen i horisonten.

Turstien forlates nord for Brudlitjørna. Lahaug rundes på vestsiden før man går inn i alle motbakkers mor. 480 m stigning på en dryg kilometer kjennes i kroppen, den som sier noe annet lyger. På avstand har partiet sett lovlig bratt ut, blankskurt som det er, men det tørre berget gir godt feste og det er ikke problemer å komme seg opp. Noe vanskeligere vil det nok være i regn.

                             Sørveggen på Nanga Parbat - æh, unnskyld, Lysekammen....

                 Til sammenligning: virkelighetens Nanga Parbat. Ikke SÅ stor forskjell?

Det siste stykket mot varden er slake, blankskurte sva med rullestein og småtjern. Hadde aldri trodd at jeg skulle komme til å skrive følgende: det er nesten ubehagelig varmt i sola. I oktober. Du milde Moses!

                                                                 Yes!

Forholdene på toppen er ubeskrivelige i dag. Det er tre år og tre måneder siden tilsvarende turvær: Trollaskeinuten juli '08. Med ikke rent få turer i mellomtiden. Hvert minutt av den dryge halvtimen på toppen nytes til fulle.

                                       I horisonten skimtes Napen, Såta og Snønuten.

Mens svetten tørkes og bilder tas kommer det så sannelig to vandrere til, etter utseendet å dømme far og sønn. Siddiser med teltleir i Ådalen. Erfarne fjellkarer later det til, de har Romsdalshorn og Gaustatoppen i beltet fra tidligere i år. Vi veksler noen erfaringer under lunsjen før det er på tide å tenke på returen, i hver sin retning.

                                       Jon & Jon på Lysekammen. De het faktisk det!

14:05 siger man nedover fjellsiden igjen. Tiden tillater dessverre ikke avstikkeren til Fitjaknuten om Kamsbrekkene. Transalpen sparkes i gang 16:45, dette årets værmessige höjdare tok drøye fem og en halv time å gjennomføre. Kunne gjerne vært ute dobbelt så lenge, men oktobermørket begrenser. Hjemme igjen 19:15 etter elleve timer hjemmefra, 18 km til fots, 1100 høydemeter og 280 km kjøring. Resten av huset befinner seg i sofaen, ivrig opptatt av livets viktige spørsmål og svar:

- Trine Dehli Cleve?

- Syv!!

Trine i all ære: i dag var det viktigste å få utnyttet været. En kommentar er nok: Suverent!

Rutevalget:

                                                     Lysekammen oktober 2011.