Return of the kings

- Oh, don't you ever, don't ever say die!

Never Say Die, Black Sabbath (1978)

Fra tid til annen skjer det ting som må betegnes som mirakler. Det har hendt at folk har hoppet ut av rullestolen. Jesus fikk Lasarus på fote igjen etter fire dager i graven. Liverpool vant Champions League-finalen i 2005 etter å ha ligget under 0-3 ved pause. Og nå skal originalbesetningen av Black Sabbath spille inn nytt album - 33 år siden sist - og dra ut på verdensturné. Deriblant til Koengen og Bergen 29. mai 2012.

Dette comebacket ligger tett opptil nevnte Lasarus. De fire kranglefantene og svirebrødrene fra Birmingham har legendestatus i populærmusikken. Ikke uten grunn. De fant opp tungrocken. OK, vi gir kredit til Led Zeppelin også, men det er et faktum at ingen hadde hørt et virkelig gitarriff før Tony Iommi gav jernet på debutplata "Black Sabbath" i 1970. Siden har rocken ikke vært den samme. Fram til 1978 gav gruppa ut åtte plater som alle er klassikere. Spesielt skivene til og med Sabotage (1975) hører hjemme i enhver platesamling. Påvirkningen de har hatt på heavy metal som sjanger kan vanskelig overvurderes.

       Black Sabbath i 1970. Fra venstre Geezer Butler, Tony Iommi, Bill Ward og Ozzy Osborne.

Årene tar imidlertid ut sin rett. Særlig når livsstilen hovedsaklig består av kokain, fyll og fest. Med et mulig unntak for Iommi, som fra 1975 lot musikken og ikke dopet styre livet, har resten av bandet levd som om hver dag var den siste. Egentlig er det fabelaktig godt gjort at karene fremdeles holder seg oppreist. Slik ser de ut i dag:

                     Black Sabbath i 2011. Sammenlign med bildet over - hvem er hvem?

Men nå skal vi ikke rote for mye i gamle synder. Black Sabbath er et av ytterst - ytterst - få band som påvirket samtlige grupper som fulgte etter i kjølvannet. Mange hevder at uten Black Sabbath ville tungrocken sette helt annerledes ut i dag. Det er en påstand jeg støtter. Børsten og tørsten gjorde dessverre sitt til at gruppa nærmest desintegrerte på slutten av syttitallet før samarbeidet med Ronnie James Dio gav et etterlengtet om enn kortvarig løft i første halvdel av åttiårene. Siden 1986 har Black Sabbath i realiteten vært Tony Iommis enmannsprosjekt der medlemmer har kommet og gått etter Iommis behag. Platene utgitt av de forskjellige konstellasjonene har holdt forbausende god kvalitet selv om stilen skiller seg merkbart fra syttitallets vintage-Sabbath. Iommi har hatt en særlig teft for å hente fram gode og ofte ukjente vokalister, samtidig som han selv sørger for signatur-riffene som setter det meste annet i skyggen.

Så i 1997 ble det en overraskende gjenforening med Mk I-besetningen. Partene begravde stridsøksa. Iommi og Ozzy omfavnet hverandre offentlig, Butler og Ward ble hentet fram fra skapet og børstet frie for støv, alle stridigheter var glemt. Resultatet ble en helt OK liveplate med den originale tittelen Reunion der det ble funnet plass til to nyskrevne låter. Men det ble med dette. Wards helseproblemer og Ozzys forpliktelser som soloartist gjorde at gruppa snart ble satt på hold, riktignok med alle mann på talefot denne gangen. Siden innledet Iommi og Butler et nytt samarbeid med ringreven Dio, og under navnet Heaven & Hell ble plata The Devil You Know sluppet i 2007. Verdensturnéen var allerede påbegynt da Dio til alt uhell fikk konstatert magekreft og døde etter et kort sykdomsforløp i fjor sommer, 67 år gammel. Fans over hele verden sørget, undertegnede ikke minst. Heaven & Hell skulle spille support for Iron Maiden i Bergen, billett var ordnet, og så kansellerer bandet hele turnéen. Det var det. Rest in peace Dio, det skulle ikke forunnes oss å høre din stemmeprakt eller Iommis monstrøse rifforama.

Inntil nå. Ny plate er annonsert, ny turné er spikret, alle hjerter gleder seg. At samarbeidet nok skyldes desperat pengenød og at gutta er blacke så det griner får vi se stort på. Billett ble handlet 24. november og med på lasset er de gamle røverne Johan, John Olav og Stein Magnar. Siden 2005 har vi selv hatt en årlig gjenforening på diverse konserter rundt om. Grupper som er beæret med vårt nærvær er Deep Purple, Iron Maiden, Rammstein, AC/DC og Judas Priest. Med all respekt for de nevnte dinosaurer: Black Sabbath går utenpå dem alle. Her snakker vi Legender med stor L.

                                                               Perleporten.

Dersom bandet holder seg i vertikalen og lar kranglingen være i et halvt år til. Man vet jo aldri. Det eneste som er sikkert med Black Sabbath er at Tony Iommi spiller gitar. Bare det er grunn god nok til å glede seg som guttunger. Dette kan bli the happening i 2012.