Ordets helter

Som sønn av en forhenværende bibliotekar blir det gjerne til hyppige besøk på Sandnes bibliotek. For der finnes det mye interessant. Skatter venter i hver reol. Vi lesehester gjenkjennes lettest på statueposituren: stående rett opp og ned, hodet foroverbøyd, lett måpende med blikket festet i den oppslåtte boka, døve og blinde for verden. Jeg har opplevd å komme til meg selv en halvtime senere, ukjent med hva som har skjedd i lokalet i mellomtiden. Det må være en medfødt svakhet.

Den boka jeg ble stående med på siste bibliotekbesøk var Jakob Sande: Ein diktar og hans miljø. Støvtørt og kjedelig sier du? Pah! Jakob Sande var en av Norges mest ramsalte lyrikere. De som har lest noen av diktene hans husker dem siden. Ingen kunne i samme infame grad som han beskrive folk, situasjoner og menneskelig dårskap. Hvem kan glemme et dikt som To Bønder? Eller møtet med tater-Elias på høstmartna'n? For ikke å snakke om betraktningene rundt Lots hustru, ja du verden... Sande hadde en sjelden evne til å presentere menneskene omkring seg, gjerne karikert og overdrevet, i utrolig få ord. Og det han skrev ble lest også i samtiden. Sande var og er landets mest kjente nynorske lyriker. Det er det gode grunner for.

Mindre kjent er det at Sande også forsvarte de svake i samfunnet. Oppvokst i en priviligert posisjon i et lite bygdesamfunn i de harde førkrigsårene, der Janteloven var grunnlov og bygdesnakket domstol, så og hørte han hvordan folk ble hundset med og gikk til grunne. Fordi de på en eller annen måte skilte seg ut fra hopen. Det han opplevde skrev han siden ned og formet i ord på en måte som ble husket for ettertiden. Barnet på legd, den ensomme gamle, drankeren, alenemoren, originalen på siden: alle disse har han skildret vàrt og forsiktig med stor medfølelse. Bare en stor kunstner greier det på en troverdig måte.

Men han er ikke alene. Arne Garborg våget nakken mot slutten av attenhundretallet da han i bøker som Mannfolk og Hjå ho mor viste hvordan utnytting av kvinner og barn var en bærende del av datidens samfunnsstruktur. Det kostet ham jobben og ryktet. Henrik Ibsen fikk smake noe av det samme da han gav ut Gjengangere. En svinsk bok i følge landets førende menn. Avsløringen av dobbeltmoralen og hykleriet i borgerskapet var tung å fordøye. På trettitallet kom Gabriel Scott med De vergeløse. En hardere knyttneve i solar plexus er vel ikke servert av noen norsk forfatter. Scotts rystende skildring av vanskjøtsel, mishandling og misbruk av vergerådsbarn startet en samfunnsdebatt som først i de siste år ser ut til å ha fått en slags slutt. At det var den milde og saktmodige Gabriel Scott, den stillferdige Sørlandsdikteren, som hadde mot til å løfte fram et til da fullstendig fortiet samfunnsproblem skal ikke noen av oss glemme.

Svenske Jan Guillou er mest kjent for Arn-trilogien og trettenbindsserien om etterretningsagenten Carl Gustaf Hamilton. Men han slo gjennom i 1981 med Ondskan (norsk oversettelse: Ondskapen), en velskrevet og nesten kvalmende vond selvbiografi om ondskapens opprinnelse. Vold avler vold. Ondskan var en viktig årsak til at internatskolen Solbacka ble nedlagt og skoleledelsen gransket i rettsvesenet.

Det skrevne ord har stor makt. Ikke uten grunn er forfattere og diktere blant de første som blir arrestert når totalitære regimer tar makten. Fremdeles er russeren Aleksandr Solsjenitsyn et kjent navn for mange mennesker. Hans dagboknotater og brevveksling gjennom mange år som Stalins fange ble til det monumentale verket GULAG-arkipelet, beskrivelsen av Sovjetsystemets fangeleirer. Mansur Rajih er omtalt flere ganger i Stavanger Aftenblad. Poeten fra Jemen kom til Rogaland i 1998 etter femten år i fengsel for å ha kritisert myndighetene i det lukkede hjemlandet. Visesangeren Victor Jara var en av de første Augusto Pinochet fikk pint livet av etter kuppet i Chile i 1973. Jara ble brutalt myrdet. Men sangene og diktene hans lever videre, lenge etter at Pinochet og regimet hans er borte. Ikke minst har Lillebjørn Nilsen bidratt til å gjøre Victor Jara kjent i Skandinavia.

Her hjemme har vi fått flere skriftlige tankevekkere de siste årene. Niels Christian Geelmuyden var uforsiktig nok til å portrettere Børre Knudsen på en sympatisk og likefram måte i biografien En prest og en plage (1988). Slikt gjør man ikke ustraffet i et samfunn hvor ytringsfriheten står sterkt så lenge man mener det samme som flertallet. Geelmuyden har hatt vanskeligheter med å få utgitt bøkene sine etterpå. Arnfinn Nordbø, sanger og predikant i Norsk Luthersk Misjonssamband, kom ut av skapet i 2008 etter årelange sjelekvaler. I Betre død enn homofil (2009) beskriver han prosessen forut og ikke minst hetsen fra miljøet etterpå. Over natta ble han spedalsk og persona non grata, en person verken familie eller tidligere venner ville ha noe med å gjøre lenger. Jon Gangdal er kjent som en stødig fjellklatrer. Han lyktes blant annet i å bestige Mount Everest i 2005. Men det viktigste han har gjort er å skrive historien om Christoffer Kihle Gjerstad, åtteåringen som ble slått i hjel av stefaren sin samme år. En ting er selve mordet. Gangdal peker ikke minst på hvorfor og hvordan dette kunne skje. Hvilke mekanismer inntrer når alle omkring lukker øynene og - som Pilatus - toer hendene? Hvor ligger ansvaret?

Mange av de viktige bøkene er det vondt å lese. Nettopp derfor er det viktig å lese dem. Et miljø der ingen snakker, ingen bryr seg, ingen spør og ingen vil vite er maktmenneskenes sfære. Da kan overgrepene og utnyttingen fortsette. Historien har altfor mange eksempler på det.

Så et bibliotekbesøk er tiden verd. Finner du den rette boka blir du stående lenge. Da kan man leve med at personalet prikker en på skulderen: - Unnskyld! Vi stenger nå.....

Innertier

Jeg har nevnt det tidligere: storslagne turer oppleves like gjerne med utgangspunkt fra egen stuedør som langt til fjells. Etter utskeielsene de siste to helgene er det gjerne på tide å minne seg selv om nettopp det. En rute som har ligget til modning en stund er en lokal variant av sjunutsturen til Stavanger Turistforening. Om vi ikke stiller så store krav til fjellene er dette fullt mulig å få til fra Ganddal. Og la oss ikke knusle: vi legger på til ti topper for å sette en spiss på det hele. Følg med, så tar vi turen - nu!

1. etappe: Storevarden (75 m.o.h.).

Storevarden er høyeste punkt i Vagleskogen, Statskogs plantefelt sentralt plassert mellom Ganddal, Skjæveland og Foss-Eikeland. Selv med all mulig godvilje er det vanskelig å se denne toppen som et fjell men det går for det samme, det er nok stigning til at hjertet slår litt raskere. Strekket fra Ganddal til skoggrensen er ren transportetappe, godsterminalen til høyre kan ikke på noen måte kalles vakker. Men så snart skogen er nådd snakker vi forretning. Myke stier, fuglesang i alle trær, sola er kommet opp - dette er da suverent!

                                                                  Soloppgang.

Selve Storevarden er det ikke noe spesielt ved. Mobilmasta er og blir et gyselig fremmedelement og hytta ved siden av er ikke finere. Nåvel. Vi er ikke ute i villmarka her.

                                                     Storevarden. Ikke mye for øyet.

2. etappe: Bogafjell (183 m.o.h.).

Det går rake veien nedover til Sivilforsvarets forlegning og asfaltvei til Tryggvi islandshestgård. Før vi kommer så langt må et hogstfelt passeres. Statskog har hogd lovlig mye ut av Vagleskogen i det siste.

                                                         Urørt skog foretrekkes.

Riksveien til Bryne passeres og det gampes lett oppover lia mot Bogafjell. Det var fire minus da vi dro ut, pyttene er islagte og på svabergene må forsiktighet utvises. Stien nås et stykke oppe, den følges like til toppen. For første men ikke siste gang i dag får vi utsikt å skrive hjem om.

                                                     Vinteren vil ikke helt slippe taket.

                        Fullt godkjent varde på Bogafjell. Hvor fant man steinen egentlig?

3. etappe: Helgelandsfjellet (130 m.o.h.).

Strekket fra Bogafjell over Helgelandsfjellet er tunggått. Mye krik og krok og store hogstflater blandet med myr må passeres. Her er det lett å vrikke ankler. Men man kommer da ned til bunnen uten uhell. Stigningen til Helgelandsfjellet er nokså hard med kratt og buskas i tillegg. Selve toppen er ikke stort mer enn en glenne på toppen av en haug, vi er fremdeles i skogen. Steinen på bildet under markerer toppunktet.

                                                 Toppen på Helgelandsfjellet.

4. etappe: Bråsteinsnuten (191 m.o.h.).

Bråsteinsnuten er den første toppen i dag som kan kalles et fjell. Alle har sett denne gråsteinsknausen på høyre side langs E39 før man kommer til Figgjo men ikke mange har tatt bryet å bestige den. Det er synd, utsynet er førsteklasses og toppen lett tilgjengelig når unntas litt lett klyving siste stykket. Vi velger en litt vanskeligere rute med noe klatring opp fra nord og tilsvarende luftig nedstigning i vest. Stigningen er hard og treningsutbyttet utmerket. Svett sier du? Ikke noe å bry seg om!

                                                             Bråsteinsvatnet.

                           Ruta videre. Åslandsnuten til høyre, Krossfjellet til venstre.

                                                 Plassatjern sett fra nedstigningen.

                                           Luftig nedstigning langs kammen til venstre.

5. etappe: Åslandsnuten (302 m.o.h.).

Det videre strekket til Åslandsnuten går over Figgjoelva, krysser den nedlagte Ålgårdbanen og stiger svakt videre gjennom utmarksbeiter og fin furuskog. Selve toppen tas fra sør, bratte skrenter gjør den uimottagelig fra nord og vest. Ved Ålgårdbanen treffes dagens første vandrere: to menn og en liten gutt. - Sje der, du Daniæll, der kjæm det en grøinnklædd mainn, sjø! Det gjør da det. Det nikkes og smiles i forbifarten. En stund etter er det flate partiet tilbakelagt, det er på tide å svette igjen. Ny forsyning av vann i en bekk mot toppen kommer godt med.

                                                 Åslandsvarden. Dagens høyeste punkt.

6. etappe: Krossfjellet (258 m.o.h.).

Det går radig ned det korte stykket til bilveien mellom Figgjo og Kverneland. Noen hundre meter nedenfor toppen treffes seks-sju personer på vei oppover, barn, tanter og foreldre ser det ut til. Og langt bak en svettende mor som nok merker stigningen ganske godt. Tilropene fra datteren i åtteårsalderen som allerede ligger langt foran ser ikke ut til å hjelpe synderlig. Det skal ikke være greit. Veien nås etter fem minutter, nå kommer noen hundre meter med asfalt.

                                          Halvveis. De har et rimelig bra fotballag også.

Fra toppen og videre nedover har jeg sett ut en rute opp vestsiden av Krossfjellet som kan være verd å prøve ut. Det er bratt og steinete men fullt forserbart. Det vanskeligste er faktisk å krysse E39 uten å bli nedkjørt. Deretter er det bare å frese oppover det beina klarer. Noen einerfelter må omgås, ellers går det lett og greit til topps. Skrøydebok og fastmontert kikkert venter på toppen, Krossfjellet er en av nutene i OK Ålgårds vardejakt.

                                            Toppen. Til og med markert med skilt.

                                   Åslandsnuten. Der stod vi for en halvtime siden.

                                      Vassvik og Melshei. Vedafjell med mast bakerst.

7. etappe: Oslifjellet (217 m.o.h.).

Fra Krossfjellet er det lett og greit å gå over sauebeiter og gjennom småskog til Rogaland Arboret som ligger ved foten av Melshei, helt i østkanten. Arboretet er vel verdt et besøk i seg selv men i dag nøyer vi oss med å passere i utkanten. Opp lia må enda flere hogstflater passeres, noe svineri å gå i. Rene hærverket! Er dette virkelig med kommunens vitende og vilje?

                                                                Ille!

Men vi kommer oss gjennom. Dette er kjente trakter fra orientering og sykkeltreninger. Vi rasker over Pålsberget, følger så lysløypa et stykke før kursen settes mot Oslifjellet, Melsheias toppunkt. Her har speiderne satt opp en jubileumsplate i skifer, slett ikke stygg. Men sikkert tung nok å frakte opp i sekken.

                                                   Oslifjellet. Og været holder seg!

8. etappe: Melsheinuten (150 m.o.h.).

Melsheinuten er Melsheias vestre hjørne. Det er bare å peise på over Stortofjellet og ned gjennom lia til traktorveien fra Bogafjell, krysse denne, over noen myrer og så rett til himmels. Det er flere oppganger til denne toppen, felles for alle er at de er bratte og ikke egner seg for dem med høydeskrekk.

                                               Rett opp! Lukk øynene om nødvendig.

9. etappe: Vedafjellet (288 m.o.h.).

Nok et fjell som alle med øynene intakt her i distriktet har sett. Beliggende opp for Skaarlia med mast på toppen er dette Sandnes'  eget landemerke. Godt besøkt også, det går vel ikke en helg uten både tjue og tredve gjester her oppe. Løypa fra Melshei er ikke av de aller letteste, det går over haug og hammer og særlig siste stykket opp fra sør kan være sugende. Kristin ringer på vei ned fra Melsheinuten, når tenker jeg egentlig på å komme hjem? To timer til, da skal det meste være gjort. Samtalen gir et ekstra skyv i motene, man trenger jo ikke tære goodwillen helt til bunns.

                                                  Distriktets kongevarde.

                                                  Eiendomskrav til toppen?

10. etappe: Ragnhildsnuten (172 m.o.h.).

Dagens siste nut er hendig nok plassert rett på veien hjem fra Vedafjellet. Ragnhildsnuten er egentlig et forsvarsverk fra folkevandringstiden, strategisk som den ligger i terrenget. Oppslagstavlen nedenfor toppen gir interessant informasjon:

Vi koster på oss et tilbakeblikk til Vedafjellet:

Og så er det bare direktøretappen forbi Høyland kirke, langs Stokkalandsvatnet og gjennom Ganddal sentrum igjen. De som har orket å henge med helt til slutt oppfordres til å ta turen selv! Nærmiljøet har flere perler enn du tror.

The dream made flesh

- Kan det verkeligt ver' nødvendigt å gå aleina på adle desse fjellå dine?

Bekymret far

Arnt Flatmo er et navn mange flere burde kjenne til. Han er arkitekten bak nettstedet http://www.westcoastpeaks.com/ og har vært på hver eneste haug på Vestlandet. Denne karen er konstant på fjellet. Ikke bare det: Hver gjennomførte tur dokumenteres minutiøst med kart, GPS-referanser, rutevalg, primærfaktorer, tilkomst, stibeskrivelser, turbeskrivelser, tips og råd..... Nettstedet er en skattkiste for alle med snev av turinteresse. Flere egne turer er gjennomført etter et dykk i Arnts arkiver. Jeg har aldri truffet ham personlig men en mailutveksling for et års tid siden befestet inntrykket av en hyggelig og tjenestevillig entusiast med  kunnskaper langt over gjennomsnittet om fjellet. Ikke sikker på hvor neste helgetur skal gå? Sjekk nettsiden til Arnt! Det er beste rådet jeg kan gi.

Siden Søndre Folgefonna ble senket på en fellestur med fjellsporten for noen år siden har Nordre Folgefonna lokket og fristet. Den er Jondals kommunetopp og inne på Hordalands topp 20, dertil er tilkomsten enkel. Det er bilvei like til Folgefonna skisenter, vinterstid brøytes denne til Hestadalen noen kilometer unna. Ikke mange fjell av dette kaliberet tilbyr en tilsvarende hånd å holde i. Aberet er avstanden. Fra Sandnes til Hestadalen er det gode tretti mil. På samme strekk er det mengder av fjell som også burde bestiges, og fram til nå er disse blitt prioritert. Men Nordfonna har aldri vært glemt, det var bare det å finne rette tidspunktet....

Så kommer jeg over westcoastpeaks.com for noen år siden. Arnt beskriver der sin egen 2005-påsketur til Nordfonna så en stakkar får vann i munnen. Laila Bergsagel nevnes som en nøkkelperson vedrørende kjennskap til de lokale forhold. Jeg tar sjansen og ringer Laila. Det er påske, værmeldingen er bra, nå skal Nordfonna knekkes! Laila viser seg å være en meget imøtekommende person, så hyggelig at jeg tenker på denne turen. Det er bare å komme. Veien er brøytet til Hestadalen, det er stikket inn til skisenteret og neida, sprekker trenger jeg ikke tenke på. Oppgangen er sikker på denne tiden av året. Velkommen.

Hvem kan motstå slikt? Jeg er på veien palmesøndag ettermiddag. Kjøreturen er drøy men halv åtte om kvelden er jeg i Jondal. Videre opp til Krossdalen der en fin teltplass observeres ved Vassdalsvatnet. Tilfrosset myr med skare blir et bra underlag.  Jeg tørner inn i det det blir mørkt. Det er fire minusgrader men med lue og ullgenser i posen blir det levelig likevel.

                                                   Kveldssol på Saksaklepp.

                                                        Innsjekk på hotell Jondal.

Revelje 06:45 mandag morgen. Været er lovende. En rask frokost og leirriving, deretter videre opp mot Hestadalen. Men en ting har jeg ikke regnet med: fonner i veien. Vinden har fokket ned kjørebanen i høyden. Takk, der står man. En kort rekognosering til fots: kan jeg ta sjansen på å forsere? Nei, umulig, det er det samme som å kjøre seg fast. Det gjenstår bare én mulighet: rygge nedover igjen så godt det lar seg gjøre og håpe på en avkjørsel lenger nede.

De neste ti minuttene vil jeg ikke oppleve igjen for ti tusen kroner. Å rygge ned den bratte, smale og isete fjellveien uten rekkverk er virkelig skummelt. Dette må gå bra. Det må gå! Halvannen kilometer lenger nede dukker heldigvis en stor gruset avkjørsel opp, avblåst for snø. Her er det mulig å snu bilen og få snuten riktig vei. Å gudskjelov! Jeg tørker kaldsvetten og parkerer bilen på stedet. Det blir to-tre kilometer ekstra å gå med skiene på aksla men det er for ingenting å regne i forhold. Sjelden har jeg kjent en slik lettelse som nå.

                                                Vil noen andre forsøke å bakke ned her? 

Så er man da i siget kvart på åtte. Tyve minutter etter passeres punktet dit jeg kom med bilen og deretter pløyes upløyd mark. Bokstavelig talt, fonnene ligger tett i tett over veien. Uten en brøytebil kommer det ikke flere biler her i dag. Ellers er det en imponerende innsats Jondal kommune har gjort for å holde veien åpen, brøytekantene kan måle seg med Suleskard i juni.

                                                      Vi nærmer oss Hestadalen.

Kvart over åtte er parkeringsplassen ved Hestadalen nådd. Her stopper brøytingen og veien videre er fullstendig forsvunnet. Her og der er skaren avblåst og gamle ski- og scooterspor viser vei, ellers er det å følge kart og stikker som samvittighetsfullt er satt opp med tretti-førti meters mellomrom. Det går jevnt oppover, fellene sikrer mot glipptak. Ikke et menneske er å se. Pussig, er ikke skitrekket åpent nå i påsken?

Nei, viser det seg. Halvannen time etter står jeg ved et øde og forlatt skisenter. Stikkingen stopper her. Varmestua er nedsnødd, bare skorsteinen er synlig. Skiheisen er nediset og halvt nedsnødd, flere av mastene er nesten borte i snøen. Aldeles som å se den forlatte NATO-basen midt på Grønland. Har det noen gang vært folk her? Jeg hiver innpå et par skiver, legger inn et GPS-punkt, får på ullgenseren. Det er kaldt og snoen gjør det ikke bedre. Kameraet tar kvelden da scenen skal dokumenteres. Må være utladede batterier, skulle ha sjekket dette før avreise. Bildet under er hentet fra http://www.skiinfo.no/.

                              Folgefonna skisenter. Litt av gavlen på varmestua skimtes.

Nå er toppen innen rekkevidde. Det går jevnt oppover og oppover, føret er tungt men det går da fram. Egentlig er det som å entre en kjempemessig kuppel på utsiden. Først bratt, siden slakere og slakere, man går og går og er det noen topp her i det hele tatt? Skybanker legger seg nedpå nå og da, ikke noe å bekymre seg for men de tar jo sikten. Jeg legger inn nok et GPS-punkt ved øverste heismast for sikkerhets skyld. Sant å si får man følelsen av å vandre i et enormt stort hvitt ikke-noe, her er det ingenting å hvile blikket på, ingenting som bryter opp det hvite. Hva sier GPS-en? 760 meter til toppen. Den siste halve kilometeren er en svær skavlet flate, uten innlagt GPS-punkt er det håpløst å peke ut noe toppunkt.  Men nå er det bare å følge innretningen i handa like til Arriving Target dukker opp i displayet.

10:10 er toppen nådd. Det er bitende kaldt, selv med ulltrøye, ullgenser og Norrønas gode anorakk er det ikke varmere enn det må være. Noen matpause kommer ikke på tale, her er det bare å snu før frosten får satt seg. Mat får vi tenke på lenger nede i fjellet. Siden sikten ikke er hva den kunne vært låner vi et bilde fra Arnts hjemmeside for å beskrive utsynet i virkelig godvær:

                                      Med tillatelse fra http://www.westcoastpeaks.com/.

Retur samme vei. Fellene beholdes på, jeg går alene og liker ikke tanken på et nytt fall à là sist helg. Men alt går bra, naturen er like storslagen på vei ned som på vei opp, og nede ved parkeringsplassen er veien faktisk blitt brøytet! Flere biler er kommet og der står sannelig to parkeringsvakter også, jondølene Øystein og Thomas, far og sønn. Vi slår av en prat, de har mye lokalkunnskap og kommer med gode tips om hvordan besøke Midtre Folgefonna på letteste vis. Nå er det den gjenstående utfordringen på Kvinnheradhalvøya og jeg noterer rådene til en seinere anledning. Lenger nede står bilen der jeg forlot den, Sparbutikken i Jondal forsyner en tørst kamel med hardt tiltrengt væske og bilturen hjem går da unna med tålmodighet, den også. Takk for turen!

                                                   Folgefonna april 2012.

Advarsel:

Ferdsel på bre innebærer en viss risiko. Sprekkene er vanligvis fylt med snø til ut i mai - vanligvis. Sol, vind og varme kan endre forholdene raskt. Snakk på forhånd med lokalkjente folk, studer kart og terreng, vurdér værmelding, se på hvordan været nylig har vært. Vær sikker på at du har forstått og vurderer situasjonen rett. Sikkerheten din er bare du selv ansvarlig for.