Finsekampanje

Som hardtarbeidende skattebetaler er det visse restriksjoner på når man kan kaste alt til side og dra til fjells. Med ansvar for to røvere i tolvårsalderen begrenses anledningene ytterligere. Er man dertil gift med en ellers utmerket dame som dessverre ikke liker friluftsliv er friske fjellsprell noe som virkelig må planlegges. På det området har enslige en stor fordel. Men de færreste av oss får i pose og sekk og det gjelder også meg. Til gjengjeld lærer man å sette pris på de turene man får. Selv søkkvåte helger med 48 timer regn mottas som en gave fra oven. Hardangerjøkulen er det siste gjenværende fjellet på lista over tidligere avbrutte forsøk. Toppstøtet med Bergen Turlag i april 2000 (tretten gode år siden!) endte i skodde og snøfokk ved Jøkulhytta èn drøy kilometer fra toppunktet. Den gangen ble det tur til Kjeldebu i stedet, hyggelig nok det men likevel ikke det samme. Så for å rette opp i gamle feil og mangler er helga 26.-28. april avsatt allerede i januar. Best å komme eventuelle "prioriteringer" i forkjøpet og skulle sola kikke fram er det en kjempebonus. Uka før planlagt avreise er været på fjellet utrivelig stabilt i hele Sør-Norge med snøstorm hver skapte dag. Faktisk så ille at to skiløpere tragisk nok stryker med i nærheten av Haukeliseter.  Men det er et værvindu lørdag 27. april, varslet fra fem dager før i tid, og det ser jammen meg også ut til å vare! Dagen før avreise: fremdeles storm på Finse og fremdeles godvær lørdag, nå faktisk fra fredag kveld. Yr.no pleier å være gode på korttidsvarslene, kan dette holde stikk? Det får bære eller briste. Buss- og togbillett handles, fri fra jobben avtales. I verste fall får jeg studere innholdet i bokhylla på Finsehytta i påvente av toget tilbake søndag.

Selskap? Ikke denne gangen. Torgrim har frekkhetens nådegave og stjal simpelthen Jøkulen i løpet av årets drømmepåske mens en annen stakkar var på jobb. Det ble så lenge å stå på Finse og vente på Oslotoget og kjæresten lød unnskyldningen etterpå. Og Terje var uheldig og kinket ryggen helga før avreise. To avbud på rappen var ikke planlagt men slik er situasjonen. Venneløs men slett ikke motløs bærer det i vei mot Bergen (regn!) og videre på toget østover. På Voss er det oppholdsvær. Oppover Raundalen gløtter sola fram - ja min sann! Har noen i værvarslingen fortjent lønna si denne måneden?

Jada! På Finse er det sol, blå himmel og nesten vindstille. Slike forhold kan altså forekomme her i traktene! Fem kuldegrader, skarpt føre og blide turmennesker. I all hast lempes brorparten av bagasjen inn i skistallen på Finsehytta, kun det viktigste som spade, underlag, genser, vindsekk og litt mat og drikke blir med far ut i felten. Det mørkner ikke før klokka ni, kursen legges over Finsevatnet mot Jøkulen som tårner seg i horisonten. Det er vel for seint på dagen til å satse på toppstøt i kveld men det skader aldri å gjøre seg kjent med vei og terreng. Også Roald Amundsen la ut depoter på forhånd før han og mannskapet i sin tid la i vei mot Sydpolen. Og kvelden er aldeles for fin til å sitte inne i.

Appelsinhytta er passert

Det går forbløffende raskt over skavlene. Ruta opp til platået er oppkjørt med snøscooter og kvistet, nesten for enkel å følge! Appelsinhytta passeres, fem minutter bevilges til montering av feller og på dette tidspunktet begynner idèen om å nå toppen allerede i kveld å dukke opp. To og en halv time sa bestyreren på hytta og avgangen var så sein som 18:10 men i følge kartet er toppen ikke avskrekkende langt unna. Dette må da la seg gjøre? Jeg bestemmer meg for å peise på videre til klokka er åtte. Det er seineste tidspunkt for å snu skal jeg være nede igjen før det blir mørkt. Med fellene på er glipptak historie, nå er det kondisjonen som avgjør. Været er strålende, enkelte skybanker sees på toppen men de er flyktige og er ikke noe hinder. Særlig ikke med disse sporene å gå i.

Middalsbreen forseres, det dreies til venstre forbi Kongsnuten, motbakkene er lange men det går i jevnt driv opp på Blåisen før de virkelige stigningene opp mot Jøkulhytta. Hardangerjøkulen er mange steder sprekkbelagt og krever ofte aktsomhet samt flere i følge men så lenge kvisteløypa følges er man trygg som i stua hjemme. Et stykke oppe i kneika tas to minutter og noen bilder mot nord og Bergensbanen langt der nede. Trøste oss for en utsikt! 

Panorama mot Hallingskarvet

Stigningen er drygere enn jeg husker den men Jøkulhytta nås allerede 19:25. Var det slik Amundsen følte det for godt hundre år siden da han passerte Shackletons vendepunkt bare 180 km fra Sydpolen? Toppen nås i kveld, det er ikke tvil lenger. En god kilometer i slak stigning gjenstår. Lange stavtak og en sjokoladebit fra brystlomma, vi er der snart nå....

Toppen!

Og så står man der 19:40, 1863 m.o.h. på nunataken som er Hordalands tak. Yes! Horisonten skannes 360 grader, sikten hemmes litt av frostrøyk mot øst men er tilstrekkelig til å fastslå at dette må være toppunktet. For å være sikker hentes GPS-en fram og ruta gås ytterligere to hundre meter bort til det forhåndsprogrammerte waypunktet som markerer grensen mellom Eidfjord og Ulvik. Da er Jøkulen behørig senket. Kvisteløypa fortaper seg i horisonten på platået. Turistforeningen har fast rundløype over Jøkulen via Dyrhaugane tilbake til Finsehytta. Den kunne det vært morsomt å følge men tiden strekker dessverre ikke til i kveld. Klokka har passert åtte, det er tolv-tretten minusgrader og på tide å tenke retur, samme trasè tilbake. Rent for galt at Torgrim og Terje ikke er her. 640 høydemeter sammenhengende nedkjøring.....teknisk suverene som de er hadde de feid nedover fjellsiden som et  snøras og stått på Finsevatn før ti minutter var gått. Tanta til Beate må derimot krysse i svære Z-er, uten stil, uten eleganse inntil kortene kastes og resten av bratthenget løpes til fots. Det er enda godt at ingen ser det. Fra Kongsnuten går det bedre, bakkene slakner og Finsevatn går naturligvis på beste vis, paddeflatt som det er. Inn hyttedøra 20:45, det er tid for klesskifte og mat.

Peisestua på Finsehytta en kveld sent i april er et studium verdt for den som heller observerer enn konverserer. Her får vi nemlig et meget representativt utvalg av medlemsmassen til DNT. De obligatoriske rødvinsdamene legger beslag på vindusplassene og er umulige å overse med sin høylytte sk(r)åling. Kameratgjengen i tyveårene ved langbordet har brettet ut kartet og diskuterer ivrig dagens  veivalg over Jøkulen, antall kilometer tilbakelagt, oppdatering av Facebook, taulengder og søndagens værmelding - gi deg, vi greier vel seksten sekundmeter motvind? Noen ølhunder i førtiårsalderen tar dyktig for seg av barmenyen - Finse har eget øl og mikrobryggeri - og diskuterer vareutvalget med kjennermine. Barnefamilier ser vi flere av. Finsehytta er blant foreningens største og med plassering så å si i jernbanesporet er den ettertraktet for den yngre garde. Barna er i det hele tatt en selvfølgelig og vel ansett del av klientellet, forventningsfulle og spente på helgen. Et og annet ungt par observeres, opptatt av hverandre og ellers lite annet. Til slutt skal vi ikke glemme de seige og ofte tilårskomne entusiastene. De er ikke så mange og sitter spredt; de gjenkjennes best på sin ettertenksomme flegma og uforstyrrede ro. Personer med en  mannsalders turerfaring, ofte alene, gjør ikke mye ut av seg: store ord og fakter er ikke nødvendig. Det er som om fjellet selv har preget dem. Slike folk er det alltid noe å lære av. Jeg kommer i snakk med en av dem: han gir gode råd om Jøkulen, rutevalg til avsidesliggende nuter og når det lønner seg å starte fottursesongen her i området. Kjekke ting å ta med seg.

Sovesal er med respekt å melde en blandet fornøyelse. Den siste natterangleren velter ned i køya halv to. Helt om dagen, helt om natta..... Sidemannen drar tømmer i den grad at tanken om å befri ham fra lidelsene med en egnet pute virker som en aktuell løsning utpå morgensiden. Men alt dette er glemt klokka sju. Det er om mulig enda bedre vær, ti minusgrader og helt vindstille. Du slette tid! Det står mellom Ramnabergnuten eller komboen Flakavassnutane/Omnsbreen i dag. Etter å ha konferert med kartet og returbilletten velges sistnevnte alternativ. Bergenstoget går halv fem og Ramnabergnuten er en dryg dagstur. Det blir mindre stress med Omnsbreen som ligger nærmere. Og etter å ha senket Finsehyttas utmerkede frokost og to glass appelsinjuice settes skroget i bevegelse nordover, mot Klemsbu.

Mot Omnsbreen

Etter noen få kilometer forlates kvisteløypa og kart/kompass tas i bruk for beste rute til Såtehjellane som er dagens første mål. Såtehjellane er egentlig en samlebetegnelse på området nordvest for Finse. Det domineres av den langstrakte Omnsbreen som nå vinterstid ikke kan skjelnes fra terrenget for øvrig. Bildene under taler for seg:

Marsipankaker i søkk og kav

Tilbakeblikk mot Hardangerjøkulen

Føret utenfor løype er ganske tungt men fremdriften er grei og det er heldigvis lite is på rabbene. Det tyder på minusgrader stort sett i hele år - ved smelting på dagtid og påfølgende frost om natta blir det isete og skumle forhold, typisk for mai.  Toppen av Såtehjellane nås uten større problemer enn en tiltagende tørst - en snau liter saft på termos virker å være i minste laget.



Såtehjellane. Vargebreen til venstre i bakgrunnen.


Distansen fra Såtehjellane til Flakavassnutane er 3,80 km i luftlinje og på en dag som denne er hvert fraspark ren nytelse. En varm takk sendes Vårherre som øser godvær utover oss nettopp den dagen det gjelder. Har vi fortjent det? Kvisteløypa fra Finse krysses og under slike forhold er det bare morsomt å lage sine egne spor selv om det er tyngre. Oppgangen til Flakavassnutane er enkel nok, lang motbakke riktignok men slikt bygger karakter. Og styrke. Nettopp i dette området var det vel Svein og jeg famlet oss fram for snart tretten år siden i forsøket på Skarvet på langs. Uten videre erfaring eller kjennskap til området, dårlig utstyrt, dårlig vær og ingen planlegging på forhånd. Egentlig ren flaks at det gikk bra med oss den gangen. Det er et sant ord at av skade blir man klok.


Motgang adler mannen.

På Flakavassnutane blir det en halvtimes rast i sola. Rundskuet er til å gråte av - i positiv forstand. Hallingskarvet, Reineskarvet, Jøkulen, Skoma, Hallingdal, Vassfjøra, Hurrungane i det fjerne. Det kalles luksus.

Varden på Flakavassnutane befinner seg et sted inni her.

Hallingskarvet sett rett vestfra.



Reineskarvet skimtes langt der bak - inne i Buskerud.

Tanta til Beate dukker fram igjen i det jeg lager et imponerende plogskjær med hodet først i bratthenget ned mot Sanddalsvatnet. Det tar noe tid å samle sammen knokler, staver og ski og riste snøen ut av ører og briller. Igjen er det godt å være uten publikum men bli ikke overmodig nå, gutt! Du bør helst tilbake igjen i ett stykke. Ruta tilbake kommer etter hvert inn på kvisteløypa fra Kyrkjedøri og en god del skiløpere påtreffes. Deriblant en av gutta fra Dagens Næringslivs Tour de Finance. Korrekt antrukket i kondomdress, racingski, fluorpulver og rumpetaske. Men solkrem har han ikke med seg. Mens han låner flaska mi kommer det fram at han er leder i en større bedrift (Dagens Næringsliv igjen...), en av veteranene i Skarverennet og er på vei til Geilo langs samme trasè, nedenfor Hallingskarvet. I så fall er det grunn til anerkjennelse: distansen fra Finse er 55 kilometer og de oppkjørte sporene fra sist helg har stormen feid vekk for lenge siden. I dette været og mange timer igjen av dagen klarer han det nok. 

Turen avsluttes på Finse stasjon i god tid før toget til Bergen ankommer. Den som ikke blir inspirert til tur etter å ha sett bildene over kan ikke reddes når det gjelder manglende naturinteresse. Denne helgen skal i hvert fall jeg leve lenge på!

Valgt rute fredag:

Valgt rute lørdag: