Noen ganger er'e ålreit....

....noen ganger er'e helt ålreit!

Odd Børretzen

Det er kjekt å leve. Og noen dager er det ekstra kjekt. I dag er det slik. Jeg står og smører skiene på den store parkeringsplassen ved Madland. Swix Blue Extra i litt for tykke lag under midtpartiet mens spekulasjonen går på dagens løypevalg.  Målet er Vådlandsknuten, Madlandsheias toppunkt, inkludert i OK Ålgårds "Vardejakt". Snødybden er ikke all verden her nede men det må være betydelig mer i høyden. Det er seks kuldegrader, sno fra nord, snø i lufta og fine forhold. Hvilken rute velger man tro?

Det blir ruta rett opp lia nord for Dormålsnuten. Sommermerkingen er synlig her og der men ingen skispor er å se. Ikke til å undres over. Det er to mannsaldre siden Madlandsheia var Stavangerfolks førstevalg som turområde. 49 av 50 biler svinger inn til Brekko noen kilometer før parkeringsplassen her oppe. Til lysløype, gapahuk, pølser på termos og preparerte spor. Stedet for familier på tur og forretningsfolk med Sesilåmi i blikket. Ensomme ulver som undertegnede har hele heia i nord for seg selv. KFUM-hytta passeres, når var det folk der sist? Det er fremdeles lite snø over rabbene men nok til å holde styrefarten nedover mot Fisketjørna. Jeg stoler ikke helt på isen men vannet er mye lettere å følge enn den kronglete sommerstien i skogkanten. Det blir et kompromiss: jevn lunking i vannkanten. Det går unna selv om jeg må brøyte spor selv, snart er jeg ved østenden av vannet og dagens virkelige stigning starter. Blue Extraen under sålen samler såpass med kladder at det går rimelig greit oppover, glipptakene er ikke plagsomt mange. Passer godt all den stund fellene ble lagt igjen hjemme.

Omsider rundes kanten og jeg er oppe på den virkelige heia, over skoggrensa. Joda, her er det vinter. Et hvitt, frossent landskap dekket av snø, sno over kammer og rabber, dels islagt skare, dels dyp løssnø. Skydekket er tynt, her og der sees blå himmel, ja selv sola kikker fram nå og da. Bortsett fra vinden høres ikke en lyd. Jeg stopper i flere minutter, lytter - nei. Bare vinden som piper. Man opplever ikke det i en by, der er det alltid lyder som høres. Sånn sett er en slik heitur balsam for ørene. Men til saken: Vådlandsknuten rager nå som en pyramide i øst. En kort konferanse med kartet og terrenget foran meg avgjør rutevalget til topps. Halvannen time etter start klaskes hansken i varden på toppen. Utsynet er mektig tross overskyet vær og disig luft. Jeg spiser nista, drikker saft omdannet til slush mens jeg grunner på livets store spørsmål: hvordan kunne jeg glemme kameraet?! Nåvel. Vi retter den tabben på neste tur.

Turen videre går ned til og langs Store Vådlandsvatn. Her oppe er det tilstrekkelig snø og is tjukk nok til å krysse vannet. I sørenden av vannet bærer det over kanten og heller klønete kryssing ned den bratte lia til Tverromdalstjørna. Det er bare å innse det, jeg er en røten skikjører. Har aldri fått dreisen på telemarkteknikken. Godt ingen andre er til stede. Videre nedover Tverromdalen begynner moroa. Sommerstien er borte vekk under snøen, lia blir bare brattere og skogen desto tettere. Til slutt må skiene av. Resten av lia blir et basketak med kong Vinter der snøen bare unntaksvis ikke går til livet. Farten skal vi ikke snakke om. Det er forhold som dette Kristin betegner "for spesielt interesserte". Hun har et poeng.

Men alt har en ende. Hvitere enn Frosty the Snowman når jeg Gloppevatnet og mulighet for å gli fram på isen igjen. Kommer over haugen ved Lomsvik før kroppen tar ut sin rett etter kastelaget i Tverromdalen. Bilen er én kilometer og hundre høydemetre unna, likevel er det jamt stopp. Tre skiver og resten av safta må kastes inn i gapet for å komme gjennom den siste etappen. Rart det der. Morbror Sveinung har evnen til å gå tolv timer i jevnt driv uten mat i det hele tatt. Selv stopper jeg helt og fullstendig etter seks timer tilsvarende, da må det næring til for å komme videre. Men er der mat er det håp. Skivene virker umiddelbart, i friskt driv får jeg føttene til å lystre den siste kilometeren til bilen. Kjempetur som så ofte før. Skal vi prøve oss på Vallresknuten neste helg tro?

Her er kart og dagens rutevalg dersom noen er interessert. Klikk på kartet for større utgave.

                                                 Vådlandsknuten februar 2012.