Mail sendt tirsdag ettermiddag.
Fra Greven høres det ikke et knyst. Migens er taus. De er forsåvidt unnskyldt; spebarnsfedre har ofte nok med å holde øynene oppe og kroppen i vertikalen på dagtid. Pliktene hjemme må settes først.
Stanley berømmer "et bra initiativ". Men han skal til Norefjell med sin nye interesse, reiser alt på torsdag. Godt, lykke på reisen.
Cato er også stille. Men han slipper ikke så lett. Fordelen med nære venner er at man kan gi dem et par ekstra spark når det trengs. Og Catos ski har oppriktig talt et skrikende behov for å bli brukt. Et par dagers veltalenhet fra min side avgjør saken. Cato blir med. - Så blir det gjedna slutt på maset ditt. Ikke umulig, slett ikke.
På Giljastølen er det tre kalde grader og oppmuntrende store brøytekanter. Det er mer snø her enn i Madlandsheia. Vindstille og fine forhold, det er vel fem år siden vi tok den samme turen sist. Så kan det jammen være på tide.
Ved foten av skitrekket gjør vi holdt, vrenger opp fellene og fester dem til sålen. Herfra er det gode fire hundre høydemeter til toppen, med feller på er halve jobben gjort. Tiden det tar å få dem på er fort tjent inn igjen.
Omtrent på høyde med toppen av skitrekket forlater vi preparert løype og går inn i skodda. Det går jevnt oppover, kompasset gir retningen: rett øst. Det er ingen mangel på snø; her er det skiføre til ut i mai. Skodda tetner oppover og når den verste stigningen er tatt tar vi en to minutters og legger inn posisjonen på GPS-en. Hvis denne sikten skal fortsette kan en slik satellittmarkering være gull verd på returen. Det er to nedganger fra platået, ellers er det stup og skrenter vi helst vil holde oss unna. Videre innover er det bare å stole på kompasset, kursen justeres med GPS. Kartet er til liten nytte. Vallresknuten er et langstrakt platå, under slike forhold er alle konturer visket ut og småvann usynlige. Det vanskeligste er alle skavlene. Bedømmelse av avstand og høyde er håpløst, alt er hvitt. Om det ikke var for navigeringen kunne vi like gjerne trasket med lukkede øyne. En god ting er det dog at vinden er svak. Ikke snør det mye heller. Varden er 1,5 km unna, med denne farten er vi framme om tre kvarters tid tid - om ikke det dukker opp en uventet skrent eller to da.
Det gjør det imidlertid. Vi står på et vann etter flaten å dømme, det kan anes en steil vegg foran oss. Kartet konsulteres, det må være det navnløse vannet nedenfor selve toppen. Veggen er umulig å forsere, i tillegg spøker ordet skred i bakhodet. Men det trenger vi jo ikke å nevne høyt. Hvis vi er der jeg tror må vi gå fem hundre meter nordover og omgå stupet fra nordvest. Vi skifter retning og siger av gårde igjen.
Og joda, antagelsen viser seg å være riktig. Noen hundre meter lenger nord jevner terrenget seg ut og sannelig kommer vi inn på noen halvt igjenføykede scooterspor. Nå har vi mammas hånd i lanken. Sporene viser seg å gå like til toppen. 10:45 er vi ved den nedisede varden. 1 t 45 minutter har gått siden vi startet, forholdene tatt i betraktning må det kalles godkjent. Etter en del plunder får vi åpnet den gjenfrossede postkassen også og fisket ut skrøydeboken.
Amundsen på Sydpolen.
Vi blir ikke lenge ved varden. Sju kuldegrader og laber bris kjennes i nesa. Etter å ha senket hver sin kopp med varm drikke og notert navnene i boka plugges skiene på igjen. Vi beslutter å følge scootersporene tilbake så langt det går. Egne spor vil være umulige å følge over is og skavler. Kompasset tilsier retning vestover, ellers er det å myse etter beltemønsteret i snøen. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det er usynlig på fem meters hold. Dertil skal balansen holdes i nedoverbakkene.
- Er det bedre sikt der framme?
Men vi er heldige. Scootersporet lar seg følge like tilbake til nedgangen og etter hvert alpinbakken. Vi får anledning til å demonstrere vårt eminente utfortalent i selskap med en rekke alpinister som etter hvert har kommet seg i trekket og koster utfor på vei ned mot Giljastølvatnet. Det er en skam og skade at jeg som tross alt har gått en del på ski i årenes løp er så dårlig i nedoverbakke. For å bruke Ole Hallesbys ord: Det er en skjensel!
Dette til tross. Dagens tur har vært suveren. Dessuten er det alltid morsomt å trene på vanskelig navigering. Cato skal ha rikelig kred for tålmodigheten, jeg aner en mer avmålt entusiasme fra den kanten men ingen sure miner har vært å se. Han er velkommen på neste tur også.
Dagens rutevalg:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar