"Back to that same old place: Sweet home Chicago!"
Blues Brothers
Vi har vært på teater. Lenge siden sist, svært lenge. Hva passer da bedre enn å bivåne nyoppsetningen av Dickie Dick Dickens. Chicagos farligste mann. Gangsterbossen som får Al Capone til å framstå som en løpegutt. Den virkelige gudfaren i Amerikas underverden, flere år før Marlon Brando gjorde en legende av Don Corleone i filmen fra 1973. Dickie og John Dillinger skremte vannet av enhver sheriff i ville Vesten. Som hørespill i radioen ble gamle Dick en schläger på seksti- og tidlig syttitall. Våre foreldre satt limt til Kuréren hver lørdagskveld. Vi sorterer i generasjonen som ikke helt fikk med oss Dick og kompanjongene hans ("leggetid bassen, leggetid vet du..."). Men ryktet lever og Dickens leverer i følge avisanmeldelsene. Derfor sitter vi nå i salen på Sandnes Kulturhus i påvente av litt lett revolverunderholdning.
Blues Brothers
Vi har vært på teater. Lenge siden sist, svært lenge. Hva passer da bedre enn å bivåne nyoppsetningen av Dickie Dick Dickens. Chicagos farligste mann. Gangsterbossen som får Al Capone til å framstå som en løpegutt. Den virkelige gudfaren i Amerikas underverden, flere år før Marlon Brando gjorde en legende av Don Corleone i filmen fra 1973. Dickie og John Dillinger skremte vannet av enhver sheriff i ville Vesten. Som hørespill i radioen ble gamle Dick en schläger på seksti- og tidlig syttitall. Våre foreldre satt limt til Kuréren hver lørdagskveld. Vi sorterer i generasjonen som ikke helt fikk med oss Dick og kompanjongene hans ("leggetid bassen, leggetid vet du..."). Men ryktet lever og Dickens leverer i følge avisanmeldelsene. Derfor sitter vi nå i salen på Sandnes Kulturhus i påvente av litt lett revolverunderholdning.
Og der sitter vi godt. Fra teppet går opp har besetningen på to skuespillere, fire dukkeførere og et assortert utvalg dukker full kontroll på stykket og oss. I løpet av de første fire minuttene plaffer Dickie ned Tom Cogland, forloveden Effie Marconi introduserer oss for byens bordell og dansepiken Gerda Wilbroom betjener Jim "Kjøtthuet" Cooper på det mest...eh, hårreisende vis. Scenen er satt. I løpet av de neste to timene presenteres vi for en norsk utgave av Muppet Show. Fullstendig farse. Replikkene, mimikken, de outrerte situasjonene - alt stemmer. Vi ligger og gråter i stolene på fjerde rad. Johannes Joner er praktfull som Dickie selv. Effie spilles ikke mindre bra av Monica Hjelle, akkurat så bortreist og hengiven som rollen krever. Men stykkets stjerner er likevel dukkene. Fremragende ført og spilt av crewet bak blir de mer levende for oss enn Dicki og Effie selv. Den kyniske "Kjøtthuet" Cooper, hans velvillige assistent Harry, bimboen Gerda, engstelige Bonzo, Alle får de sin egen personlighet som spilles opp mot de to "offisielle" skuespillerne på scenen. De aller festligste situasjonene oppstår når dukkene blir oppmerksomme på førerne bak dem.... Et genialt grep som gir gapskratt i salen.
- En sigar, Cooper?
- Jimmy boy, kjære, her.... foran alle menneskene?
Vi må berømme regissør Arvid Ones for idéen med en slik teaterform, og å ha lykkes i den grad. Med unntak av marionetteater er alle fasettene representert. På scenen ser vi vanlig teater, dukketeater, til og med silhouetter. Og alt passer inn. Riktig nok har han et takknemlig manuskript å arbeide med pluss en enestående besetning, men dette er kreativitet på høyeste nivå. Og som sagt: hylende morsomt. Det er faktisk fristende å reise til Kvinesdal neste dag bare for å se oppsetningen en gang til. Publikum rundt om i landet bør kjenne sin besøkelsestid mens turneen pågår. Anbefales på det sterkeste!
Takk for en fabelaktig aften, Johannes (Dickie), Monica (Effie) og Hans Rønningen/Knut Wiulsrød/Bo Anders Sundstedt/Christine Stoesen (50 dukker!).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar