Lillebjørn Nilsen
Det er januar og for lengst på tide med en Oslovisitt igjen. Jeg har ikke besøkt Marit siden i fjor vår. Dertil ryktes det at hele Nordmarka er snøbelagt. Jon har førstehånds informasjon. - Du MÅ ta med deg skinå farr.... Så jeg lytter til erfarne fjellfolk og har Åsnesene parkert på skulderen der jeg trasker gjennom Sandvedparken fredag kveld på vei til Ruten og nattoget. Hjemturen er planlagt med tog søndag formiddag. En todagers utflukt til Østlandet inkludert omgang med gamle kjente er ikke å forakte. Det er mulig å tilbringe helga på verre måter.
Toget kommer, jeg installerer ski, sekk og meg selv i sovekupéen. Egentlig var planen å kjøre loffermetoden og tilbringe natta i et togsete med sov-i-ro og øyemaske men Kristin satte foten ned: - Du skaffe deg ein kupé! Tenk på kor mykje meir opplagde du blir! Og akkurat nå er jeg henne godt og vel takknemlig. NSB's soverom er halvparten så store som lugarene offshore, det vil si ikke noe for røslige personer, men nettopp det er ikke noe problem her i gården. Og det er rent og trivelig med oppredd seng, håndkle og en flaske vann om tørsten skulle bli for ille. Det er visst over fjorten år siden sist jeg tilbrakte natta i sovevogn, det må ha vært da Kristin og jeg reiste over fjellet til Nordmarkstraver'n i 97. Så kan det være på tide. Det blir godt med en hvil, sov godt...
Nesten som hjemme.
Og natta blir kort under slike omstendigheter. Vi ankommer Oslo på minuttet etter rutetabellen og snart sitter jeg på T-banen i retning Linderud. Marit slår dørene opp og ønsker velkommen, frokosten står alt på bordet. Hyggelig med et måltid sånn litt utenom det vanlige. Vi småprater om dette og hint, den nye eikeparketten i stua gjør seg virkelig. Synd med vannlekkasjen i høst, men når dette blir resultatet har den da vært godt for noe. Ellers er det meste som før, hvilket er godt å høre.
Halv tolv har vi Jon på døra, iført markadress og godt humør. - Klar? Jeg er klar. Lillomarka er en kilometers vei unna og det tar ikke lange stunden før vi er ved utgangspunktet. Full av forventning er jeg allerede ti-femten meter avgårde før Jon roper meg tilbake med myndig røst. Ingen tur uten skikkelige forberedelser. Ut av sekken drar han fram et arsenal av bokser, tuber, høvler, skraper, klister og spray. Det neste kvarteret skrapes gammelt gørr av skiene før nye femten minutter går med til å legge voks og smurning i flere tynne lag på sålen. Jon preparerer raust både mine og egne ski mens han gir til beste et foredrag om effekten av fagmessig påføring av keramisk fluorbelegg på vokset underlag når man benytter seg av en hestehårs rotorbørste for å opprettholde strukturen i skisålen og oppnå maksimal fart på nullføre. - Der har du dei! Kjenn forskjellen! Jo, gliden er merkbart bedre enn før. Gutten kan sine ting, det er tydelig. Mye klokere enn før kommer vi oss avgårde og glir innover i skogen. Været er det aller beste og marka er stor nok for alle.
Kan man ha det bedre?
Det går vel en snau halvtime, vi passerer familier på tur, bikkjer i bånd, kondomfolk og nikkersadel før hvem andre enn Fenriz fra Darkthrone kommer stakende mot oss! Nestoren i norsk black metal. Uten liksminke riktignok og med et praktfullt fullskjegg, men det er faktisk Fenriz som kommer. Er det mulig? Jeg blir stående og gape helt til Jon bemerker at han går for fort til at vi rekker å hente ham inn for en autograf, og ellers tar det seg ikke helt ut å stå slik og måpe.... Jeg får lukket klaffen og vi siger videre, ikke lite opprømte. Merkelig hvem man kan treffe på sånn uten videre.
Marit har laget utmerkede kjøttkaker når jeg er tilbake. Med poteter, kålstuing og is til dessert blir det et måltid å minnes. Senere på ettermiddagen ringer Jon igjen. Magnus skal hjem til moren på søndag og siden jeg også skal samme veien: er det mye bry å hive seg rundt og følge gutten på flyet i stedet? Det går selvsagt i orden. Ny reiseplan ordnes på stedet. Det gir meg ytterligere seks timer i Oslo, kjekt å ta med seg.
Vanligvis pleier Marit og jeg å ta en kinotur når jeg ramler innom, men i kveld sender TV3 Notting Hill. En av de bedre komediene som er laget. Og siden Marit ikke har sett den før blir det hjemmekveld i stedet. Hugh Grant er stor i rollen som den sjarmerende dåsemikkelen Will Thacker som ved de merkverdigste innfall og påfunn greier å lande filmstjernen Anna Scott, spilt av Julia Roberts. Roberts er etter min beskjedne mening ikke i Grants klasse, men hun gjør rollen som Scott troverdig. Den som løfter filmen til de store høyder er likevel den herlig avskyelige Spike. Thackers eksentriske hybelnabo, the stupidest person in the world, only doubled. Praktfullt portrettert av waliseren Rhys Ifans. Bare han er verdt hele filmen.
Søndag: etter en god frokost og en kryssordseanse (en hobby vi begge har felles) blir det tid til nok en skitur i Lillomarka. Fenriz er ikke å se i dag men det er flust med folk i løypenettet. Oslofolk er heldige som har denne naturperlen rett utenfor døra. Jon og Magnus henter meg utpå ettermiddagen og vi ankommer Gardermoen med en fart jeg ikke hadde tiltrodd Jons gamle Golf. Det må være flere gamper enn det ser ut til under panseret. Far og sønn tar avskjed ved innsjekkingen og så lunter Magnus og jeg mot gate 17. Gutten er i godlune og gleder seg til å se mamma igjen. På hans medbrakte iPad får vi også spilt et slag digitalt Monopol på flyturen. Magnus vinner og synes det er kjekt jeg er med, selv om det egentlig ikke er nødvendig. For, som han lunt bemerker, - hadde ikkje du våre med Erlend så hadde reist aleina og fått chips av flyvertinnå... Man er da stor og vet å klare seg!
Katrine henter oss på flyplassen og svipper meg hjem på veien. En trivelig helg har det vært. Neste gang må det bli tid til et besøk hos Else og Neil også.
Dette hørtes ut som en fortreffelig tur! :) Det som gir livet en mersmak..
SvarSlettJa, det er morsomt med små avbrekk innimellom.
SvarSlett