En nær bekjent, september 2011
Det heter seg at fristelser er til for å overvinnes. Ikke så når det gjelder fjellturer. Der gjelder det å gripe sjansene som byr seg. Kalenderen har bikket midten av september, det går brått opp for meg at det er bare én mulighet igjen til å knekke nok en 1400-metring før snoen og snøen gjør det umulig på en stund. Værmeldingen for lørdag 17. september er så noenlunde. Og vi vet alle at i 2011 er noenlunde vær det beste vi kan håpe på. Altså: til fjells. Man sjekker timeplanen, godprater med Kristin, pakker sekken og klargjør Transalpen. Opp av senga 05:15 lørdag morgen, 6 blank er man på veien med destinasjon Odlandsnosa, Røldal.
Odlandsnosa er ikke blant Vestlandets høyeste fjell. 1479 høydemeter er beskjedent sammenlignet med mye annet. Men få andre fjell gir et så imponerende inntrykk sett på avstand. Når du kommer ut av tunnelen ved Hordadalen skisenter, kneiser hun mot himmelen rett over Røldalsvatnet. Med magen ut, så å si med hendene i siden, måler hun deg ovenfra og ned i det du kjører nedover lia mot Røldal. Selvbevisst og nedlatende, ikke minst fordi hun også har storebror Breifonn i ryggen, enda 140 meter høyere. Slikt avtvinger respekt. Det er omtrent som å se K2 fra basecamp - eller noe i nærheten. Man føler seg unektelig liten ved tanke på at denne majesteten skal bestiges, om ikke besvangres, i løpet av de nærmeste timene. Det er faktisk fullt mulig å ta Odlandsnosa på en dagstur inkludert kjøring tur-retur Ganddal. Bare man starter tidlig nok.
Odlandsnosa sett fra Røldalsbrekka. Respekt takk!
Transportetappen ender ved kraftverket i østre enden av Røldalsvatnet. Kjøreutstyret legges under medbrakt teltduk noen meter oppe i lia. Man koster bortover grusveien allerede 10:15, fem timer er satt av til å ta dyden på dronningen.
Røldølene er ærlige folk.
Første timen opp lia mot Blåbergdalen følges god traktorvei - eller dårlig bilvei, velg selv. Noen biler passerer faktisk, det er tydelig at området brukes mye til sauebeite. Ved Grytøyrstølen forlates veien, god sti følges videre til Bratteteigstølen. Herfra starter den egentlige bestigningen, nå er man overlatt til seg selv.
Sivilisasjonens utpost.
Etter en kort konferanse med kartet legges ruta mer eller mindre rett inn i stigningen forut. Det er til tider bratt men ikke vanskelig på noen måte. At svetten kommer fram er bare en bonus.
Småurer krysses, sva og egger forseres. Stigningen avtar gradvis men det går oppover hele tiden uten flater. Underlaget er imidlertid greit å gå på. Høyden er ikke mer enn at mose og gras fremdeles vokser her og der selv rett under toppen.
Varden! Breifonn skimtes bak til venstre.
12:10 plantes labbene triumferende på issen, eller skal vi si kronen? Det er hustrig, ikke stort over null og med snø i lufta. Dronningen er gretten men erkjenner nederlaget og byr på storslått utsikt til lunsj. Gamle kjente sees i alle retninger. Rundt med klokka ser vi Hellersnuten, Skaulen, Tindane med Kyrkjenuten bak, Folgefonna, Fjetlandsnuten, Høljanosa, Blåbergnuten. Det er rent som å komme hjem. Man blir rørt av mindre.
Hellersnuten.
Skaulen i bakgrunnen.
Folgefonna i et sjeldent klart øyeblikk.
Og så har vi Breifonn. Eller det som er igjen av den. Breen har smeltet enormt siden besøket for fire år siden. Kartet studeres på nytt, det er vanskelig å tro at så mye kan ha forsvunnet på få år. Vi snakker om Rogalands eneste isbre. Hvor lenge får vi ha den?
Returen legges samme vei. En fin rundtur ville vært å gå øst og siden sørover Grøndalen, men en lang kjøretur hjem venter i dalbunnen. Like greit å ta raskeste vei ned. To timer til, så rulles landeveien vestover igjen. Med en middagspause hos opphavet inkludert svinger man inn døra hjemme 21:00. Neste Røldalstur blir som assistent på Terjes fjellsporttur i mars. Da med ski på beina og Kyrkjenuten i siktet. Alltid noe å glede seg til.
Rutevalget:
Så ut som en real sprek tur! Og haha til sivilisasjonens aller siste utpost.Er det slik at dette kunne være *Der Ingen Trudde At Nokon Kunne Bu* ?? ;)
SvarSlettIkke langt unna i hvert fall....
SvarSlett