Mot til å mene

"Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene."

En folkefiende, Henrik Ibsen (1828 - 1906)

24. september fyller teolog og forhenværende sogneprest Børre Arnold Knudsen 74 år. Få personer i nyere norsk historie har fått så mye tyn som han.

Han har mistet stilling og inntekt. Tidligere venner kjennes ikke lenger ved ham. Hans egne barn er blitt nektet arbeid. Han er fradømt retten til å virke som prest. Kastet ut av boligen. Hånet på gaten, i brev, i aviser, i media, på telefon. Truet på livet gjentatte ganger.

Så er han vel en en kriminell? En tyv, en røver, en svindler, en drapsmann? For noe må han da ha gjort for å fortjene denne umenneskelige behandlingen?

Nei, Børre Knudsen er ingen kriminell.

Børre Knudsen ble utsatt, og utsettes delvis den dag i dag, for spott og hån fordi han våger å stå for et syn som avviker fra folkemeningen. Han har våget å hevde at ethvert menneske har livets rett like fra sæd og egg smelter sammen i morslivet. Han har fulgt sin egen samvittighet i det han anser som samfunnets viktigste sak: retten til liv for alle mennesker, også de som ikke er født. Og det skal man helst ikke gjøre om man vil stå på god fot med de som synes mye om mangt. At mannen har tillagt sine ord vekt ved fredelige demonstrasjoner attpå har fått besteborgere fra alle samfunnslag til å rase. For slikt noget gjør man da ikke!

Vi skal merke oss at Børre Knudsen ikke på noe tidspunkt, ikke en eneste gang, har omtalt andre mennesker respektløst. Aldri har han pekt på et navngitt menneske og slengt deres egne feiltrinn i ansiktet. Aldri har han tråkket på noen som ligger nede. Hans motstandere, og de er mange, har prøvd å gi inntrykk av det motsatte. At han aksjonerer for å håne, tramper på kvinner (og deres menn). Han er blitt utsatt for bevisste svertekampanjer, hans aksjoner og uttalelser er forvrengt, løgn er blitt brukt for å ramme ham mest mulig. Uten at dette har fått ham til å velge de samme metodene i sin kamp. Det er beundringsverdig.

Børre Knudsen har bestandig gått på sak, aldri på person.

For noen år siden møtte jeg Børre Knudsen helt tilfeldig på Flesland flyplass. Det første som slo meg da jeg så ham vandre rundt for seg selv, tilsynelatende i egne tanker, var "Er han virkelig så liten?". Knudsen rager ikke høyt over bakken. Man skulle tro at en mann som han ville være en svær bamse, riktig en rise. Men Knudsens storhet kan ikke måles på hans fysiske skikkelse.

Det ble ikke til at jeg tok kontakt med Børre Knudsen den gangen. Det angrer jeg på i dag. Jeg tror det kunne blitt en ualminnelig interessant samtale.

Derimot stiller jeg spørsmålet: Hva om Børre Knudsen har rett? Sett at hans påstand: at mennesket har en ukrenkelig verdi like fra unnfangelsens øyeblikk, er sann? Det gir uhyggelige konsekvenser. Da har man bare i Norge tatt livet av omtrent en halv million gryende mennesker de siste trettitre årene. Blant annet derfor nekter de aller fleste å tro at det er sant. Perspektivet blir for skremmende, for tragisk, man makter det ikke. Dessuten griper det direkte inn i vår egen velferd. Bedre da å avfeie ham og hans få meningsfeller som mørkemenn med skrullete idéer, egentlig er det ikke noe problem i det hele tatt og dessuten har Stortinget vedtatt at fosterets liv først starter i svangerskapets uke 13....

Ungareren Ignaz Semmelweis var en anerkjent fødselslege i Wien på 1850-tallet. Han oppdaget i sitt virke sammenhengen mellom den skyhøye dødsprosenten blant pasientene og sykehuspersonellets skandaløse urenslighet, sett med moderne briller. Og hva mer: han oppdaget at god gammeldags såpevask av hender og armer var nok til å få dødsprosenten ned i en brøkdel. Han ble fra første stund motarbeidet og mistenkeliggjort av sine akademiske kolleger som ikke kunne eller ville innse egne feilgrep. Hvorfor? Fordi en slik innrømmelse ville medført medansvar i  flere tusen dødsfall forårsaket av bakteriesmitte. Motstanden og latterliggjørelsen varte i årevis, inntil den antiseptiske sårbehandlingen omsider slo gjennom og vant terreng mot slutten av 1800-tallet. Det fikk ikke Semmelweis oppleve. Han døde 47 år gammel i 1865, fattig, alkoholisert og ensom. Kampen for det han mente var riktig, og som viste seg å være det, kostet ham livet til slutt.

Ignaz Semmelweis var en varsler. Det er også Børre Knudsen. Og varslere blir aldri godt mottatt. De bryter opp tradisjon og rutine. De pirker borti ting vi helst ser under teppet. Fellesnevneren er redselen for å se noe man ikke vil se. Vi har det bra som vi har det. Og det verste av alt: å innrømme at man har tatt feil - og ta konsekvensene av det - har til alle tider vært noe av det vanskeligste et menneske kan foreta seg.

Et samfunn som møter stillferdige ytringer med trusler, hån og spott er ikke noe demokrati. Det er et flertallsdiktatur. Det er mobben fra skolegården i voksne klær. Tor Jonssons bygdedyr med hele landet som luftegård. Norge har en meget lang vei å gå i dette stykket. Uansett hva saken gjelder: vi må takke for hvert menneske som våger nakken med et mot som Børre Knudsens.