Målet nådd

- Ja, Bynuten Erlend, den sko det nå ha vore gildt å sjå....og du he visst vore der?

- Nevn en dag, så drar vi!

Det e' løye med det. For folk oppvokst på flate Jæren i miljøer langt unna Turistforeningen er det ikke ofte det faller naturlig å styrte til fjells når sjansen er der. Man blir gjerne sett på som litt spesiell om slike lyster skulle komme for dagen. Men Bynuten er det nå tross alt noe spesielt ved. Godt kjent i folks omdømme, høyeste punkt i Sandnes som den er. Viden kjent for praktfull utsikt, relativt lett adkomst med merket sti like til topps. Men en aldri så liten utfordring om man nå ikke er så vant med å føte seg i ulendt terreng. Likevel, det sko verkele' ha vore gildt....

- Ja, hva sier du, skal vi ta turen på lørdag?

Wenche er ei dame som på ingen måte er lettskremt. Dertil har hun stahet og vilje for to. Forslaget jeg kommer med, nærmest for å føle litt på stemningen, aksepteres på flekken. To på tur er langt bedre enn én på tur, for ikke å snakke om  ingen tur..... Den opprinnelige forutsetningen om godvær er etter hvert jekket ned til oppholdsvær, og da dagen kommer er Wenche så gira at været ikke spiller noen rolle lenger. Min forsiktige antydning om at turen godt kan utsettes, småregn og vind som det er, blir kontant avfeid. - Me ska på tur! Basta! Med en slik innstilling er halve turen gjort allerede.

Vi treffes ved Edlandsvatnet på motorsykler lørdag morgen. Sekker, niste og turklær i sidekoffertene, telt til kjøredressene, termoser og nødproviant. Dette kan ikke gå galt. En solid ekstrabonus er det unektelig å kjøre MC til Seldalsheia, utgangspunktet for turen. Fra tidligere vet jeg om et fint sted for teltet ikke langt fra parkeringsplassen og samtidig usynlig fra veien. Av med kjøreklær, hansker og hjelmer og på med det som teller: turstøvler og Gore-Tex. Det er regn i lufta og mer i vente, men yr.no har gitt et halvt løfte om lettere vær i ettermiddag.



Dagens garderobeskap.

Og et kvarter etter ankomst er vi klare til å gå. Wenche er forventningsfull:


- Ska me gå??

Det skal vi. Over bekken, gjennom en flokk med nysgjerrige kviger og vi er i siget. Første del av turen er grei og lett på god kjerrevei, siden går den umerkelig over i grovere traktorvei med rullestein men retningen er gitt: mot øst og Bynuten. Det er da kjekt!

Det høstes.

En drøy kilometer senere er vi oppe på høyden og skulle nå ha sett Flatafjellet med Bynuten bakenfor. Men skodda setter en stopper for det. Vel, den skuffelsen er til å bære, temperaturen er fin, motet høyt og yret i lufta absolutt til å leve med. Vi forlater traktorveien og beveger oss for Wenche sin del ut i jomfruelig terreng.

Ut i det ukjente.

Det lakker over stein og myr, praten går lett og kilometerne legges bak oss. Det er virkelig morsomt å ha følge, man blir fort litt av en einstøing av stort sett å traske alene i haug og hei. Wenches trivelige gemytt og positive innstilling er en velkommen avveksling. Været er fortsatt som da vi startet: vått..... men ser vi en lysning i vest?



- Æg trur godvéret kjæme!

Vi starter etter hvert på stigningen opp mot Storatjørn og Bynutens rygg. Lysningen vi mente å skimte viser seg å være en illusjon man dessverre så ofte opplever på Vestlandet. Det tetner heller mer og regnet tiltar. Samma søren, vi nærmer oss platået i hvert fall!



Snart over kanten!

Ved siste korte kneik før vi kommer opp på toppryggen bestemmer vi oss for en matstopp. Her er det godt ly for vinden, aldri å forakte. Ekstra gensere kommer på, luer og så er det tid for noe varmt fra termosen. Det er viktig, regnet kjøler godt og bedre blir det nok ikke på den snaublåste ryggen over oss.

Så er det tid for toppstøtet. Wenche har fått det blikket i øynene jeg har sett før: fremad! Ja, det mangler ikke mye nå. Derimot er det skikkelig surt her oppe, kuling rett i mot og drivende regn over rabbene. Noen i yr.no har ikke fortjent lønna si denne uka, dette er ikke været som ble meldt. Men det går for det samme nå, det er fem hundre meter igjen og selv om vi ikke kan se varden vet vi jo at den er der. Det vil si: jeg vet det. Wenche må ta mitt ord for det, det kan være en viss forskjell under de rådende forhold.

Men joda, vi når toppen. Til varden, skrøydebok og liten kuling i lovart. Dette kan vi være bekjent av!

Wenche Yes!

Rain Man 

 Returen er som alltid litt lettere enn oppgangen. Ruta kjenner vi, de glatte bergpartiene forseres greit og vinden avtar nedi skoglia. Vi treffer på et par andre vandrere nedenfor Bynutryggen, de er motet på toppen til tross for været og det faktum at vi har vært der ser ut til å anspore til ekstra innsats. Wenches støvler henger dessverre ikke helt med i svingene siste halvpart av strekket, gamle og glatte som de er gir de liten støtte til ankler og legger. Men gi seg den dama? Aldri! Vonde bein har ingen merkbar effekt på humøret der i gården, derimot legges det planer for kjøp av fottøy etter mer moderne snitt. Jeg bidrar gjerne med råd i så måte. Siste biten er rene direktøretappen, kjerrevei i nedoverbakke er ingen utfordring for oss nå. Syklene står der vi satte dem, teltet er ikke plyndret og jammen letter det ikke opp da det er dags for å få på seg kjøremunduren. Vi takker og bukker. En ekstra sving med hatten til Wenche som våget seg ut i det ukjente med en i denne sammenhengen fremmed mann. Ikke alle hadde gjort det, respekt! Og velkommen tilbake på tur.