The dream made flesh

- Kan det verkeligt ver' nødvendigt å gå aleina på adle desse fjellå dine?

Bekymret far

Arnt Flatmo er et navn mange flere burde kjenne til. Han er arkitekten bak nettstedet http://www.westcoastpeaks.com/ og har vært på hver eneste haug på Vestlandet. Denne karen er konstant på fjellet. Ikke bare det: Hver gjennomførte tur dokumenteres minutiøst med kart, GPS-referanser, rutevalg, primærfaktorer, tilkomst, stibeskrivelser, turbeskrivelser, tips og råd..... Nettstedet er en skattkiste for alle med snev av turinteresse. Flere egne turer er gjennomført etter et dykk i Arnts arkiver. Jeg har aldri truffet ham personlig men en mailutveksling for et års tid siden befestet inntrykket av en hyggelig og tjenestevillig entusiast med  kunnskaper langt over gjennomsnittet om fjellet. Ikke sikker på hvor neste helgetur skal gå? Sjekk nettsiden til Arnt! Det er beste rådet jeg kan gi.

Siden Søndre Folgefonna ble senket på en fellestur med fjellsporten for noen år siden har Nordre Folgefonna lokket og fristet. Den er Jondals kommunetopp og inne på Hordalands topp 20, dertil er tilkomsten enkel. Det er bilvei like til Folgefonna skisenter, vinterstid brøytes denne til Hestadalen noen kilometer unna. Ikke mange fjell av dette kaliberet tilbyr en tilsvarende hånd å holde i. Aberet er avstanden. Fra Sandnes til Hestadalen er det gode tretti mil. På samme strekk er det mengder av fjell som også burde bestiges, og fram til nå er disse blitt prioritert. Men Nordfonna har aldri vært glemt, det var bare det å finne rette tidspunktet....

Så kommer jeg over westcoastpeaks.com for noen år siden. Arnt beskriver der sin egen 2005-påsketur til Nordfonna så en stakkar får vann i munnen. Laila Bergsagel nevnes som en nøkkelperson vedrørende kjennskap til de lokale forhold. Jeg tar sjansen og ringer Laila. Det er påske, værmeldingen er bra, nå skal Nordfonna knekkes! Laila viser seg å være en meget imøtekommende person, så hyggelig at jeg tenker på denne turen. Det er bare å komme. Veien er brøytet til Hestadalen, det er stikket inn til skisenteret og neida, sprekker trenger jeg ikke tenke på. Oppgangen er sikker på denne tiden av året. Velkommen.

Hvem kan motstå slikt? Jeg er på veien palmesøndag ettermiddag. Kjøreturen er drøy men halv åtte om kvelden er jeg i Jondal. Videre opp til Krossdalen der en fin teltplass observeres ved Vassdalsvatnet. Tilfrosset myr med skare blir et bra underlag.  Jeg tørner inn i det det blir mørkt. Det er fire minusgrader men med lue og ullgenser i posen blir det levelig likevel.

                                                   Kveldssol på Saksaklepp.

                                                        Innsjekk på hotell Jondal.

Revelje 06:45 mandag morgen. Været er lovende. En rask frokost og leirriving, deretter videre opp mot Hestadalen. Men en ting har jeg ikke regnet med: fonner i veien. Vinden har fokket ned kjørebanen i høyden. Takk, der står man. En kort rekognosering til fots: kan jeg ta sjansen på å forsere? Nei, umulig, det er det samme som å kjøre seg fast. Det gjenstår bare én mulighet: rygge nedover igjen så godt det lar seg gjøre og håpe på en avkjørsel lenger nede.

De neste ti minuttene vil jeg ikke oppleve igjen for ti tusen kroner. Å rygge ned den bratte, smale og isete fjellveien uten rekkverk er virkelig skummelt. Dette må gå bra. Det må gå! Halvannen kilometer lenger nede dukker heldigvis en stor gruset avkjørsel opp, avblåst for snø. Her er det mulig å snu bilen og få snuten riktig vei. Å gudskjelov! Jeg tørker kaldsvetten og parkerer bilen på stedet. Det blir to-tre kilometer ekstra å gå med skiene på aksla men det er for ingenting å regne i forhold. Sjelden har jeg kjent en slik lettelse som nå.

                                                Vil noen andre forsøke å bakke ned her? 

Så er man da i siget kvart på åtte. Tyve minutter etter passeres punktet dit jeg kom med bilen og deretter pløyes upløyd mark. Bokstavelig talt, fonnene ligger tett i tett over veien. Uten en brøytebil kommer det ikke flere biler her i dag. Ellers er det en imponerende innsats Jondal kommune har gjort for å holde veien åpen, brøytekantene kan måle seg med Suleskard i juni.

                                                      Vi nærmer oss Hestadalen.

Kvart over åtte er parkeringsplassen ved Hestadalen nådd. Her stopper brøytingen og veien videre er fullstendig forsvunnet. Her og der er skaren avblåst og gamle ski- og scooterspor viser vei, ellers er det å følge kart og stikker som samvittighetsfullt er satt opp med tretti-førti meters mellomrom. Det går jevnt oppover, fellene sikrer mot glipptak. Ikke et menneske er å se. Pussig, er ikke skitrekket åpent nå i påsken?

Nei, viser det seg. Halvannen time etter står jeg ved et øde og forlatt skisenter. Stikkingen stopper her. Varmestua er nedsnødd, bare skorsteinen er synlig. Skiheisen er nediset og halvt nedsnødd, flere av mastene er nesten borte i snøen. Aldeles som å se den forlatte NATO-basen midt på Grønland. Har det noen gang vært folk her? Jeg hiver innpå et par skiver, legger inn et GPS-punkt, får på ullgenseren. Det er kaldt og snoen gjør det ikke bedre. Kameraet tar kvelden da scenen skal dokumenteres. Må være utladede batterier, skulle ha sjekket dette før avreise. Bildet under er hentet fra http://www.skiinfo.no/.

                              Folgefonna skisenter. Litt av gavlen på varmestua skimtes.

Nå er toppen innen rekkevidde. Det går jevnt oppover og oppover, føret er tungt men det går da fram. Egentlig er det som å entre en kjempemessig kuppel på utsiden. Først bratt, siden slakere og slakere, man går og går og er det noen topp her i det hele tatt? Skybanker legger seg nedpå nå og da, ikke noe å bekymre seg for men de tar jo sikten. Jeg legger inn nok et GPS-punkt ved øverste heismast for sikkerhets skyld. Sant å si får man følelsen av å vandre i et enormt stort hvitt ikke-noe, her er det ingenting å hvile blikket på, ingenting som bryter opp det hvite. Hva sier GPS-en? 760 meter til toppen. Den siste halve kilometeren er en svær skavlet flate, uten innlagt GPS-punkt er det håpløst å peke ut noe toppunkt.  Men nå er det bare å følge innretningen i handa like til Arriving Target dukker opp i displayet.

10:10 er toppen nådd. Det er bitende kaldt, selv med ulltrøye, ullgenser og Norrønas gode anorakk er det ikke varmere enn det må være. Noen matpause kommer ikke på tale, her er det bare å snu før frosten får satt seg. Mat får vi tenke på lenger nede i fjellet. Siden sikten ikke er hva den kunne vært låner vi et bilde fra Arnts hjemmeside for å beskrive utsynet i virkelig godvær:

                                      Med tillatelse fra http://www.westcoastpeaks.com/.

Retur samme vei. Fellene beholdes på, jeg går alene og liker ikke tanken på et nytt fall à là sist helg. Men alt går bra, naturen er like storslagen på vei ned som på vei opp, og nede ved parkeringsplassen er veien faktisk blitt brøytet! Flere biler er kommet og der står sannelig to parkeringsvakter også, jondølene Øystein og Thomas, far og sønn. Vi slår av en prat, de har mye lokalkunnskap og kommer med gode tips om hvordan besøke Midtre Folgefonna på letteste vis. Nå er det den gjenstående utfordringen på Kvinnheradhalvøya og jeg noterer rådene til en seinere anledning. Lenger nede står bilen der jeg forlot den, Sparbutikken i Jondal forsyner en tørst kamel med hardt tiltrengt væske og bilturen hjem går da unna med tålmodighet, den også. Takk for turen!

                                                   Folgefonna april 2012.

Advarsel:

Ferdsel på bre innebærer en viss risiko. Sprekkene er vanligvis fylt med snø til ut i mai - vanligvis. Sol, vind og varme kan endre forholdene raskt. Snakk på forhånd med lokalkjente folk, studer kart og terreng, vurdér værmelding, se på hvordan været nylig har vært. Vær sikker på at du har forstått og vurderer situasjonen rett. Sikkerheten din er bare du selv ansvarlig for.