I min Fars hus

"Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss."

Johannesevangeliet 1,14.

Kirkens historiske betydning i Norge kan vanskelig overvurderes. Siden Olav den hellige kristnet landet med alle tilgjengelige midler en gang på 1000-tallet har den vært en institusjon å regne med. Fram til 1700-tallet var det pliktig oppmøte på gudstjenesten hver søndag. Kirkebakken var stedet der folk møttes og kunngjøringer ble avholdt. Luthers katekisme og Erik Pontoppidan var kulturell allemannseie. Prestene hadde stor makt, til tider for stor. Sanksjoner kunne ilegges de som ikke føyde seg etter øvrigheten. Men kirke og kristendom var en integrert del av livet og skapte stabilitet i et samfunn som ofte manglet dette. Vi skal huske at dette var en turbulent periode i Norges og Europas historie der neveretten oftest gikk foran folkeretten.

Nå har vi gått til den andre ytterlighet. Den gjengse nordmann er i kirken fire ganger i løpet av livet. To ganger må han bæres inn: til dåp og til gravferd. Konfirmasjonen var en gang inngangen til voksenlivet. Nå er den inngangen til en velfylt bankkonto. En betydelig del av befolkningen er praktiserende ateister. Riktignok er 80 % av Norges befolkning medlemmer av Den norske Kirke, men bortimot 80 % av disse igjen er aldri i kirken.... Vedkjenning av kristen tro er et av de siste tabuer, det å gå til gudstjeneste er blitt en aktivitet for originaler. Det moderne menneske har annet å gjøre. Tidsklemma er trang nok som den er.

Så er også resultatet deretter. Uvitenheten om sentrale bibelske temaer er bokstavelig talt himmelropende. Begrepet "å kunne sitt Fadervår" gir ingen mening lenger. Advent betyr å vente kunne man lese i avisen for ikke lenge siden. Pinse er en ekstra fridag. Og når en kjent rikspolitiker proklamerer langfredag som den dagen da disiplene ventet og ventet (på hva?) står det virkelig dårlig til med allmennkunnskapen. Et kirkebesøk, enten man nå er troende eller ikke, kan de fleste ha nytte av. På mange måter.

Gand kirke, også kalt "Jærkatedralen", ruver på Sandved. Ferdigstilt i 1978 var den for sin tid arkitektonisk nyskapende og en bygning folk kjørte omveier for å betrakte. I dag er stil og form ikke lenger like dristig men fremdeles er kirken et blikkfang der den ligger. Vi tillater oss å minne om at etter Jesu død og gjenkomst er kirkebygget strengt tatt ikke lenger nødvendig. Tempelet har utspilt sin rolle. Mesteren selv prekte på nakne berget uten et skarve skur i nærheten. Men rogalendinger bygger gjerne stort og flott. Det vet enhver som har sett hyttebyene i Sirdal og Røldal. Nok om det. Prest, kateket og menighetsråd trenger saktens rom og kontorer i kallet.

                                                   En konkurrent til Holmenkollen?

Hver enkelt ønskes velkommen i inngangspartiet (et fint initiativ), man rusler inn i kirkerommet og setter seg. Rommet er stort og nyoppusset, her er det god plass til døpefont, alter, nattverdsring og prekestol. Orgelet er digert og profiterer på den gode akustikken. Kantor Bengt Norland har med seg Gand kirkekor og strykekvartett, det er bare godlyd å høre under salmesangen. Dyktige musikere som setter sitt preg på gudstjenesten. Og mens vi er inne på emnet: hvem er det som går til gudstjeneste? Hvem utgjør hjorden? Stort sett pensjonister og etablerte kjernefamilier med eller uten barn. Voksne venninner, noen eldre ungdommer, besteforeldre med barnebarn. Det er langt mellom de enslige i benkeradene. Skilte, ugifte og andre som av ulike årsaker kommer alene ser man ikke mange av. Hva kan grunnen være?

Sogneprest Ola Hunsager går fram for å tale. Og Hunsager taler godt. Det er lett for en prest å sette seg selv og ikke kirkens hovedperson fremst. Den feilen gjør ikke Hunsager. Med mild fasthet preker han over dagens tekst, hentet fra Matteus 26. I enkle og entusiastiske vendinger fletter han inn viktigheten av fellesskap, både i menigheten og ellers, med Kristi tyngste stund i Getsemane. Også i nøden var Jesus et sant menneske med behov for mennesker rundt seg. Ser vi parallellene i våre egne liv? En god preken har mye til felles med årgangsvin: ettersmaken avslører kvaliteten. Og dagens preken har gitt stoff til ettertanke.

Høydepunktet under gudstjenesten er likevel ikke prekenen men nattverden. Møtet med Jesus Kristus i brødet og vinen. Legeme og blod. Fysisk forståelige symboler på soningsverket, om man selv ikke alltid greier å tro på Kristi eksistens. Og nattverden er fri og tilgjengelig for alle. Prisen er allerede betalt.

I kirken er det gratis inngang og høyt under taket, men det er ikke sagt hva det koster å komme ut igjen. Dagens kollekt går til menighetsarbeidet, den enkelte gir etter samvittighet og lommebok. Et greit prinsipp det. Og ingen slipper hjem uten å ha fått tilbudet om kirkekaffe. Mange stopper igjen for en kopp, et kakestykke og en drøs med kjente. Har man ingen kjente sørger kirkevertene for at den enkelte blir sett - og hørt. Praten når slike høyder at det til tider er vanskelig å høre hva sidemannen sier. Man kan gjøre verre ting en søndags formiddag enn å tilbringe nitti minutter på høymesse. Spesielt når kaffen er så god som den er i Gand kirke.