Abbath, Immortal
Det er festlig med black metal. Helt sant. Av alle stiler og genrer i musikken er det ingenting - med et mulig unntak for Øystein Sunde - som får fram latteren i den grad som svartmetall.
Det har seg slik: Man må framstå så truende, mørke og djevelske som overhodet mulig for å bli tatt seriøst av kollegene. Man tar i så man sprekker. Og når dette kombineres med (som oftest) ung alder og en ikke overdreven selvinnsikt snubler man i terskelen og det hele blir bare komisk. La oss bla gjennom noen bilder hentet fra diverse booklets i platesjappenes svarte hylle:
Men unntak finnes. Olve Eikemo i Immortal - mest kjent som Abbath - har en selvironi man ikke finner for ofte i bransjen. Han er svartmetallens svar på Motörheads Lemmy Kilminster, en hurragutt med nagler og liksminke. Nyt dette fantastiske intervjuet, hentet fra Reality Check TV:
I black metal er det særdeles viktig med psevdonymer, eller aliasnavn. Det er ikke helt uvanlig i andre sammenhenger heller, men i denne bransjen er det obligatorisk. Ingen fremadstormende musikksatanist kan være bekjent av sitt eget døpenavn. Og egentlig kan vi jo forstå det. Klart det er fristende å kalle seg Demonaz Doom Occulta når ens foreldre var så kjipe å gi en navnet Harald. Sinister Minister X klinger bedre enn Amund. Sven-Atle går det tretten på dusinet av men det er bare én Erkekjetter Silenoz. Herr Bukkefot gir også klar beskjed om ideologisk ståsted. Har man litterære interesser, i tillegg til børst og blasfemi, kaller man seg selvsagt Lex Icon (Store Norske?). Og hva i alle dager skal man gjøre når man går rundt og faktisk heter Christian i dette selskapet? Man trygler folkeregisteret om å skifte navn til Varg. Min personlige favoritt er likevel Det Skal Du Drite I! fra forlengst oppløste Kvikksølvguttene. Kort, konsist og rett på sak. Det er sånn vi vil ha det.
Det hender at helheten glipper for de mørke apostler. Et utilsiktet streif av lys slipper inn i krypten. Det tar seg liksom ikke riktig ut å stå oppført som Stian Aarstad i selskap med Shagrath, Silenoz og Tjodalv. Det blir et stilbrudd. Samme innvending har vi forresten mot bandet Satanic Rites, som debuterte med skiva Which Way The Wind Blows. Skuffelsen er ikke til å unngå. Så har vi Dimmu Borgir. For et par år siden ble det full skjæring innad i bandet. Vokalisten og gitaristen sparket ut bassisten og syntheren (eller omvendt, avhengig av hvem du spør). Man skulle jo tro at disse Lucifers elever ville påkalt sin store boss for å hevne seg på motparten. Noen trusselutvekslinger, voodoo-ritualer, en og annen knust vindusrute, et oppgjør på tørre nevene er hva vi hadde forventet før det hele stilnet av. I stedet har krangelen endt i retten - to år etterpå - som et spørsmål om penger, der partene er representert ved sine respektive skrankeadvokater! Ikke til å undres at trommisen pakket batteriet sitt og gikk opp i alt ståket. Hotel Cæsar blir peanøtter i forhold.
I det hele tatt er det påfallende hvor streite de selverklærte mørkemennene er til daglig. Fenriz i Darkthrone jobber i Posten. Gitaristen i samme band er assistent i skolefritidsordningen. Frontmann Sigurd i Satyricon driver med vinproduksjon og har egen spalte i bladet FHM. Kona til Mayhems Hellhammer er sekretær i Lillestrøm Sportsklubb. Og Ihsahn i Emperor underviser i gitarspill på Notodden, er gift med SV's ordførerkandidat og har fått kommunens hederspris for sitt "kulturelle virke i inn- og utland".
I det hele tatt er det påfallende hvor streite de selverklærte mørkemennene er til daglig. Fenriz i Darkthrone jobber i Posten. Gitaristen i samme band er assistent i skolefritidsordningen. Frontmann Sigurd i Satyricon driver med vinproduksjon og har egen spalte i bladet FHM. Kona til Mayhems Hellhammer er sekretær i Lillestrøm Sportsklubb. Og Ihsahn i Emperor underviser i gitarspill på Notodden, er gift med SV's ordførerkandidat og har fått kommunens hederspris for sitt "kulturelle virke i inn- og utland".
Det har rent mye vann i elva siden Øystein Aarseth definerte black metal som "et miljø som folk skal FRYKTE og HATE!". Til gjengjeld må vi nå regne svartmetallerne blant Norges morsomste entertainere. Ikke noe dårlig bytte spør du meg.
Oppsummert: Har du lite å gjøre en kveld, få tak i en av de gamle platene til Emperor, Mayhem eller Darkthrone. Børst støvet av CD-spilleren, sett deg til rette, nyt musikken - for ikke å glemme bookleten! Du kommer ikke til å angre.
Oppsummert: Har du lite å gjøre en kveld, få tak i en av de gamle platene til Emperor, Mayhem eller Darkthrone. Børst støvet av CD-spilleren, sett deg til rette, nyt musikken - for ikke å glemme bookleten! Du kommer ikke til å angre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar