"Hallingskarvet....overveldende mektig. Ruvende, solid, stabilt, rolig innerst inne - egenskaper jeg selv gjerne skulle hatt, men stort sett aldri hadde."
Arne Næss d.e. (1912 - 2009)
Prolog
Er man glad i å gå i fjellet er det fire turer i Norges land man må ha gjennomført, ellers er man ingen fjellvandrer. Og nei, Preikestolen er ikke en av dem.
Det er for det første Galdhøpiggen. Jotunheimens perle, Norges og Nord-Europas høyeste fjell. Besøkes av tusener hvert år. Erlend har ikke vært der.
Så har vi Besseggen, også den i Jotunheimen. En luftig sekstimers tur mellom Gjendesheim og Memurubu, kjent fra media og udødeliggjort i Peer Gynt. Amerikanere med Stetson og japanere med lakksko går den hvert år. Erlend har ikke vært der heller.
Jostedalsbreen, "Josten på langs", et begrep blant kjennere. En tre dagers villmarkstur fra 0 til 2000 meter og ned igjen, Norges svar på "Over Grønland". Har Erlend vært der da? Langt ifra.
Og så er det Hallingskarvet. Det 35 kilometer lange værskillet mellom Vest- og Østlandet. En femti kilometers omvei mellom Finse og Geilo, Norges høyeste punkt sør for Jotunheimen. Der har Erlend gjort et forsøk. I 2000 stakk man til fjells i en naiv tro på at det bare var å møte opp på Finse, så gikk resten av seg selv. For å gjøre en meget lang historie kort: alt gikk galt. Etter tabbe på tabbe og feil etter feil måtte turen avbrytes halvveis og man reiste hjem med halen mellom beina. Siden har Hallingskarvet vært en verkebyll i bakhodet, det evige spørsmålet har ligget der: skulle det virkelig ende slik? Mye likt den samme følelsen man har etter et havarert forhold.
I 2011 har man samlet knoklene til et nytt angrep. Denne gangen er hjemmeleksa gjort. Telt, liggeunderlag og sovepose er med. Det samme er stegjern. Hellevassfonni er rapportert å være bare blåisen. Man har kokeutstyr og ny GoreTex-dress. Treningen har foregått i tåkelagte Røldalsfjell. Kartkunnskapen er 100 % forbedret. Kompasset er bestandig for hånden. Elleve waypoints er forhåndsplottet inn på GPS-en. Om vi skulle traske i tretti meter sikt hele helga spiller ingen rolle, tre sett med ekstra batterier ligger i topplokket. Værvarselet er sjekket hver dag før avreise, vi er forberedt på sludd og kulde. Nå er vi klare.
"Vi" ja. Med på turen er Sveinung Hagen. En trivelig og robust hallingdøl, for tiden bosatt i Bergen men oppvokst ved foten av Reineskarvet. Oppfostret på setra, alt opp på rømme og viltkjøtt, gjetergutt siden tidlige barneår. Fjellet er hans andre hjem. Merkelig nok har han aldri besøkt Hallingskarvet. Det har vi tenkt å gjøre noe med, der vi nå sitter på Bergensbanen og studerer Raundalseggi i det vi passerer Mjølfjell. Begge har gledet seg som guttunger siden vi fastsatte D-dagen til 2. september.
Hallingdals representant.
Fredag 2. september
På Finse. Vi stiger av, ser oss om. Et lite solgløtt ønsker oss velkommen, ikke lenge men nok til å få fram optimismen. Jo, stedet er som før. Hardangerjøkulen ruver i sør, Finsenuten i nordvest. Fra der vi står kan vi ikke se Skarvet, men vær trygg, det ligger der nok i nordøst. Vi rusler de få hundre meterne bort til Finsehytta.
"Skor må takast av i gangen". Javel. Etter å ha adlydt stiller vi oss opp i en temmelig lang kø foran resepsjonen. Omsider blir det vår tur, en travel resepsjonist gir beskjed om at alle køyer er opptatt, det blir madrassovernatting i peisestuen. Vi bakser oss inn dit med pargasset og blir møtt av en støyvegg. Bergenske hvitvinsdamer og unge høyrøstede ølhunder fra Oschlo - ja, dere skjønner selv. Vi verdiges noen misbilligende blikk, siden er vi luft og skravlet fortsetter. For å slippe unna sjauen tar vi Finsenuten som avec før mørket faller på. Med sine 1599 høydemeter er den én fattig meter fra å komme på gromlista, men toppen er lett å nå fra stasjonen, bare tre kvarter å gå, og er en virkelig fin kveldstur. Da Erlend på returen til overmål snubler over lua si! - som må ha ramlet ut av lomma på vei opp uten at noen av oss merket det - er begge enige om at dette tegner godt. Vi går to fine dager i møte.
Lørdag 3. september
6:00 AM. Likt Lars i lia ris vi upp i otta. Det er seks varmegrader og Hardangerjøkulen er forsvunnet i skyene. Det bekymrer oss ikke, vi har hele dagen til å tilbakelegge første etappe, som sant å si ikke er videre lang. 23 kilometer, riktignok i et av Norges mest værharde strøk. Men vinden er ikke plagsom der vi siger i vei langs turiststien nordøstover mot Geiterygghytta. Motet er det aller beste.
Finse - et tilbakeblikk.
Etter fire kilometer går vi inn i skodda, og ytterligere to kilometer tilbakelegges før vi tar av fra merket løype og begir oss inn i villmarka. Det stiger temmelig bratt opp vestre skarveenden før vi kommer opp på platået. En liten kilometer til, så er vi ved første stasjon: 1816 "på Skarvet". Snaut tre timer er gått siden vi forlot Finsehytta. Dette er Hordalands nest høyeste fjelltopp om man regner en primærfaktor på beskjedne 50 meter. Men vi skal videre. Skarvet er litt rufsete her i vest, mye opp og ned, null sikt. Vi går på kompasskurs, korrigerer nå og da med GPS-en for ikke å komme for langt utpå stupene i sør. Waypoint 2 og 3 passeres som planlagt, det går over stein, ur og en og annen snøfonn før den relativt lange stigningen opp til 1885-punktet vest for Hellevassfonni starter. Med en primærfaktor på 135 meter til Folarskardnuten, Skarvets ubestridte toppunkt, er dette turens første delmål for undertegnede. Vi er på toppen klokka 11:20 og tar en matbit bak et par større steiner.
25 minutter etter at 1885 er passert ligger dagens første virkelige utfordring rett foran oss. Så seint i sesongen er Hellevassfonni rene blåisen, all toppsnøen er smeltet vekk. Og breen må passeres. Vi rekognoserer opp og ned langs kanten, hvor er beste krysningspunkt? I klarvær hadde vi uten videre sett det. Avstanden over til fast grunn på andre siden er ikke avskrekkende, snaue to kilometer på kartet. Sannsynligvis betraktelig kortere ettersom vi har gått så langt før vi støtte på breen. Stegjernene monteres på støvlene, vi hopper i det. Det går forbløffende greit, med jernene har vi et grep på isen som Iker Casillas om ballen. Ikke er det videre sprekkdannelser på isen heller. Etter femten minutter er vi over på andre siden. Hellevassfonni er passert, på forhånd vurdert som den vanskeligste delen av turen. Humøret er høyt, vi bevilger oss en solid sjokoladerasjon før videre marsj.
Klokka 14:30 står vi omsider ved varden på Folarskardnuten. Høyere enn dette kommer vi ikke sør for Jotunheimen. Sikten er imponerende tretti meter. Visstnok noe mer i klarvær. Rett i nærheten her var det Svein og jeg ble tvunget til nødovernatting for snart elleve år siden. Da var vi ikke høye i hatten gitt, der vi lå våte og kalde i vindsekken uten mat og skikkelig utstyr. Det er lærdom i alt. Turens andre tricky part er nedstigningen til Folarskaret. Til dels meget bratt, steinene er glatte og det er bare én nedgang. Det går bra i starten, det er nødlinger å gå etter, men brått blir de borte. Vi rekognoserer nedover, til siden, oppover igjen - nei. Vardene er og blir borte vekk. Dette begynner å bli utrivelig. Sikten er nå nede i femten meter, vi er slitne og regnet pisker i ansiktet. GPS-en er til ingen nytte, den forteller riktignok at Lordehytta bare er 800 meter unna, men retningen er rett utfor stupet. Uansett, her kan vi ikke bli stående. Med største forsiktighet avanserer vi videre nedover, en skorte her, ei glufse der. Heldigvis - der kan vi skimte noe slakere terreng rett under oss. Vi runder en bergkant, slipper oss ned - der! To hundre meter til, så er vi i Folarskaret. Vi er kommet ned noen hundre meter nedenfor den offisielle ruta og må gå litt opp igjen for å komme opp til vann 1603. Dette rundes på østsiden, ni timer etter start står vi ved Lordehytta. Ei lita steinbu, likevel et bra nødly om været er for ille. Vi fyrer opp både ovn og primus, koker kaffe, spiser middag. Klokka er litt over fem, på forhånd har vi diskutert muligheten av å avansere videre for å vinne tid til morgendagen. Sveinung serverer imidlertid det avgjørende argumentet: muligens sover vi bedre her ved ovnen enn ute i steinrøysa med en våt, blafrende teltduk over oss. Klok mann, den Sveinung. Altså blir vi værende her.
Et par timer går, så ramler det ved døra og inn velter seks forkomne bergensere. De har gått over Folarskarnuten fra nord og kommet aldeles på vidotta. "Okk, vi har vårre nedad skrænter og oppad så mange juv at dokker
aner det ikkjæ! Gu' kor blaute og trøtte vi e'!" Når vi omsider kommer til orde og får opplyst om vår felles skjebne, nikkes det samtykkende rundt bordet. "Det e' det vi alltid har sagt: en kan
aldri stolæ på vardenæ!" Følget blir sittende halvannen times tid, får låne litt tørt tøy, spiser, kommer seg igjen. De må tilbake til bilene i Sudnedalen før det blir helt mørkt, mangler både soveposer og skiftetøy. "Vi får stolæ på hællet no!" De tar farvel, det blir stille igjen. Liggeunderlagene rulles ut, det er tid for å sove. Første halvpart av turen har gått etter planen.
Søndag 4. september
Sprett opp og hopp. Vi er i siget igjen kl. 7. Det er 28 kilometer til Geilo og toget går 19:38 i kveld. Det bør vi ikke miste. I dag benyttes
the lazy man's approach under navigeringen. Vi sparer så mye tid på å gå direkte etter GPS-en sammenlignet med kompassmarsj at vi simpelthen ikke har råd til å la være, forholdene tatt i betraktning. Som i går er fjellet sveipt i skodde, men det er opphold for øyeblikket. Østre Hallingskarvets toppunkt på 1905 meter passeres kl. 8:15. Vi har retningen og glir jevnt sørøstover, waypoint etter waypoint passeres. Skarvet er relativt jevnt og bølger seg i lange vide kurver her i øst. Men lettgått er det ikke. Gloppedalsura i Byrkjedal skal etter sigende være Nord-Europas største steinur. For noe sludder! Hallingskarvet er i all enkelhet en steinrøys hinsides fatteevne. Millioner, for ikke å si milliarder, av steiner i absolutt alle størrelser og fasonger. Det, og is. Store områder er dekket av gulgrønn kartlav som er det verste underlaget i vått vær som nå. Sleipt og glatt som såpe. Vi utvikler etter hvert en teknikk for å forsere feltene, en slags huskende, hoppende rytme med minst mulig vekt på føttene. Det hjelper, vi unngår alvorlige fall. Hvordan det ser ut for utenforstående, med sekkene dansende opp og ned på ryggen, gir vi en god dag i. Her oppe er det ingen som ser oss. Underveis diskuterer vi om det noen gang er sett sol på Skarvet. Sveinung hørte som gutt et rykte om at så har skjedd, men vi er sterkt i tvil. Sikten har ikke vært over femti meter siden i går morges. Det får være som det er. GPS-en er i hvert fall til uvurderlig nytte. Storekvelven er stedet vi skal unngå i dag, det har hendt at folk har gått utfor stupet i skodda og omkommet. Vi følger med på kartet og holder betryggende avstand til kanten. Lunsj ved et lite småvann i enden av en fonn, det er fem kilometer til Prestholtskarvet som utgjør østligste del av Skarvet.

Tåkefyrsten. Dette er den sikten vi hadde på Skarvet.
Prestholtskarvet er nådd. Og igjen styrtregner det. Vi er inne i turens siste fase. Etter en kort rådslagning bestemmer vi oss for å gå den vanlige ruten ned Prestholtskaret. Kunne også gått Skarveenden ut men i dette været sparer vi oss den fornøyelsen. I hallene ned fra Skarvet kommer vi endelig ut av skodda og har hele Eimehæene foran oss. I skinn og bein, hva har vi ikke gått glipp av disse to dagene! What views! Sveinung blir tykk i stemmen, det er rart med nostalgien. Vi glir ned til Prestholtseter og god grusvei, nå er det ti kilometer direktøretappe til Geilo. Klokka 16:10 står vi på jernbanestasjonen og shaker hands på aller hjerteligste måte. Vi har gått Hallingskarvet på langs i skodde, regn og vind, det er lov å være stolte. Beina verker og skuldrene skal ikke engang nevnes, men det skiter vi i nå. En helt suveren tur, kort og godt. Og Sveinung har for øvrig vist seg som det perfekte følge. Sindig, stødig, humørfylt og sterk som en bjørn. Det er da ikke siste gang vi er på tur i lag? Rødspetten på Ro Kro smaker slik den skal etter strabasene, og vel plassert på toget retter vi i Arne Næss' ånd en dypfølt takk til Skarvet der det ligger i nord. Kartet på bordet, neste tur, skal vi se, hvor blir det - og når....?
Rutevalget:
Hallingskarvet september 2011.