Offshoreliv

- Seksten da'r på plattform, seksten da'r igjen....

3 Busserulls

På nittitallet gikk såpeserien Offshore på NRK. Rimelig populær får en si, på det meste var det vel tre-fire hundre tusen seere som fulgte med hver uke. Folk benket seg i sofaen for å se nødsituasjoner og evakueringer, løpske tilstander i boretårnet og personell som falt over bord. Ukontrollerte utblåsninger forekom i hvert fall et par ganger i måneden. Det var intriger på alle nivåer fra riggsjef til messepike. Sjalusi og krangling krydret arbeidsmiljøet. Vi ble vist stevnemøter på helikopterdekket og hyrdestunder på nattskiftet mens toolpusheren hadde problemer med å gjemme unna spritflaskene for rengjøringspersonellet. Catfighter i byssa var vanskelig å unngå når stuerten stod i med kokka. Drilleren var bedre stilt som i ledige stunder kunne kaste ut assistenten sin for så å feie over den unge yppige roughnecken i borebua. Plattformsjefen hadde uansett viktigere ting å ta seg av: hvordan driver man underslag i stor skala fra egen arbeidsgiver?

Så langt NRK sin fremstilling av livet i Nordsjøen. Virkeligheten er ikke fullt så glamorøs og spennende. Ikke på langt nær.

Det som preger arbeidslivet til nordsjøarbeideren er først og fremst venting. Venting på forsinket fly til utreisestedene i Stavanger, Bergen og Florø. Venting på utreise fra heliporten. Tåke på Flesland? Kansellert avgang, kom tilbake i morgen kl. 11. Vel ute på riggen er det venting på vær. Siste gang jeg var ute passerte vi fire ukers venting på den planlagte loggeoperasjonen. Synderen? Dårlig vær. Grov sjø setter kranoperasjoner, kabelrigging og omplassering av last på vent. Lavtrykkene står i kø senhøst og vinterstid. I det hele tatt: vi venter.

I begynnelsen av det norske oljeeventyret var ventetid sjelden et problem. Profitt og fremdrift var viktigst, sikkerhet og arbeidsmiljø var salderingsposter. Arbeidslederne ble rekruttert fra USA og Mexicogolfen, tøffe karer som visste hva de var verdt. Dette er oppgaven din: sett i gang! Vet du ikke hvordan? Get your ass out that door! Sikkerheten ble nedprioritert i pionertiden. Resultatet ble flere tragiske ulykker, det er nok å nevne Bravo-utblåsningen, Alexander Kielland eller Piper Alpha. Nordsjøindustrien hadde en tung læretid.

De første kvinnene i Nordsjøen hadde det tøft. Cowboymentaliteten og sjåvinismen blant den første generasjonen oljearbeidere var sant å si ikke bra. Men så var det ikke hvem som helst som reiste ut tidlig på syttitallet heller.  Det går fremdeles gjetord om den første kvinnelige roughnecken på et av feltene våre, hun var ikke for katten. En mannlig kollega trodde at kysten og dama var klar ved første anledning de to var alene sammen på skiftet. En trøkk seksten fulgt av en klar beskjed om å gå og knulle grisen fikk ham på andre tanker. Etter den dagen fikk jentene gå i fred på den riggen.

Offshore var til tider opphengt i – hva skal vi si - erotiske situasjoner om bord. Realistisk? Vel, la oss med et glimt i øyet referere til en episode på en større plattform i Nordsjøen, vi trenger ikke å nevne navn. Men den går for å være sann. Vi er på midten av nittitallet: Mannskapet på et forsyningsskip ved siden av plattformen blir urolige da de ved midnattstider ser at lyset kommer på i alle vinduer om bord. Lugar etter lugar, alle etasjer. Overstyrmannen ringer kontrollrommet på riggen – hva er på ferde? Nei, er det noe på ferde? Det vet ikke vakthavende noe om men han skal nå sjekke. Noe etter kommer han tilbake igjen, full av latter. Ingen grunn til uro, det er bare nattfilmen på TV1000 som nettopp har startet….

Dette var som sagt på nittitallet. Nå er pornoen fjernet og dermed også mye skittprat, trakassering og generell nedlatenhet. For øvrig må vi skuffe dem som ser for seg orgier her ute i havet. Erotikken settes kort og godt på hold, det er verken anledning eller atmosfære for amorøse eventyr. Tolv timers skift og ofte mer enn det krever innsats av et helt annet slag. Man får heller ta igjen det tapte når turen er over. Vent tel freddan’.......

Dagens oljearbeidere har mye å takke de kvinnelige pionerene i Nordsjøen for. Sikkerheten har førsteprioritet for alle jeg har møtt her ute. Renholdet er jevnt over førsteklasses. Arbeidsmiljøet er stort sett veldig bra, preget av respekt og humør. Nå er det utenkelig å sette seg til i messa iført kjeledress og skitne støvler. Forpleiningen er meget god, kokkene dyktige og maten holder topp standard. Fremdeles får du bacon, pølser, pannekaker og speilegg til frokost, men de sunne alternativene er alltid rett ved siden. Det er stort fokus på orden og ryddighet på dekk, på kontorene og den enkeltes lugar. Rotekoppene blir med fast men diskrét hånd vist til rette. I det hele tatt er det en påtagelig bedring av arbeidsmiljøet bare de siste ti årene. Småkongene er stort sett borte, enten det nå skyldes aldersgrensen eller bare lavere toleranse for uønsket adferd. Det er i hvert fall en veldig bra utvikling.

Livet i Nordsjøen arter seg altså relativt likt som hjemme. Kanskje noe mer rutinepreget. Man spiser frokost, går til sitt arbeid. Kaffepauser og måltider foregår til faste tider. Dekksmannskapet får nok av luft gjennom dagen, vi bak PC-ene må fylle på med gjentatte turer ut i løpet av dagen. De færreste klarer et tolvtimers skift kontinuerlig foran skjermen. Møter med land gir tiltrengt informasjon og nyttige avbrekk. En times tid eller så i trimrommet er nødvendig for de aller fleste. Tredemølleløping og ergometersykling er i utgangspunktet dødsens kjedelig, men her er intet alternativ. Og med en flatskjerm eller et stereoanlegg på veggen har man da tidtrøyte. Muskelgutta har et stort utvalg i manualer og vektapparater, det går an å bygge styrke og ikke bare vom her ute. Klokka 19, eventuelt 7, er skiftet over, det er tid for middag, telefoner hjem og kanskje en tur i salongen. Et utvalg aviser kommer med helikoptrene, som oftest finner man en hylle med bøker og den allestedsnærværende TV-skjermen er selvsagt her også. De siste par årene er trådløst nettverk blitt vanlig ombord og dermed har også laptopene kommet for fullt. Et vanlig syn om kvelden er femten til tjue mann i salongen med hver sin iPad-på fanget, opptatt med Facebook, Youtube, chatting, film eller e-post. Men man kan selvsagt også slå av en prat med kollegene. De fleste køyer i ti-tiden. Hverdag som helg, reveljen går klokka seks morgen og seks kveld og her ute må man være opplagt.

Og slik går nu dagan, som nordlendingen sier. Et opphold eller to offshore er en fin erfaring å ta med seg. Jeg er heldig som har fått sjansen.

Oslotur

- Det er så fint i Oslo....

Lillebjørn Nilsen

Det er januar og for lengst på tide med en Oslovisitt igjen. Jeg har ikke besøkt Marit siden i fjor vår. Dertil ryktes det at hele Nordmarka er snøbelagt. Jon har førstehånds informasjon. - Du MÅ ta med deg skinå farr.... Så jeg lytter til erfarne fjellfolk og har Åsnesene parkert på skulderen der jeg trasker gjennom Sandvedparken fredag kveld på vei til Ruten og nattoget. Hjemturen er planlagt med tog søndag formiddag. En todagers utflukt til Østlandet inkludert omgang med gamle kjente er ikke å forakte. Det er mulig å tilbringe helga på verre måter.

Toget kommer, jeg installerer ski, sekk og meg selv i sovekupéen. Egentlig var planen å kjøre loffermetoden og tilbringe natta i et togsete med sov-i-ro og øyemaske men Kristin satte foten ned: - Du skaffe deg ein kupé! Tenk på kor mykje meir opplagde du blir! Og akkurat nå er jeg henne godt og vel takknemlig. NSB's soverom er halvparten så store som lugarene offshore, det vil si ikke noe for røslige personer, men nettopp det er ikke noe problem her i gården. Og det er rent og trivelig med oppredd seng, håndkle og en flaske vann om tørsten skulle bli for ille. Det er visst over fjorten år siden sist jeg tilbrakte natta i sovevogn, det må ha vært da Kristin og jeg reiste over fjellet til Nordmarkstraver'n i 97. Så kan det være på tide. Det blir godt med en hvil, sov godt...

                                                          Nesten som hjemme.

Og natta blir kort under slike omstendigheter. Vi ankommer Oslo på minuttet etter rutetabellen og snart sitter jeg på T-banen i retning Linderud. Marit slår dørene opp og ønsker velkommen, frokosten står alt på bordet. Hyggelig med et måltid sånn litt utenom det vanlige. Vi småprater om dette og hint, den nye eikeparketten i stua gjør seg virkelig. Synd med vannlekkasjen i høst, men når dette blir resultatet har den da vært godt for noe. Ellers er det meste som før, hvilket er godt å høre.

Halv tolv har vi Jon på døra, iført markadress og godt humør. - Klar? Jeg er klar. Lillomarka er en kilometers vei unna og det tar ikke lange stunden før vi er ved utgangspunktet. Full av forventning er jeg allerede ti-femten meter avgårde før Jon roper meg tilbake med myndig røst. Ingen tur uten skikkelige forberedelser. Ut av sekken drar han fram et arsenal av bokser, tuber, høvler, skraper, klister og spray. Det neste kvarteret skrapes gammelt gørr av skiene før nye femten minutter går med til å legge voks og smurning i flere tynne lag på sålen. Jon preparerer raust både mine og egne ski mens han gir til beste et foredrag om effekten av fagmessig påføring av keramisk fluorbelegg på vokset underlag når man benytter seg av en hestehårs rotorbørste for å opprettholde strukturen i skisålen og oppnå maksimal fart på nullføre. - Der har du dei! Kjenn forskjellen! Jo, gliden er merkbart bedre enn før. Gutten kan sine ting, det er tydelig. Mye klokere enn før kommer vi oss avgårde og glir innover i skogen. Været er det aller beste og marka er stor nok for alle.

                                                     Kan man ha det bedre?

Det går vel en snau halvtime, vi passerer familier på tur, bikkjer i bånd, kondomfolk og nikkersadel før hvem andre enn Fenriz fra Darkthrone kommer stakende mot oss! Nestoren i norsk black metal. Uten liksminke riktignok og med et praktfullt fullskjegg, men det er faktisk Fenriz som kommer. Er det mulig? Jeg blir stående og gape helt til Jon bemerker at han går for fort til at vi rekker å hente ham inn for en autograf, og ellers tar det seg ikke helt ut å stå slik og måpe.... Jeg får lukket klaffen og vi siger videre, ikke lite opprømte. Merkelig hvem man kan treffe på sånn uten videre.

                                               Fenriz i yngre år. Kandelaberen så vi ikke noe til.

Marit har laget utmerkede kjøttkaker når jeg er tilbake. Med poteter, kålstuing og is til dessert blir det et måltid å minnes. Senere på ettermiddagen ringer Jon igjen. Magnus skal hjem til moren på søndag og siden jeg også skal samme veien: er det mye bry å hive seg rundt og følge gutten på flyet i stedet? Det går selvsagt i orden. Ny reiseplan ordnes på stedet. Det gir meg ytterligere seks timer i Oslo, kjekt å ta med seg.

Vanligvis pleier Marit og jeg å ta en kinotur når jeg ramler innom, men i kveld sender TV3 Notting Hill. En av de bedre komediene som er laget. Og siden Marit ikke har sett den før blir det hjemmekveld i stedet. Hugh Grant er stor i rollen som den sjarmerende dåsemikkelen Will Thacker som ved de merkverdigste innfall og påfunn greier å lande filmstjernen Anna Scott, spilt av Julia Roberts. Roberts er etter min beskjedne mening ikke i Grants klasse, men hun gjør rollen som Scott troverdig. Den som løfter filmen til de store høyder er likevel den herlig avskyelige Spike. Thackers eksentriske hybelnabo, the stupidest person in the world, only doubled. Praktfullt portrettert av waliseren Rhys Ifans. Bare han er verdt hele filmen.

                                            - D'ya fancy ma corn flakes, mate?

Søndag: etter en god frokost og en kryssordseanse (en hobby vi begge har felles) blir det tid til nok en skitur i Lillomarka. Fenriz er ikke å se i dag men det er flust med folk i løypenettet. Oslofolk er heldige som har denne naturperlen rett utenfor døra. Jon og Magnus henter meg utpå ettermiddagen og vi ankommer Gardermoen med en fart jeg ikke hadde tiltrodd Jons gamle Golf. Det må være flere gamper enn det ser ut til under panseret. Far og sønn tar avskjed ved innsjekkingen og så lunter Magnus og jeg mot gate 17. Gutten er i godlune og gleder seg til å se mamma igjen. På hans medbrakte iPad får vi også spilt et slag digitalt Monopol på flyturen. Magnus vinner og synes det er kjekt jeg er med, selv om det egentlig ikke er nødvendig. For, som han lunt bemerker, - hadde ikkje du våre med Erlend så hadde reist aleina og fått chips av flyvertinnå...  Man er da stor og vet å klare seg!

Katrine henter oss på flyplassen og svipper meg hjem på veien. En trivelig helg har det vært. Neste gang må det bli tid til et besøk hos Else og Neil også.

De vi ikke vil se

- Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Arnulf Øverland (1889 - 1968)


Gir du penger til tiggere?

- Nei, for det hjelper ingen at jeg gjør det.

- Egentlig ikke.

- Nei, vanligvis ikke.

- Nei!

- Nei, jeg synes ikke de skal oppmuntres til tigging.

Stavanger Aftenblad kjørte en interessant artikkelserie i fjor sommer. Vanlige mennesker ble intervjuet i en uformell setting om ferieplaner og litt av hvert, gjerne hjemme i sin egen stue. Husker jeg ikke feil var vignetten "Min sommer". Folk fra alle yrker og samfunnslag fikk anledning til å uttale seg om dette og hint, riktig trivelig var serien. Som ventelig kunne være var svarene på spørsmålene helt forskjellige fra person til person. Hobbyer og interesser, hele spekteret var representert. Hvermansen fikk uttale seg og da får man høre mye forskjellig.

Bare på ett punkt var svarene ens. Med et par hederlige unntak var det ingen som gav penger til tiggere.

Hvorfor ikke? Nei, der var forklaringene sprikende. Det var så mange slags grunner til det. De skal for eksempel ikke oppmuntres til tigging. Det er å støtte mafia. Pengene går bare til tull og fyll. Har de penger til å komme hit må de sannelig ha nok til å leve av også, var det en som påstod. Dersom vi slår sammen grunnene for ikke å gi må konklusjonen bli denne: Pengegaver hjelper dem ikke på sikt, det lokker flere tiggere til byen og de "skjemmer bybildet".

Samtidig stilte avisen spørsmålet: "Er det synd på rumenske tiggere?" Nitti prosent svarte nei. Og for enkelte er ikke dette nok. 8. desember leser vi i Aftenposten at Kristiansands lokallag av Fremskrittspartiet vil bøtelegge personer som gir penger til tiggere. Partiet for det frie initiativ og ivaretakelse av innbyggernes rettigheter (FrP's vedtekter §2) vil gjøre det straffbart å bruke egne penger som man selv vil. Lokallaget mener at 4500 raske til statskassen (min utheving) vil være en passende straff for forseelsen. Dette kan gjøre slutt på tigging! proklamerer en entusiastisk nestleder.

Tilbake til "Min sommer".  Et par av argumentene har for så vidt noe for seg. Det er sant at penger i koppen ikke hjelper personen på gata mer enn i øyeblikket. Det er også mulig at det i enkelttilfeller kan være bakmenn som høster gevinsten. Det vet vi lite om, dette er ofte mennesker som snakker dårlig norsk og engelsk og som vil ha minst mulig med politi og hjelpeordninger å gjøre.

Imidlertid: Når jeg sitter velnært, varm og fornøyd på Godt Brød i Stavanger og skal til å sette tennene i en fersk baguett med nypresset juice til, og så får øye på en av "disse tiggerne" utenfor kafévinduet, da smuldrer alle argumenter bort. Prinsippene kan dra pokker i vold. For ti meter fra meg sitter et ensomt og forkomment menneske. Fattig, regnvåt og loslitt, uten fremtidshåp. Det er noe usigelig trist over hele framtoningen der hun sitter med det tomme kaffebegeret foran seg, lutrygget med sjalet over hodet. På det våte fortauet, uten så mye som et underlag å sitte på. Hoster gjør hun visst også.

Rikdom og ussel fattigdom, adskilt av ti meter luft og ei glassrute. Helt risikofritt er det ikke å gå på kafé en lørdag formiddag. Samvittigheten kan våkne når man minst venter det.

Hvem er så min neste?

Kvinnen på fortauet får baguetten, juicen og noen kroner i koppen. Fikk lokallaget i Kristiansand med seg dette? Det hjelper henne ikke ut av hennes miserable hverdag. Enda mindre gjør det noe med den rystende skjevfordelingen av verdens goder. Men aller minst hjelper det at presten og levitten går forbi.

Skjemmer bybildet.....Hvem er det som burde skjemmes her? Kan det være oss på livets solside?

Språkbråk

Floskel: velklingende men intetsigende utsagn.

http://www.thefreedictionary.com/

J.C. Heuch er en mann ikke mange kjenner til i dag. Han var biskop i Kristiansand 1889 - 1904 og huskes i ettertid for tre ting: sine rike evner som predikant og sjelesørger, en ufrivillig lystig krangel med Arne Garborg og en serie polemiske foredrag fra 1881 om Vantroens Væsen. Alt framført i dypeste gravalvor. Mannen er verd en kronikk i seg selv men det får vente til en annen gang. Her skal vi svive litt rundt det sentrale i hans foredragsserie: vantro - men kanskje ikke på den måten han selv hadde tenkt det.

For vantroen stikker dypt i dagens samfunn. Vi er vantro til alt. Spesielt nyheter. Det går ikke en dag uten at noen reagerer med vantro på dødsfall, avsløringer, uhell, ulykker, politiske uttalelser, politiske utskeielser, bensinpriser, huspriser, utnevnelser, forbigåelser, beskjeder, TV-programmer, avisartikler, skilsmisser..... Listen er uten ende. Hvis det er en egenskap som er felles for alle mennesker her i landet så er det vantro.

Det skulle biskop Heuch ha visst.

Ofte er ikke vantroen nok. Da reagerer man med sjokk og vantro. Det skal lite til for å få oss ut av likevekt. Det er nok at Chelsea skifter manager eller at Brann ikke har bankgaranti for et spillerkjøp. Dermed er det gjort - man er i sjokk. Sjokk er for øvrig en tilstand så vanlig i samfunnet at den representerer det normale. Vi opplever sjokktap, sjokkseier, sjokkpriser, sjokkrapporter og sjokknyheter - om man da ikke får skattesjokk, kuldesjokk, varmesjokk eller klimasjokk. Sex er et kapittel for seg. Vi lever i en tid fullstendig uten hemninger på det seksuelle området. Ta en kikk på VG Nett om du er i tvil. Ikke desto mindre utsettes vi for sexsjokk, nakensjokk og pornosjokk hver eneste uke. Hvilke sengeaktiviteter som greier å sjokkere et samfunn uten kjennskap til begrepet bluferdighet lar vi, æh, ligge her. Magasinet Bike tar uansett kaka med sitt sylindersjokk: BMW har kommet med en ny sportsmotorsykkel med - gisp! - seks sylindre. Hvordan har vi greid oss uten? Så vanlig er sjokk blitt at man må understreke at man ikke har det: Det kommer ikke som noe sjokk på meg at alt er som det skal være skriver en medblogger som ikke skal navngis her. Godt å vite. 

Det skinner kanskje gjennom at jeg som sønn av en forhenværende norsklærer har en øm tå når det gjelder dårlig språk og språkbruk. Kanskje er jeg urettferdig. Ikke alle kan føre en penn som Sven Egil Omdal. Talentet til Per Egil Hegge er sjelden vare. Og det er begrenset hvor mange professorer som Finn-Erik Vinje det er plass til. Likevel. Er det for mye forlangt av profesjonelle skribenter at de styrer unna de verste klisjéene? Jeg blir i hvert fall mektig imponert over alle som utelater de mest forslitte frasene. Finnes det forresten ergerlige personer lenger? Å nei, man raser og tordner for den minste ting. Det er heller ikke lenger nok å være irritert, man må være mektig irritert. Alternativt er man mektig forbannet. For det kan da ikke komme som lyn fra klar himmel at man vil ivareta sine interesser? Tja, det kommer an på hvem du spør. Vi tar også med noen ord om ironi, som ikke akkurat er den minste klisjèen vi har for å si det sånn.

Et beslektet tema er teflonspråket i privat og offentlig sektor. Føler ikke du også at synergiforutsetningene for sømløse strukturer i næringslivets budsjettutredninger bør forankres i incentivene relatert til implementering av informasjonsflyten?  Språkrådet har nylig publisert sin geniale svadagenerator. Med et tastetrykk kan barn i førskolealder lage de mest svulstige setninger, velegnet til bruk i en hvilken som helst stillingsannonse. Prøv lenken under. Ustyrtelig morsomt.

http://gamma.kaldera.no/svada/  

Når skandaler, svada og sjokk ikke lenger er nok, må det brukes sterkere lut. Katastrofekongene par excellence er VG og Dagbladet. I researchen til dette innlegget har jeg lidd og ledd meg gjennom en mengde tøv signert disse to Pulitzerkandidatene. Her er et utvalg perler:

- Jeg var livredd!
Idol-dommer er passasjer i rallybil

- Nå kommer EKSTREMværet!
Det er meldt stiv kuling og 15 mm regn i Oslo sentrum

- Drept av flymat.
Hadde aldri skjedd i Ingrid Espelids tid

- Her er DØDSMIKROBEN!
Dagbladet omtaler årets influensavirus

Omtale av vårt nye nasjonaldyr flåtten utgjør en egen sjanger. Noen få smakebiter:

- Slår alarm om FLÅTTSOMMER.
Dagbladet 25.juni

- Eksperter varsler EKSTREM FLÅTT-SOMMER.
VG 26. juni

- Dødsflått på vei mot Norge!
VG 7. juli

- Ble gal av FLÅTTBITT.
Dagbladet 15. juli

Vi kan utover all rimelig tvil fastslå at det siste må være tilfelle i Akersgata.

I det hele tatt er tabloidjournalister verdens mest nervøse mennesker. Den ene skriker høyere enn den andre om verdens undergang og enda verre ting. I agurktiden er paranoiaen på sitt mest ekstreme (der var det ordet igjen). Kan det tenkes at flosklene, katastrofene og de feite typene er et uttrykk for journalistisk latskap, et bevisst venstrehåndsarbeid med formål å cashe inn mest mulig? Ja, det er bare en tanke.

Men det ville ikke akkurat sjokkere meg for å si det sånn.