Perler fra arkivet

Her har vi første innlegg i en serie som vil komme med litt ujevne mellomrom. Hensikten er å presentere musikkalbum som har betydd noe for meg personlig opp gjennom årene. Det spiller ingen rolle hvor kjent musikken er eller hvem som spiller.  Fellesnevneren er at alle skivene har snurret mye i spilleren hjemme. Kvalitet er stikkordet.

Og albumet som får æren av å åpne ballet er.....

Appetite for Destruction
Guns 'N' Roses

Debutalbumet til Guns 'N' Roses ble utgitt i 1987 og slo for alvor gjennom året etter, godt hjulpet av gruppas intensive turnering med størrelser som Metallica og AC/DC. Pr. oktober 2008 hadde albumet solgt over 28 millioner eksemplarer, toppet USA's Billboard-liste, blitt kvalifisert til 18 platinaplater..... Få debuter i platehistorien har sopt inn så mye gryn. Og det kan man jo trenge. Børst og droger har aldri vært gratis og gutta i G'N'R har konsumert mer av slikt enn de fleste. Trommeslageren fikk skyven i 1991 da han ikke greide å kontrollere heroinmisbruket sitt og først langt utpå 2000-tallet var alle medlemmene nyktre for godt. Da var bandet forlengst oppløst. Hvorom allting er: Appetite For Destruction ble skrevet og spilt inn i bakrus uten at det fikk noen innvirkning på kvaliteten. Det vet alle som har hørt skiva.

Si "Guns 'N' Roses!" til en hvilken som helst person rundt de førti og du vil få følgende svar: "Ah, jah, det var jo døm der gutta....Axl Rose og Slash, ikke sant? Sweet Child O'Mine og Paradise City....Bra band!" Og det skal ikke underslås at de to karismatiske frontmennene Axl og Slash, vokal respektivt leadgitar, har mye av æren for gruppens popularitet. Axl bak mikrofonstativet er det Ozzy Osborne kunne ha vært med mer talent og bedre stemme. Slash er et av de virkelig store gitarnavnene. Talent og fretteknikk på høyde med Jimmy Page. Flosshatt og solbriller, arrogant tilbakelent, en livsstil Keith Richards ville drept for. Slash er et ikon, vi kan si det uten å overdrive.

                                                 Slash på scenen. Stålkontroll!

Men Guns 'N Roses bestod også av et knippe ytterst kompetente håndverkere i bassisten Duff McKagan, batterist Steven Adler og ikke å forglemme annengitarist Izzy Stradlin. Vi skal stoppe litt ved sistnevnte. Mens Slash tok seg av sceneshow og soli, fikset damer og gav reporterne det de ville ha var Izzy gruppens anonyme dirigent. Han skrev mesteparten av tekstene, arrangerte låtene og orkestrerte lydbildet. Gruppens suksess skyldtes foruten å være på rett sted til rett tid Izzys evne til å skrive usedvanlige gode låter der rytmegitaren fyller ut leadgitaren på en aldeles utsøkt måte. Hør åpningen på Welcome To The Jungle. Slash åpner låta med ekkoaktige fallende kvinter før Izzy hamrer ut akkordene som leder til hovedtemaet. Eller det bærende riffet i Nighttrain: Slashs signaturlead til venstre, Izzy en ters lavere til høyre i en litt forskjellig rytme. Solopartiene på hele albumet leveres av Slash med Izzys bølgende riffmønstre i bakgrunnen. Til sammen leverer de to  kjederøykende herremennene et gitararbeid de aller fleste kollegene bare kan misunne dem. 

Som rytmegitarist utgjør Izzy Stradlin det nødvendige bindeleddet som hindrer både band og låter fra å falle sammen. Klassen er liten og eksklusiv: James Hetfield (Metallica) og Malcolm Young (AC/DC) er vel de to eneste som har en tilsvarende rolle på dette nivået. Noe av det som gjør låtene på Appetite For Destruction så gode er at Izzy utgjør bakteppet Slash kan briljere ut fra. Melodiøse, rytmiske riff levert med aldri sviktende øre for hva som passer inn. Samtidig som han avstår fra å bryte inn og lage kaos. Det kan ikke gjøres bedre. 

                                         Slash drar soloen - Izzy (til venstre) fyller ut.

Appetite For Destruction brakte Guns 'N' Roses inn i rockens førstedivisjon. I tidsrommet 1988 til 1992 var bandet sammen med Metallica den ledende rockgruppen i verden. Dobbeltalbumet Use Your Illusion I & II fra 1991 presenterte et knippe nye hits som er blitt kulturell allemannseie; det er nok å nevne perler som November Rain, Civil War og Knockin' On Heaven's Door. Men et hardt liv setter spor. 1994's skuffende The Spaghetti Incident viste et band i oppløsning og kara dro hver til sitt ikke lenge etterpå. Slash er den eneste som har hatt suksess som soloartist og studiomusiker siden.

Appetite For Destruction  kom på et tidspunkt da thrash og death begynte å vinne terreng på bekostning av den tradisjonelle heavy metalen. Albumet skal ha en stor del av æren for at melodiøs hardrock holdt seg på moten til et stykke ut på nittitallet, da grungen omsider kvalte det som fantes av god musikk i genren. Og som alle klassikere har det tålt tidens tann. AFD låter like friskt og spenstig i dag som i 1987. Det er i grunnen det beste skussmålet den kan få. Let opp på Spotify og lytt!

                                  Guns 'N' Roses på høyden - tid for en dram gutter!