Svar på tiltale

- Om man inte blir kåt av att se en stötstångmotor ta två slag nedan och senn ett upp, då är man fan inte MC-interesserad, det kan jag sega.

Stellan Egeland, VM-vinner i motorsykkelbygging


Det er i grunnen merkelig. Motorsykkelførere blir ofte sett på som samfunnets originaler. En sær gjeng med ryggmerker, beina fram og armene opp. Rare mennesker. For folk utenfor MC-miljøet er saken grei. Motorsyklister deles inn i to kategorier. De kriminelle og de tvilsomme. De med litt større peiling opererer med ytterligere to nivåer: de som kjører Harley og røkla for øvrig. Mer er det ikke nødvendig å vite. Vil folk endelig kjøre seg i hjel på disse brumlende selvmordsmaskinene så la dem få lov. Det minsker jo antallet på landets riksveier neste sesong.

Jeg kjører motorsykkel. Det har etter hvert vist seg nødvendig å forklare - forsvare - hvorfor jeg gjør det. Skyldes det utelukkende en tidlig førtiårskrise? Et ubevisst ønske om en rask død? - Du ser da ikke ut som noen motorsyklist, Erlend! -  fikk jeg høre av en kollega. Neivel?

Genuin MC-interesse vekkes ofte tidlig. I mitt tilfelle i niårsalderen. Jeg var med min far i en nå nedlagt bilforretning på Frakkagjerd hjemme i Tysvær. Hva han skulle der og hva butikken ellers inneholdt er fullstendig visket vekk fra minnet, for der stod den. En enorm, kromglitrende motorsykkel langs den ene langveggen. Besøket kunne like gjerne vært i går, så tydelig husker jeg scenen. Rød, med svart sadel og fornikling overalt.  Jeg husker den som over all måte stor, et monster på to hjul. Der og da tok jeg beslutningen: en slik en skal jeg også kjøre en gang. Samme hvor lenge det blir til, en dag er det jeg som kjører denne doningen på veien.

Det ironiske, nesten tragiske, er jo min fars rolle i det hele. Det mest MC-fiendtlige mennesket på den nordlige halvkule. Stakkars mann! Han tok med seg sønnen sin på bytur for å være hyggelig, til denne dag uvitende om hvilket frø han uforvarende sådde i poden. Et forsiktig fremstøt fra min side da attenårsdagen nærmet seg, om ikke det kunne være en idé å spe på B-en i førerkortet med en A i tillegg, ble møtt med drepende taushet. Fulgt av en kort latter. Kommentarer var i det hele tatt overflødige. MC-Avisa og Bladet Motorsykkel var tvilsom lektyre i vårt hus, på grensen til smusslitteratur. Under sterk tvil var de tillatt å lese så lenge far slapp å se dem. Han er ikke blitt mildere stemt med årene i så henseende. Jeg var oppriktig bekymret for hjertet hans den dagen det gikk opp for ham at ikke bare hadde sønnen tatt A-lappen, men også skaffet seg sykkel på egenhånd. I utgangspunktet er det grenser for hvor store kameler man kan sluke mothårs, men det er utrolig hva som går når det ikke er noe alternativ.... 

I ettertid er jeg kommet til at den utstilte sykkelen må ha vært en tidlig utgave av Honda Gold Wing. Ribbet for kåpe, kofferter og annet stæsj som nå er standard på sykler i den kategorien. Men et imponerende kjøretøy den dag i dag, og en etterspurt klassiker blant samlere.

                                                                 Triggeren.

Det ble ingen Gold Wing på meg da det omsider kom en sykkel i garasjen. Men en rød Honda ble det. Transalp gjør sannelig nytten den også.

                                                       The dream made flesh.

Affiniteten for rødt går forresten igjen i familien. Min hardt prøvede far handlet en rød Saab i '74 da familien økte i antall. Og Audun har nettopp fått en flunkende dyprød Felt som sitt transportmiddel. Vi koster på oss et bilde av den også:

                                                             Auduns stolthet.

- Men kor e' MIN sykkel henne då?? - spør Ingvild skuffet. Hun har stilt seg opp ved siden her og ser svært forurettet ut. Har jeg glemt henne? Beklager bassemor! Her har vi  doningen din:

                                                  Ingvilds ditto. Med passasjer.

Hvem er det så som kjører motorsykkel i dag? La oss stille spørsmålet fra en annen vinkel: hvem kjørte for tretti år siden? Jo, det var stort sett ungdom i opprør. Unge rebeller med pottesveis og en generell "Fuck you!"-attitude til establishmentet. Og la oss være ærlige: det er mye de samme som kjører i dag - tretti år eldre. Lærjakka er byttet ut med Rukka tekstildress og refleksvest, hockeyen er avløst av måne, langfingeren er skiftet ut med blasert dekadanse, rypa bakpå er blitt en middelaldrende tante. Og caféraceren er borte til fordel for luksussleder som Harley-Davidson og BMW 1200 GS Adventurer. MC-miljøet på 2000-tallet har slitt med et utvetydig gubbepreg og mange godværssyklister. Den jevne fører i dag er en velbeslått mann på femti med eget hus, hytte på Sørlandet og SUV i garasjen i tillegg. Imaget er på ingen måte hva det var.

Men det er lys i tunnelen. Førerskolene rapporterer om flere ungdommer enn på lenge som tar A-førerkortet. Antallet unge på lettvektere (125 cc) øker år for år. På racingbanen er de dyktigste førerne nå stort sett under tretti. Og på klubbkveldene til Holy Riders er det stadig 18-20-åringer innom, og de kommer fast. Yngstemann i laget hos oss er Maria på åtte år som kommer sammen med bestemor på klubben. Visst er det ettervekst!

Utvalget av motorsykler på markedet er da også enormt. 334 forskjellige modeller er i år tilgjengelige hos norske forhandlere. Dertil kommer rundt 6000 brukte motorsykler i alle prisklasser som til enhver tid er til salgs. Det er altså mye å velge i for interesserte.

Det store hinderet er førerkortet. Prisen på den etterlengtede plastbiten er med tiden blitt så høy at bare den fungerer som en effektiv sperre for unge kandidater. Når billappen omsider er i lomma, er det rett og slett ikke grunker igjen til å føye til A-en - for ikke å snakke om sykkel! Men så kan heller ikke opplæringen i dag sammenlignes med hva som krevdes i 1981. Den gangen holdt det å møte opp hos Biltilsynet, avlegge teorieksamen, kjøre et kvarters tid med sensor i bil bak, og kostet det 800 kroner totalt ble du snytt på handelen. I 2011 er ti ordinære kjøretimer et absolutt minimum, uansett elevens dyktighet. Som oftest blir det mange flere. Dertil kommer fire timer banekjøring, fire timer langkjøring, obligatorisk teorikurs, kjøretentamen, repetisjonstimer i påvente av oppkjøring..... Kronene ruller og timene går. Selve førerprøven er nitti minutters svetting med sensor på baksetet der alle aspekter ved kjøringen skal demonstreres. Tabbekvoten er lav. To feil av middels grad og du ønskes velkommen tilbake neste måned etter å ha hostet opp nye 3500 kroner til stat og kjøreskole. Det finnes lettere og billigere oppgaver å gi seg i kast med.

Til gjengjeld er de ferske motorsyklistene bedre til å kjøre enn noen gang. Den omfattende opplæringen er et resultat av bevisst satsing på å få ned ulykkestallene på veien, og det har hjulpet. Statistisk sett har det aldri vært så trygt å kjøre motorsykkel som nå, og det i en tid da det er registrert flere motorsykler i landet enn noen gang tidligere. Det nytter!

Vi kan ikke unnlate å nevne MC-klubbene. Media og folk flest kjenner bare til de såkalte 1 %-klubbene Bandidos, Hells Angels og Outlaws. Spaltemetre settes av til en helt marginal fraksjon av MC-miljøet som sjelden er å se på veiene. Dermed skygges det for en skog av entusiaster som samles i klubbhus over det ganske land. Bare i Norge er det omkring 600 klubber! Her mekkes og mingles det, det drikkes kaffe, radles, kjøres tur, skrytes og knyttes vennskap. I det hele tatt drives det mye godt sosialt arbeid i miljøet. Ja, medlemskap i MC-klubb har piskadausen ført til både giftermål og barn. Så galt kan det gå gitt. Senior MC er landets største klubb med avdelinger både i sør og nord, tett fulgt av Holy Riders. Skal én enkelt klubb trekkes fram må det nok bli Likevel MC. Dette er en klubb for handikappede som med utrolig oppfinnsomhet, vilje og håndlag trosser sine fysiske ulemper og kjører motorsykkel - likevel!

Så for å avslutte der vi begynte: hvorfor kjører jeg motorsykkel? Tja, for det første er det fantastisk morsomt. Bilkjøring er og blir en traurig plikt i forhold. Les for øvrig innlegget en gang til. Og ellers lytter vi til nabo Pers visdomsord fra Kawasakien:

- Heh, e' det nåken grunn då??

Nei nettopp! Bortsett fra opplevelsen?